En bedre form for globalisering

CAMBRIDGE: Det er en utbredt oppfatning at hyperglobaliseringen som har funnet sted de siste tiårene, har tatt slutt. Med koronapandemien og Russlands krig mot Ukraina har globale markeder blitt nedprioritert og spiller nå en sekundær og i beste fall støttende rolle. Det som kommer foran er nasjonale mål, spesielt knyttet til folkehelse og nasjonal sikkerhet.

Hyperglobaliseringen forvitret i møte med sine mange selvmotsigelser.

Men alt snakket om avglobalisering bør ikke gjøre oss blinde for at den pågående krisen muligens kan føre til en bedre form for globalisering.

Hyperglobaliseringen har i realiteten vært på retrett siden den globale finanskrisen; den internasjonale handelen som andel av globalt BNP begynte å falle etter 2007. En viktig årsak er det kraftige fallet i Kinas eksportrate (målt som andel av BNP) som stupte med hele 16 prosentpoeng i årene som fulgte. Globale verdikjeder sluttet å vokse.

Den internasjonale kapitalflyten hentet seg aldri inn igjen fra toppen i forkant av finanskrisen. Og populistiske politikere som åpenlyst er negative til globalisering har fått langt større innflytelse i de avanserte økonomiene.

Økonomer og teknokrater som rynket på nesen av økonomifagets sentrale logikk, endte opp med å underminere befolkningens tillit til faget.

Hyperglobaliseringen forvitret i møte med sine mange selvmotsigelser. For det første var det en motsetning mellom gevinsten ved spesialisering og gevinsten ved produktiv diversifisering. Ifølge prinsippet om komparativt fortrinn, bør land spesialisere seg innen det de er gode til å produsere (for øyeblikket).

Men omfattende utviklingsøkonomisk forskning peker i retning av at lands myndigheter i stedet bør presse nasjonale økonomier til å produsere det rikere land produserer. Resultatet blir en konflikt mellom statsaktivismen til de mest vellykkede økonomiene, spesielt Kina, og de «liberale» prinsippene nedfelt i det globale handelssystemet.

For det andre har hyperglobaliseringen forsterket fordelingsproblemene i mange økonomier. Ulempen ved den internasjonale handelen har vært omfordelingen fra dens tapere til dens vinnere. Og etter hvert som globaliseringen økte i omfang, utgjorde omfordelingen fra tapere til vinnere en stadig større andel av nettogevinsten.

Med Kinas framvekst som en geopolitisk rival til USA og med Russlands invasjon av Ukraina, har strategisk rivalisering på nytt fått forrang — foran økonomiske hensyn.

Økonomer og teknokrater som rynket på nesen av økonomifagets sentrale logikk, endte opp med å underminere befolkningens tillit til faget.

For det tredje har hyperglobaliseringen svekket velgernes evne til å stille sine politikere til ansvar. De som tok til orde for å gjøre om på reglene i den globaliserte økonomien, ble møtt med følgende svar: Globaliseringen var uforanderlig, ugjenkallelig og uimotståelig.

Ifølge USAs president Bill Clinton var globaliseringen «den økonomiske ekvivalenten til en naturkraft, som vind eller vann». Og til de som satte spørsmålstegn ved det rådende systemet, svarte Storbritannias statsminister Tony Blair at du «like gjerne kunne debattere om høst bør følge sommer».

For det fjerde har nullsum-logikken knyttet til nasjonal sikkerhet og geopolitisk rivalisering vært uforenlig med vinn-vinn-logikken knyttet til internasjonalt økonomisk samarbeid. Med Kinas framvekst som en geopolitisk rival til USA og med Russlands invasjon av Ukraina, har strategisk rivalisering på nytt fått forrang — foran økonomiske hensyn.

Under hyperglobaliseringen snudde politiske beslutningstakere denne logikken på hodet: Den globale økonomien var målet og det nasjonale samfunnet middelet.

Med hyperglobaliseringens kollaps, er det flere scenarier for verdensøkonomien som kan gjøre seg gjeldende. Det verste utfallet — som kan minne om 1930-tallet — vil være at flere land (eller grupper av land) trekker seg tilbake fra verdensøkonomien og heller satser på selvberging (autarki). Et litt bedre utfall — men fortsatt ikke bra — er en situasjon der geopolitikken har forrang slik at handelskriger og økonomiske sanksjoner blir permanente trekk ved internasjonal handel og finans.

Det første scenariet virker usannsynlig — verdensøkonomien er mer sammenvevd enn noensinne, og de økonomiske kostnadene vil være enorme. Men vi kan ikke se bort fra det andre scenariet.

Det er også mulig å se for seg et gunstig scenario der vi oppnår en bedre balanse mellom nasjonale hensyn og det som kreves for å bevare en åpen økonomi. En slik form for rebalansering kan legge til rette for inkluderende velstand i hjemlandet og fred og sikkerhet i utlandet.

En viktig innsikt fra økonomisk teori er at handel gagner et land i sin helhet, så lenge man tar hensyn til fordeling.

Det første steget vil innebære at politiske beslutningstakere reparerer skaden som har blitt påført økonomi og samfunn gjennom hyperglobalisering og andre politiske tiltak der man har satt markedet først. Dette vil kreve at man gjenoppliver den ånden som gjennomsyret Bretton Woods-perioden, da den globale økonomien tjente nasjonale økonomiske og sosiale mål — full sysselsetting, velstand og rettferdig fordeling — framfor det motsatte.

Under hyperglobaliseringen snudde politiske beslutningstakere denne logikken på hodet: Den globale økonomien var målet og det nasjonale samfunnet middelet. Internasjonal integrasjon førte så til nasjonal desintegrasjon.

Noen bekymrer seg muligens for at en slik vektlegging av nasjonale økonomiske og sosiale mål vil undergrave den økonomiske åpenheten. Men en velstand som de fleste kan ta del i, gir økt trygghet og gjør det lettere å opprettholde et åpent samfunn.

For stormakter — og dette gjelder spesielt USA — betyr dette at man må erkjenne at vi lever i en multipolar verden.

En viktig innsikt fra økonomisk teori er at handel gagner et land i sin helhet, så lenge man tar hensyn til fordeling. Det er gunstig for velstyrte og velorganiserte land å være åpne. Dette er også erfaringene som ble gjort under Bretton Woods-systemet, da handel og langsiktige investeringer økte betydelig i omfang.

En annen viktig forutsetning for det gunstige scenariet er at land ikke tar legitime nasjonale sikkerhetsbehov og gjør om til beveggrunn for aggressive handlinger mot andre land. Russland kan ha hatt grunn til bekymring for NATOs utvidelser østover, men krigen i Ukraina er en respons helt ute av proporsjoner og som mest sannsynlig vil svekke Russlands sikkerhet og økonomi på lang sikt.

For stormakter — og dette gjelder spesielt USA — betyr dette at man må erkjenne at vi lever i en multipolar verden og at man må skrinlegge alle ambisjoner om globalt overherredømme. USA anser amerikansk overmakt i globale saksforhold som nærmest naturgitt. Ut fra et slikt verdenssyn er Kinas økonomiske og teknologiske framskritt åpenbart en trussel, og den bilaterale relasjonen blir redusert til et nullsumspill.

Vi kan unngå en framtid der geopolitikken trumfer over alt annet.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om USA faktisk kan forhindre Kinas relative framvekst, er dette tankesettet både farlig og lite konstruktivt. For det første, forsterker det sikkerhetsdilemmaet: Amerikansk politikk som er utformet for å underminere kinesiske selskaper som Huawei, gjør sannsynligvis at Kina føler seg truet og svarer på en måte som dermed «stadfester» den amerikanske frykten for kinesisk ekspansjon.

Et nullsum-syn på verden gjør det også vanskeligere å oppnå felles fordeler gjennom samarbeid om klimaendringene, global folkehelse m.m. Samarbeid kan skje samtidig som man erkjenner at det nødvendigvis vil være rivalisering på mange andre områder.

Kort sagt: Vi kan unngå en framtid der geopolitikken trumfer over alt annet og der land (eller regionale blokker) minimerer den økonomiske interaksjonen. Hvis dette dystopiske scenariet faktisk gjør seg gjeldende, vil det ikke være som følge av systemiske krefter utenfor vår kontroll.

I likhet med hyperglobaliseringen og dens problemer, vil det være fordi vi har gjort dårlige valg.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org