Kanskje blir vi mer lykkelige av å se på Urix, og gjøre noe med verden, enn å rømme fra virkeligheten?
Gaza blør. Synagoger i Europa mottar bombetrusler. Over 400 millioner barn lever i konfliktsoner. Og innenfor våre landegrenser finner vi noen av verdens tryggeste ungdommer – som er deprimerte.
Noen unge har begynt å klø seg i hodet av dette.
Man kan bli lettere oppgitt av norske ungdommers lavkonjunktur når det kommer til livsglede om man skuer utover verden. Men det er ikke ungdommen som har skapt en verden som raseres av skytinger, bombinger, naturkatastrofer og mistillit. Verden er så jævlig at unge holder seg unna nyhetsmedier og annet som kan minne dem på hvor lite håp det er.
Derimot er det et annet sted unge flykter, og det er til sosiale medier. Der de kan luke ut alt som gir ubehag, og erstatte med alt som er fint. Hvor de kan bli lokket med råd fra influencere om hvordan man blir rik og vellykket. Hvor man kan stenge av de man er uenige med, og hvor man får selvbekreftende tilbakemeldinger. Denne lykkeformelen har de blitt servert lenge.
Noen unge har begynt å klø seg i hodet av dette.
Aleksander Mellum (23) skriver i VG at han er en vanlig fyr med en helt ordinær jobb, og lurer på om det ikke er godt nok lenger. Aleksander har fått beskjed fra andre at han er en «NPC» (Non-Player Character) – en definisjon på mennesker uten mål og mening. Men han er full av ambisjoner, som utdannet rørlegger og VVS-selger. Jeg kan hilse fra EU-direktivene om vann og avløp at det ikke er særlig «non fiction». Mellom ber andre unge se utenfor TikTok-vinduet.
Enkeltmennesket skal bli et forbedringsprosjekt, fremfor samfunnet.
Han er ikke alene om å rette et kritisk søkelys på ungdommens tilværelse:
«Velkommen til en generasjon som stirrer dypt inn i egen navle, helt uten å skjemmes», skriver Helene Asphaug (22) i en kommentar hos NRK Ytring. Hun beskriver en nåtid hvor TikTok-terapeuter, selvutviklingsbøker og selvterapi trender. «Egoisme er den nye selvpleien. Vennskap for vennskapets skyld er ikke lenger like viktig, du skal heller «networke». Hvis du sliter med noe, kan du ta det med psykologen din. Ikke plag meg med det, liksom», skriver Asphaug.
Dypest sett er Asphaug og Mellom inne på samme tema i sine beskrivelser av tidsånden: Enkeltmennesket skal bli et forbedringsprosjekt, fremfor samfunnet. Som sosiologen Zygmunt Bauman sa om tida vi lever i: «Aldri har vi vært så frie. Aldri har vi følt oss så maktesløse.»
Den tre timer lange kultfilm-dokumentaren «Hypernormalisation» av Adam Curtis fra 2016 gir oss et bilde av Sovjetunionens fall på slutten av åttitallet, med ungdommer som sluttet å drømme og håpe, og i stedet ble apatiske.
Vestens ungdommer blir ulykkelige av å bli presentert for drømmer de aldri klarer å oppnå.
«Sovjet-imperiet laget en falsk versjon av samfunnet. Alle kunne se med egne øyne at økonomien raste sammen, men alle måtte spille med. Fordi ingen kunne se for seg noe alternativ visjon for et annet type samfunn. Den sovjetiske forfatteren Alexei Yurchak kalte denne tilstanden for “hypernormalisering”. Du var så mye en del av systemet at det var umulig å se forbi det. Falskheten var hypernormal», sier Curtis i filmen.
«Hypernormalisation» lar det gli over til Vesten på samme tid, hvor vi gikk fra samfunnsomveltninger til en annen omveltning: «Your body is the new revolution», sies det i filmen, mens Jane Fonda beveger seg over skjermen i takt med andre veltrente kropper og pastellfarger. Mennesket skulle fokusere på seg selv. Politikk overlates til profesjonelle. Nyliberalismen inntok Vesten.
Med vannsenger, buer og ergometersykler kom også psykopaten. Som Asphaug beskriver tretti år senere, så skal man erstatte vennskap med nettverk, og man skal ikke hjelpe andre, fordi man har nok med seg selv.
Velkommen til det hypernormale, og kapitalismens råeste tilstand. Her står vi.
Den nederlandske forfatteren Paul Verhaeghe argumenterte godt for at nyliberalismen har endret både etikken og personlighetene våre til det verre i boka «Hva med meg?» i 2014. Han beskriver mennesker fylt av sjalusi og hevnfølelser i et konkurransesamfunn fullt av ubegrensede valg som lover frihet. En frihet som mange lengter etter, men som kanskje er uoppnåelig, fordi de ikke vet hvor de skal lete, så de leter hos seg selv. En voksende gruppe mennesker har begynt å tenke «Det er ingen som trenger meg», mens de blir presentert for livstidsråd fra uvirkelige og gjennomopererte menneskedukker.
Slik blir det når man blir presentert for et samfunn som egentlig ikke eksisterer. Sovjetiske ungdommer ble ulykkelige av å bli fratatt muligheten til å drømme. Vestens ungdommer blir ulykkelige av å bli presentert for drømmer de aldri klarer å oppnå. Velkommen til det hypernormale, og kapitalismens råeste tilstand. Her står vi.
En hær av kommentatorer og forfattere har forsøkt å mase om at det er en reell ideologi som ligger bak negativ atferd og ulykkelighet. Vi trenger en høylytt diskusjon fra nederst i samfunnet til toppnivå om hva denne tidsånden er for noe, og hva den gjør med oss. Politikerne kan ikke snu seg unna. Det kan heller ikke lærerne. Foreldrene. Eller ungdommen. Denne diskusjonen må få plass i hovedstrømsmedier og debatter i den beste sendetid.
Verden går kanskje til helvete.
«Virkeligheten er det som er foran deg, i det du velger å se opp fra mobiltelefonen din. Og fremtiden bygges på valgene du tar», skrev 22-åringen og rørleggeren Mellom.
Jeg tror ikke vi blir lykkelige før vi har snudd blikket og kameralinsa ut fra oss selv og utover verden. Jeg tror ikke vi blir lykkelige før vi bidrar på dugnad i nabolaget og idrettslaget, hjelper vår gamle mor med bandasjene, eller ser på verdens lidelser på Urix, fremfor å høre på selvhjelpsråd på TikTok.
Helene Asphaug og Aleksander Mellum har satt to gode eksempler for unge i framtida. Vi tar det derfra. Verden går kanskje til helvete. Men en annen verden er fortsatt mulig om vi klarer å se det – i fellesskap.
Kommentarer