Hybris, nedverdigelse og anerkjennelsen av arbeid

Det var mange som bet negler før valget til Europarlamentet tidligere i juni. Blant de moderate folkepartiene, liberale partier og grønne partier, kunne man finne mange som trakk et lettelsens sukk over at det ikke gikk enda dårligere.

For selv om ytre høyre kapret flere plasser blant de totalt 720 setene enn ved tidligere valg, så det lenge ut til å bli verre. Skulle man dømt de dystreste spådommene i forkant av valget, var det duket for et solid brakvalg for ytre høyre.

At vi har relativ lav lønnsulikhet, kan vi takke den norske modellen for.

En av dem som har forsøkt å gi svar på hvorfor store grupper har begynt å vende seg mot høyrepopulistiske og -ekstreme partier i vestlige land, er forfatter og filosof ved Harvard, Michael Sandel.

I boken «Tyranny of Merit» beskriver han hvordan mange har en opplevelse av at de etablerte partiene har sviktet helt vanlige mennesker, med helt vanlige liv og helt vanlige jobber. De som går på jobb hver dag på sykehus, skoler, butikker, fabrikker, kommunehuset og hoteller.

I boken beskriver Sandel en lang rekke faktorer som har bidratt til at fellesskapet forvitrer i den vestlige verden, at vi stadig klassifiserer oss tydeligere på en statusstige, men også hvordan vanlig arbeid i stadig mindre grad respekteres og anerkjennes.

Norge har verken franske, britiske eller amerikanske tilstander.

Da Sandel gjestet Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo i vår, brukte han ordene «hybris and humiliation» – hybris og ydmykelse – om situasjonen mange i vestlige land opplever i dag.

Han pekte på hvordan det er en dyp sprekk gjennom befolkningen i mange land, som vi liker å sammenligne oss med. En kløft mellom de høyt utdannede og vellykkede, som mener at de fortjener plassen i solen (hybris), og mange arbeidsfolk som står på for samfunnet hver dag, men som opplever ydmykelsen av at samfunnet tilsynelatende mener at de fortjener stadig dårligere inntekt og arbeidsvilkår, sammenlignet med de på toppen (ydmykelse).

For å forstå de gule vestene i Frankrike, Brexit i Storbritannia, Trump-entusiasmen i USA og den økende støtten for høyrepopulistiske partier som vi så i EU-valget nettopp kan «hybris and humiliation» være en merkelapp som kaster lys over det som skjer

Norge har verken franske, britiske eller amerikanske tilstander. Vi har ingen Trump eller Brexit, ei heller gule vester.

Svaret på hvorfor, ligger nok blant annet i konklusjonen til Lavtlønnsutvalgets rapport, som ble lansert tidligere i juni: «det norske arbeidslivet har et høyere nivå på de laveste lønningene og mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land».

Samtidig har vi også sett grelle eksempler på skyhøye lederlønninger.

At vi har relativ lav lønnsulikhet, kan vi takke den norske modellen for. En modell som hviler på ideen om at folk skal få anstendig lønn for arbeidet de gjør, men også at en stor andel av befolkningen faktisk er medlem av fagforeninger som kjemper dette frem. I dag har bare LO alene over 1 millioner medlemmer. Over tid fordeles vår felles verdiskaping langt jevnere mellom arbeid og kapital i Norge enn i de fleste andre land.

Samtidig skal vi være forsiktige med å slå oss på brystet for å være et samfunn hvor ulikheten er lav – som om det skulle være en slags naturlov. I Norge har ulikheten økt de siste årene, når vi ser på inntekt mer overordnet, og i formue. Den rikeste prosenten i det norske samfunnet i dag eier en fjerdedel av all formue. Samtidig har vi også sett grelle eksempler på skyhøye lederlønninger.

I tillegg bør vi være obs på hybrisen og ydmykelsen. For også her har vi en tendens til å applaudere de som tar doktorgrad og går seirende gjennom livet, samtidig som vi kun gir en skarve applaus til sykepleiere som må stå på under en pandemi. Og også her finnes det frustrasjon i befolkningen, som ikke de etablerte partiene klarer å fange opp eller målbære.

Så er det noe vi virkelig skal være forsiktig med, så er det å rokke ved den norske modellen.

Det er bare å se på fremveksten av og oppslutningen om protestpartier, som FNB og INP, har hatt de siste ti årene. Selv om disse ikke kommer i samme forkledning som AfD i Tyskland, Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike eller Trump-bevegelsen i USA og høyrepopulismens fremvekst i Norge er milevis bak disse landenes, så er det like fullt et opprør mot de etablerte partiene og deres løsninger.

Men grunnmuren er her, og den fungerer.

Så er det noe vi virkelig skal være forsiktig med, så er det å rokke ved den norske modellen. Den tjener oss ikke bare godt som arbeidstakere, den tjener oss godt som samfunn.