I børsens skygge

Det er svært vanskelig for journalister og andre interesserte å finne ut både hvilke aksjer en person eier, og hvilke eiere et aksjeselskap har. Skatteetaten har et aksjonærregister, men der står det bare hvem som eide hvilke aksjer ved forrige årsskifte.

Har du ikke lyst til å stå på den lista selger du bare aksjene dine i romjula og kjøper dem tilbake i januar. Alternativet er å spørre enkeltpersoner om hvilke aksjer de eier. Men da må de jo faktisk ønske å svare. De færreste av oss har noen forpliktelse til å oppgi slikt. Det kan man selvsagt rydde opp i med avtaler, for eksempel at folk plikter å opplyse om sine aksjekjøp, til virksomheten der de er ansatt.

Er du smart og vil skjule transaksjonene dine for kona eller sjefen, er det en slik du skal ha.

Men det er lett å jukse med dette. Få virksomheter har ressurser til å følge opp alle sine ansatte og hvilke bevegelser det er på deres verdipapirkontoer fra dag til dag. Det er først når noe oppdages at informasjonen kommer på bordet med tilbakevirkende kraft. Da kan listen over en persons aksjehandler, hentes ut fra Verdipapirsentralen på et lite minutt. Men de smarte folka har selvsagt ikke aksjene sine på sin personlige VPS-konto.

Det du skal gjøre hvis du vil skjule aksjehandlene dine er selvsagt å åpne en «Investeringskonto». Hva er det, spør du kanskje? Det forstår jeg. De færreste nordmenn har kunnskap om dette. Bare 600.000 nordmenn eier aksjer direkte. Landets forrige statsminister betrakter en aksjepost i Norsk Hydro til en verdi av 180.000 kroner som for liten til å bry seg om men de aller fleste «vanlige folk» i dette landet eier altså ikke en eneste enkeltaksje. Legg til at verdien av aksjene til de nordmennene som faktisk eier enkeltaksjer via en VPS-konto, kun utgjør fire prosent av børsens verdier. Fire prosent!

Mesteparten av børsverdiene eies av folk som investerer gjennom holdingselskaper eller fond. Ja, eller gjennom en investeringskonto, da. Eller «fondskonto» eller «Zero». Kjært barn har mange navn. Er du smart og vil skjule transaksjonene dine for kona eller sjefen, er det en slik du skal ha. En investeringskonto er egentlig et forsikringsprodukt, men det er ikke derfor folk kjøper dem. De gjør det først og fremst for å spare skatt. Selve forsikringselementet er derfor satt så lavt som loven tillater slik at det skal koste minst mulig i premie og bli mest mulig igjen å handle aksjer for. Har du en slik kan du eie og handle så mye aksjer du bare vil, uten at navnet ditt dukker opp i en eneste oversikt.

Heller ikke det børsnoterte selskapet vil få vite hvem som egentlig eier dem.

Det er megleren du bruker som står oppført som aksjonær, selv om det er dine penger. Aksjene dine står på en såkalt «Nominee-konto». Slik kan du daytrade i enkeltaksjer på Oslo Børs uten at verken sjefen din, ektefellen eller plagsomme journalister kan finne ut hvilke aksjer du er inne i. Verdiene dine vil stå på skattemeldingen, men ikke hvilke aksjer du eier. Heller ikke det børsnoterte selskapet vil få vite hvem som egentlig eier dem. Titusenvis av nordmenn har en slik konto. Det er ingenting ved det som i seg selv er forbudt eller uetisk. Se på det som å eie en bil som er kraftig nok til å kjøre fortere enn fartsgrensa. Ikke noe galt i det, før du eventuelt tråkker for hardt på gassen. Men nettopp derfor har vi fartskontroller på veiene. Det har vi ikke på investeringskontoene.

Vi baserer oss på tillit til at de ikke misbrukes. Ikke vet jeg, men det kunne jo hende en og annen internrevisor hadde blitt forbauset hvis de fikk innsyn i transaksjonene på disse kontoene. I dag aner de ikke hva som finnes.

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 24. september 2023.