Hvorfor har globaliseringen stoppet opp?

NEW HAVEN: Etter flere tiår med en historisk høy grad av åpenhet (tette økonomiske bånd på tvers av landegrensene), er vi nå inne i en ny tid der internasjonale økonomiske relasjoner er preget av mistillit og splid.

I en verden preget av såkalt hyperglobalisering, virker krig svært forstyrrende inn på de omfattende, internasjonale forsyningskjedene.

Med tanke på hvilke kostnader disse endringene kan føre med seg, er det verdt å bruke litt tid på å tenke gjennom hvordan vi kom hit.

Etter den kalde krigen ble forekomsten av ekstrem fattigdom i verden kraftig redusert som følge av globalisering — ikke minst ved at globaliseringen satte østasiatiske land som Kina i stand til å oppnå rask økonomisk vekst og utvikling. Levestandarden globalt (målt som inntekt per innbygger) ble også høyere.

Internasjonal handel (med relativt åpne grenser) og markedsorientert politikk spilte en avgjørende rolle i denne utviklingen. Handel med land som hadde lave lønninger — som Kina, Mexico, Sør-Korea og Vietnam — holdt priser og lønninger i sjakk i de avanserte økonomiene. Dette kom både forbrukere i disse økonomiene og arbeidere i de eksporterende landene til gode.

Både det som skjedde i Storbritannia og i USA kom i stor grad som reaksjon på økt ulikhet.

Man kan også hevde at de tette økonomiske båndene bidro betydelig til den lange perioden med fred som de vestlige landene kunne nyte god av. I en verden preget av såkalt hyperglobalisering, virker krig svært forstyrrende inn på de omfattende, internasjonale forsyningskjedene, noe som får alvorlige økonomiske konsekvenser. I et slikt system har alle involverte parter insentiver til å oppføre seg.

Overgangen fra en sammenvevd verdensøkonomi til oppstykking og splittelse har skjedd i tre faser som hver for seg har ulike årsaker og med ulike konsekvenser for globaliseringen framover.

Den første fasen startet i 2016 da nasjonal innadvendt politikk tok over i to land som tidligere har gått i bresjen for globaliseringen. Med Brexit sa Storbritannia nei til europeisk integrasjon. Og ved å velge Donald Trump som president, sluttet amerikanere opp om «America first», et syn på verden som banet vei for handelskrig med Kina.

Framfor proteksjonisme, bør lands myndigheter iverksette en eller annen form for omfordeling.

Både det som skjedde i Storbritannia og i USA kom i stor grad som reaksjon på økt ulikhet. Mens den gjennomsnittlige verdensborger var bedre stilt på slutten av 2010-tallet enn i 1980, var det mange arbeidstakere i de utviklede landene som følte seg stadig mer akterutseilt.

Dette var mer enn en følelse. Lokalsamfunn som var mer utsatt for konkurranse fra land med lave lønninger — et resultat av tidligere geografiske industrialiseringsmønstre — gjorde det dårligere enn lokalsamfunn som var skjermet for import. (Du kan f.eks. sammenligne den tradisjonelle industribyen Hickory i Nord-Carolina med Silicon Valley i California.)

Men dette var heller ikke noe nytt. Man har lenge visst at handel øker den generelle velstanden i samfunnet samtidig som den skaper fordelingsmessige gnisninger. De politiske tiltakene som de fleste økonomer foreslår er heller ikke noe nytt. Framfor proteksjonisme, bør lands myndigheter iverksette en eller annen form for omfordeling.

En pandemi er blant de største farene knyttet til globalisering.

Men det var fortsatt liten grunn til å tro at motreaksjonen som startet i 2016 ville bety slutten på globaliseringen. Verden var for sammenvevd til at man kunne gå tilbake til det gamle regimet.

Så kom fase to: koronapandemien. En pandemi er blant de største farene knyttet til globalisering. Jo mer sammenvevd verden er, jo lettere er det for sykdom å spre seg på tvers av landegrensene. Samtidig kan en pandemi utløse en «redde seg den som kan»-mentalitet der alle land kun tenker på seg selv. Eksempler på dette er eksportrestriksjoner og andre introverte nasjonale tiltak som ulike lands myndigheter iverksatte som svar på krisen.

Mangel på essensielle varer som verneutstyr og flaskehalser i forsyningen av varer styrket tilsynelatende argumentet om at man ikke kan sette sin lit til globale forsyningskjeder. Mange trakk konklusjonen om at «avhengigheten» av internasjonal handel var en kilde til sårbarhet. Derfor skulle man i stedet styrke sitt eget lands evne til å stå imot pandemi (og andre kriser) gjennom kortere og gjerne nasjonale forsyningskjeder.

Krigen har tæret på tilliten blant land og endret forventningene til geopolitiske allianser.

Men det globale handelssystemet har vært påfallende robust de siste to årene. Ifølge Det internasjonale pengefondet, har den globale handelen (import av handelsvarer som andel av globalt BNP) økt siden 2019. Mangel på mange varer skulle vise seg å være kortvarig.

Flere andre flaskehalser i tilknytning til forsyningskjedene — som mangelen på morsmelkerstatning i USA nå nylig — hadde nasjonale, ikke globale, årsaker. Faktisk hadde flaskehalsene sannsynligvis vært langt verre i fravær av internasjonal handel.

Så til tross for et historisk folkehelsesjokk, holdt den globale økonomien seg i gang — riktignok svekket og med nedsatt tempo, men fortsatt med gode utsikter til gradvis helbredelse. Men så invaderte Russland Ukraina — og dermed startet fase tre.

For at de globale forsyningskjedene skal fungere relativt friksjonsløst, må det være fred, stabilitet og forutsigbarhet. Krigen har tæret på tilliten blant land og endret forventningene til geopolitiske allianser.

Nå forsøker mange land å bygge en mer robust økonomi ved å rette blikket innover.

Flere har tatt til orde for å hente produksjon hjem og gjøre forsyningskjedene nasjonale («reshoring») eller flytte de til land man har gode relasjoner til («friend-shoring») ut fra argumentet om «økonomisk sikkerhet». For å ta et eksempel: Hva vil skje med en global økonomi som er avhengig av mikrobrikker produsert av ett enkelt Taiwan-basert selskap (TSMC) hvis Kina invaderer Taiwan

Krigen i Ukraina har forårsaket noe som verken økt ulikhet (på nasjonalt nivå) eller koronapandemien har gjort. En ting er å sette sin lit til venner, selv om dette betyr motgang for noen arbeidstakere i egen økonomi; noe helt annet er å sette sin lit til fiender.

Dermed har økonomiens svar på MAD-doktrinen («mutually assured destruction» — garantert gjensidig ødeleggelse) som var ment å forhindre avglobalisering kommet til veis ende.

Nå forsøker mange land å bygge en mer robust økonomi ved å rette blikket innover og vektlegge nasjonale tiltak som næringspolitikk for sektorer som anses som kritiske for den nasjonale sikkerheten. Eksempler er produksjonen av halvledere og forsyningen av energi. Om denne tilnærmingen vil lykkes er langt fra sikkert.

Det som kjennetegner vellykkede tiltak er at de har vært gjennomført på en gradvis og varsom måte.

Det vi kan lære av historien er at i de tilfeller der næringspolitikken har fungert, så har den fungert veldig godt. Men det er vanskelig å vite på forhånd hva som vil lykkes.

Kina får ofte æren for (eller blir beskyldt for) å ta i bruk næringspolitikk for å fremme vekst. Men landet var også ansvarlig for en av de største næringspolitiske feilslagene noensinne: Det store spranget, som førte til at opp mot 55 millioner mennesker mistet livet (innen dette prosjektet ble avsluttet i 1962).

Det som kjennetegner vellykkede tiltak er at de har vært gjennomført på en gradvis og varsom måte. Slike reformer ble først testet lokalt og regionalt for så å bli oppskalert dersom de viste seg å kunne fungere. Men det tar tid å «føle seg fram på steinene når man krysser elven», som Deng Xiaoping har sagt. God tid er ikke noe de vestlige landene har akkurat nå.

Det virker som om vi har krysset Rubicon i våre internasjonale økonomiske relasjoner og at vi er i ferd med å legge globaliseringen bak oss.

For å gjøre en allerede vanskelig situasjon vanskeligere: Halvledere er preget av det som kalles for «massiv modularitet». Dette innebærer at hver enkel enhet som blir produsert, består av flere sammenkoblede funksjonelle moduler. Disse kan igjen deles opp i mer spesialiserte moduler, som hver for seg har sine egne standarder, ulikt innovasjonspotensial og egen markedsstruktur.

Hvorvidt slike prosesser kan repliseres nasjonalt innen et kort tidsrom er tvilsomt. Vi bør huske at sentraliserte planøkonomiske systemer kom til kort fordi de ikke kunne holde tritt med stadig mer komplekse moderne økonomiske systemer.

Det virker som om vi har krysset Rubicon i våre internasjonale økonomiske relasjoner og at vi er i ferd med å legge globaliseringen bak oss. Utfordringen nå er å orientere oss i dette nye landskapet og finne retningen etter hvert som konsekvensene gjør seg gjeldende.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org