Hvorfor skal du bry deg om ulikhet?

Vi vet i dag mye om utviklingen i den økonomiske og sosiale ulikheten, både i verden rundt oss og her hjemme. Kort fortalt har forskjellene mellom oss økt kraftig de siste 40 årene. De rikeste er blitt rikere, og de med minst har fått mindre. Derfor har lederen i Tankesmien Agenda, Trygve Svensson, foreslått at noe av det første en ny regjering må gjøre, er å sette ned en Ulikhetskommisjon.

For hva skjer med et samfunn der forskjellene mellom oss som bor der vokser?

Dette bidrar til å undergrave prinsippet om at hver stemme teller like mye, og med det også demokratiet.

For det første: Når de rikeste blir rikere konsentreres altså økonomisk makt. Den makten kan bli politisk. Flere studier viser hvordan sjansen for at politiske forslag vedtas, øker med andelen av de rikeste som støtter forslaget. Diskusjonen om formuesskatt og beskatning av grunnrente i laksenæringen her hjemme er også tydelige eksempler på hvordan de rikeste i samfunnet har stor innflytelse. Dette bidrar til å undergrave prinsippet om at hver stemme teller like mye, og med det også demokratiet.

For det andre kan ulikhet skade økonomisk vekst. Talent og IQ er i utgangspunktet jevnt fordelt. Det betyr at den neste Einstein kan blir født i en familie med lite ressurser, der foreldrene må bruke all tid på å få endene til å møtes og ingen tid på å få barna gjennom skolen med gode resultater. Dette gjør at samfunnet på sikt kan miste mye verdifull kompetanse.

Skal vi sørge for en økonomi med fart i, er det derfor viktig at de som har minst fra før, får økte inntekter.

Et annet poeng er kanskje enda viktigere: Det har store konsekvenser for økonomien når kjøpekraften i store deler av befolkningen svekkes. Når høyere ulikhet fører til høyere inntekter hos de som har mest sammenliknet med de som har minst, vil en stor prosentandel av disse pengene spares, rett og slett fordi det er det rike gjør. Dette er penger som da ikke kommer inn i den produktive økonomien og som dermed ikke bidrar til økonomisk vekst. Skal vi sørge for en økonomi med fart i, er det derfor viktig at de som har minst fra før, får økte inntekter.

Og sist, men ikke minst: økonomisk ulikhet kan få en rekke samfunnsmessige utfordringer, som svekket tillit, redusert folkehelse, økt polarisering og mer kriminalitet. I boka «Følelsen av forskjell», graver psykologiprofessor Keith Payne i de dype skadevirkningene for både den enkelte og for samfunnet som helhet. Hans beskjed er urovekkende: Ulikhet skaper en folkehelsekrise.

Når vi opplever at folk rundt oss drar fra oss, går det utover våre egne forutsetninger for et godt liv – også selv når vi ikke er blant de aller fattigste i samfunnet. Ifølge Payne finnes bare 20 prosent av svaret på hvordan vi plasserer oss på en imaginær sosial rangstige i faktiske forhold knyttet til inntekt, utdanning og jobbstatus. Svarene på hvorfor det er sånn, forsøker han å finne i hjernen vår.

Ulikhet skaper en folkehelsekrise.

Et illustrerende eksempel er et eksperiment gjennomført med aper, der apene lærte å bytte til seg agurker mot småstein. En dag forsøkte den ene forskeren tilfeldig å bytte til seg en drue mot en stein med en av apene. Ettersom aper elsker druer, var det et enkelt bytte. Når forskeren så forsøkte å bytte den sedvanlige agurken mot en stein hos resten av apene, som hadde sett kompisens fordelaktige bytte, ble tilbudet om agurk avslått – og i noen tilfeller ble agurken også kastet tilbake mot forskeren i sinne. Følelsen av å bli forfordelt overskygger med andre ord følelsen av hva vi egentlig var fornøyde med.

Man kan tenke seg at det faktum at noen gjør det bedre enn oss kan stimulere til økt egeninnsats og i utgangspunktet være bra, både for samfunnet og for oss. Dette prinsippet er selve kjernen i den amerikanske drømmen. Men Payne viser tydelig hvordan denne drømmen for mange reduseres til et mareritt der alt handler om å ta igjen dem som raser forbi oss. Det gjør at vi blir mer kortsiktige og tilbøyelige for risikabel oppførsel, og mer villige til å ofre en sikker framtid for umiddelbar tilfredsstillelse.

Det er ikke misunnelse, men følelsen av reell urettferdighet som skaper problemer. Dette er grunnen til opprøret vi har sett mange steder i verden, og spiller også inn som årsak når vi skal forstå polarisering og populisme. Payne viser gjennom en rekke studier også sammenheng mellom opplevd ulikhet og tro på konspirasjonsteorier og ekstreme ideologier som gir enkle svar, der vi klynger oss til oppfatninger av verden slik vi ønsker den skal være framfor slik den er. Ulikhet deler oss, kløyver oss inn i leire og fører til en «Oss mot Dem»-tankegang. På sikt ødelegger det tilliten vår til hverandre og undergraver et sunt og velfungerende samfunn.

Det er ikke misunnelse, men følelsen av reell urettferdighet som skaper problemer.

Norge er et helt annet samfunn enn det amerikanske. Men også her har ulikhetene økt kraftig de siste 40 årene. De rikeste i landet får en stadig større del av den totale veksten. Vi ser at mange av dem som har minst ikke er med på festen, og sakker akterut. Sjansen til å gjøre det bedre enn dine foreldre er blitt lavere. Formuene hoper seg opp på få hender. At ulikhetene i Norge – både nasjonalt og lokalt – er lavere enn i mange andre land betyr ikke at vi er immune mot konsekvensene av dem.

Vi skal dessuten løse mange andre utfordringer, herunder en enorm klimakrise, som krever en befolkning som både føler at de er, og reelt sett er, i samme båt. Den gode nyheten er at vi kan gjøre noe med det. Det krever imidlertid både politisk mot og vilje.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 16. august 2021.)