Hvorfor sitter Solberg fortsatt?

Mandag denne uken hadde det gått fire måneder siden Erna Solberg gikk på talerstolen og fortalte om at ektemannen Sindre Finnes hadde kjøpt aksjer mer enn 3600 ganger mens hun var statsminister med en nettogevinst på 1,8 millioner kroner. Flere av aksjehandlene bidro til å gjøre Solberg inhabil i sin statsministergjerning mellom 2013 og 2021.

Hvordan er det mulig?

Dersom noen hadde fortalt meg denne septemberfredagen at Solberg fortsatt ville være partileder av Høyre fire måneder fram i tid, uten noen andre intensjoner enn å bli sittende, hadde jeg mildt sagt blitt overrasket.

Det gjør hun imidlertid, og verken velgernes tillit til henne eller oppslutningen til Høyre ser ut til å ha tatt noe betydelig permanent skade av det som i min bok er blant de største skandalene i norsk politisk historie.

Hvordan er det mulig?

 

Det var ikke Solberg som kjøpte aksjene

For å finne svaret på spørsmålet, må vi begynne med å se på overtrampet i skandalen. I praksis består den av to overtramp: Mulighetene for innsidehandel og Solbergs håndtering av egen habilitet. Ettersom de fleste, inkludert Økokrim, virker forent om at det ikke har foregått systematisk innsidehandel i saken, er det politisk interessante overtrampet habilitetsspørsmålet.

Det er likevel ikke så enkelt at grunnen til at Solberg fortsatt er Høyre-leder baserer seg på godt håndverk.

Det er godt nytt for Solberg, ettersom habilitet ikke er et så svart-hvitt spørsmål som innsidehandel. Det er et mer abstrakt overtramp som rent kommunikasjonsmessig er lettere å tåkelegge. Nettopp det siste har Høyre grepet med begge hender: Under den mest intensive delen av skandalen hamret partiet inn budskapet om at det var Finnes som var skurken og Solberg som var offeret i saken.

Mye tyder på at denne strategien har fungert, noe som er med på å illustrere at det faktisk er mulig å håndtere seg fram til et positivt utfall av en skandale – selv når utgangspunktet kan se håpløst ut.

Det er likevel ikke så enkelt at grunnen til at Solberg fortsatt er Høyre-leder baserer seg på godt håndverk. Det er tuftet på et solid fundament av en nesten uvirkelig stor dose flaks.

 

Timingen på skandalen var ideell

I forlengelsen av at det ikke var Solberg som kjøpte aksjene, var det ideelt for henne at hun kom sist ut i bølgen av habilitetsskandalen. I løpet av sommeren ble det satt noen presedenser som Solberg kunne følge og argumentere etter da hun håndterte sin egen skandale.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe måtte gå av samme dag som E24 avslørte at han hadde kjøpt aksjer i Kongsberg Gruppen mens regjeringen han selv var en del av behandlet politikk som var svært gunstig for kursen til nettopp Kongsberg Gruppen.

På denne måten hadde han allerede satt en form for presedens i slike saker ved å la utenriksministeren få fortsette.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt ble imidlertid sittende, og satt fremdeles da Solberg-skandalen sprakk, etter at ektemannen hennes også hadde kjøpt våpenaksjer som gjorde henne inhabil – riktignok i et helt annet og mye mindre omfang enn Finnes’ aksjehandel.

Likevel: Statsminister Jonas Gahr Støre bedyret sin tillit til Huitfeldt rett etter at saken ble kjent, og kastet ikke henne før i forbindelse med rokeringene av regjeringen halvannen måned senere. På denne måten hadde han allerede satt en form for presedens i slike saker ved å la utenriksministeren få fortsette. Grensen så ut til å ha vært satt ved hvorvidt man kjøpte aksjene selv, eller om det ble gjort bak ryggen på politikeren. Dette banet vei for den vellykkede strategien til Høyre.

Spørsmålet er hva som hadde skjedd dersom kronologien var annerledes, eller om Støre hadde vært enda hardere i klypene overfor Huitfeldt med én gang. Ville Solberg da gått av som Høyre-leder på pressekonferansen 15. september?

 

Solberg kan bare felles av sine egne

Jeg tror ikke det, noe som fører oss videre til den viktigste årsaken til at Solberg fortsatt er favoritt til å bli statsminister neste år: De eneste som kan felle henne er medlemmene i Høyre – Erna Solbergs mest panegyriske og trofaste fanbase.

Dersom saken ble kjent mens Solberg var statsminister, ville det hele stilt seg annerledes.

Det faktum at Solberg både er respektert og populær i partiet, bidro til at hun fikk muligheten til å se an hvor stor sprengkraften i skandalen i lys av hennes eget omdømme og partiets oppslutning. Der får Solberg støtte fra forskningen som viser at politiske skandalers påvirkning på tillit og oppslutning er marginale og forbigående, noe som også gjaldt i Solberg-saken. Dette er imidlertid ikke en luksus alle toppolitikere kan unne seg: Solberg kunne aldri gjort dette dersom hun hadde vært i en maktposisjon.

Med andre ord: Dersom saken ble kjent mens Solberg var statsminister, ville det hele stilt seg annerledes. Det er nærmest umulig å se for seg at Solberg kunne overlevd en slik skandale som sittende statsminister, noe hun selv har antydet. Igjen viser dette at Solberg hadde enorm flaks.

 

Hvem er mest svekket – Solberg eller Støre?

Et siste moment man må ta med, er motstanderen Solberg etter alle solemerker skal opp mot i stortingsvalget neste år. Jonas Gahr Støre sliter med populariteten som statsminister, og heller ikke Arbeiderpartiet gjør det særlig bra på målingene. Det ble godt illustrert ved at Støre fikk liten effekt på tillitsmålingene da Solberg-saken sto på. I stedet for at velgerne flokket seg rundt Støre, gikk heller mange til gjerdet og oppga at de ønsket seg verken Støre eller Solberg som statsminister kort tid etter at Solberg-saken sprakk.

Det er i så fall en trist utvikling for norsk politikk.

Dermed framstår også det siste, og kanskje viktigste, argumentet for at Solberg bør gå av, ganske hult: Det er lite som tyder på at denne saken vil være et hinder på Solbergs vei til makt. Hvorfor reparere en bil som allerede går som en klokke?

 

Men til hvilken pris?

Det er en grunn til at majoriteten av skandalene ender med at den skandaliserte politikeren trekker seg – det er en av de få mulighetene man har til å vise at man tar ansvar for de feilene som har begått. På den måten viser man at institusjonene og viktigheten av at disse har tillit er større enn hensynet til en selv. Det er på mange måter rituelt, men det er et viktig ritual, som dypest sett bidrar til å opprettholde tilliten til de demokratiske institusjonene.

I denne skandalen har ikke Solberg fulgt dette ritualet. Det kan bidra til å sette en skummel presedens for at det ikke er så nøye for makthavere å ta ansvar når de har begått alvorlige feil i forbindelse med egen maktutøvelse.

Det er i så fall en trist utvikling for norsk politikk.