Hvorfor private?

For to år siden ba Stortinget regjeringen om å sette ned et utvalg for å se på pengestrømmene innenfor det private tilbudet av velferdstjenester. Stortinget ønsket å vite om de offentlige pengene gikk til velferd av høy kvalitet – og ikke noe annet.

Det betyr én ting, nemlig at det er penger å tjene

I dag vet vi noe, men lagt fra alt om dette spørsmålet. Utvalget har levert en omfattende og grundig rapport. Utredningen gir noe, men ikke full oversikt over lønnsomhet og pengestrømmer, og tegner i tillegg et godt bilde av både velferdens natur og markedets eventuelle effekt.

For å ta det med pengene først: Utvalget finner, etter mye om og men, at gjennomsnittlig driftsmargin er omtrent like stor som i andre tjenesteytende næringer. Mens egenkapitalavkastningen er høyere enn det som er vanlig. Som utvalget skriver, finnes det flere ulike motivasjoner for å levere velferdstjenester. Investor­insentivet er ett – og det er ganske tydelig i Norge: Stadig flere store børsnoterte norske og utenlandske konsern investerer i våre velferdstjenester.

Det betyr én ting, nemlig at det er penger å tjene. Og det er et av spørsmålene utvalget ikke har blitt enig med seg selv om – tjenes det for gode penger?

Utvalget har blitt bedt om å ta utgangspunkt i at det offentlige skal benytte seg av private aktører. Men det andre spørsmålet de stiller er hvorvidt «når og hvordan» de private skal brukes, er godt nok begrunnet. Her peker utvalget på en lang rekke utfordringer.

Et av spørsmålene utvalget ikke har blitt enig med seg selv om er: tjenes det for gode penger?

For det første: I dag finnes det ingen tydelige kriterier eller plan for hva de private skal brukes til innenfor hver enkel tjeneste. Skal de fylle offentlige kapasitetshull, skal de bidra med valgmuligheter, eller skal de bidra til innovasjon i tjenesten? I dag kan det se ut som om politikken er at litt private og mer marked er bra for alle tjenester, alltid.

For det andre: Er velferdstjenester egnet til å omsettes i et marked? Utvalget skriver mye og godt om hva som kjennetegner velferdstjenester, som omsorg, opplæring, og behandling, og som gjør dem fundamentalt annerledes enn andre former for tjenester, som catering eller anleggstjenester. Og dermed også hvorfor verdien av konkurranse og valgfrihet på velferdsområdet har store begrensninger.

Sykehjem, barnehager, barnevern og spesialisthelsetjenester er alle det utvalget kaller komplekse tjenester. Det vil si at det er mange faktorer som påvirker hva som skal gis og hva som gir effekt. Og at flere av tjenestene skal gis til sårbare grupper, som ofte ikke har forutsetninger for å ta gode valg for seg selv, eller å kunne avgjøre kvaliteten på tjenesten de får. Som innenfor barnevernstjenester.

Er velferdstjenester egnet til å omsettes i et marked?

Dette er for øvrig den tjenesten der lønnsomheten har vært av de høyeste. Ofte oppleves dessuten kvaliteten bare når tjenesten faktisk utføres, og kan ikke observeres eller vurderes på forhånd eller av tredjepart. I tillegg er informasjonen om eventuelle behov og innhold i tjenestene ofte svært skjevt fordelt – stort sett ligger det meste av kunnskapen hos dem som tilbyr den. Slike ting er avgjørende forutsetninger for velfungerende «vanlige» markeder. Men disse er sjelden til stede ved velferdstjenestemarkeder.

Det finnes måter å lage mer eller mindre velfungerende markeder på likevel. For eksempel ved anbudskonkurranser, der tilbyderne konkurrere på pris og kvalitet, og der det offentlige regulerer hvem som skal få og hvor mye som skal tilbys. Til gjengjeld kreves det at bestillingene det offentlige gjør, og anbudene de utlyser, er detaljerte og gode, at det føres nøye kontrollene med tjenestene.

Verdien av konkurranse og valgfrihet på velferdsområdet har store begrensninger

Det påfører det offentlige store kostnader. Som utvalget påpeker: skal det gi samfunnsøkonomisk mening å konkurranseutsette, må merverdien av privatisering overstige kostnaden.

Utvalget finner også få eller små forskjeller mellom de ulike gruppene av tjenestetilbyderne, verken når det kommer til kvalitet, lønnsomhet eller lønns- og arbeidsvilkår. Når det viser seg å være så små forskjeller, og så lite som tyder på at konkurranse gjør tjenestene bedre – hvorfor skal vi bruke så mye ressurser på å forsøke å skape et marked som vi så må kontrollere i hjel etterpå?

Skal det gi samfunnsøkonomisk mening å konkurranseutsette, må merverdien av privatisering overstige kostnaden

Dette betyr ikke at det offentlige alltid skal gjøre alt selv. Det er en stor forskjell på å bruke konkurranse innenfor barnevern, og på for eksempel faglige utredninger. Sistnevnte kan konkretiseres, kvalitetstestes og det foregår ingen myndighetsutøvelse overfor sårbare grupper, og kan derfor fungere i et marked.

Dette er en forskjell Civitas Steinar Juel ikke ser ut til å forstå, når han anklager LOs Roger Bjørnstad for å ha tjent penger på å selge forskning til staten.Gevinstene av markedslogikk på barnehager, sykehjem og i barnevern og omsorg, er høyst uklar. Utvalgets oppfordring til en gjennomgang og en plan for når de privat skal brukes, er lur. Noe annet kan fort bli lite effektivt og mye ideologi.