Statskupp, koronabot, svak beredskap og Frp-sirkus. Det er nok av andre saker å ta av når man skal vurdere Erna Solbergs tillit.
Etter sist ukes Solberg-show er det lov å minne om hvilke andre saker som burde tynge hennes politiske vektløshet. La oss huske hva påtalemyndigheten mente om Erna Solberg etter sushi-festen på Geilo, som nå virker helt glemt: Loven er lik for alle. Men alle er ikke like.
Vi skal forvente aller mest av våre ledere. Det mente også politiet. Derfor ble Erna Solberg dømt til 20.000 kroner i bot mens Sindre Finnes og restauratøren gikk fri. Ikke hennes skyld, hun var ikke engang til stede på den ene samlingen, men like fullt hennes ansvar. Også da. Hun burde visst bedre enn å invitere til 60-årsmiddag. Når vanlige folk knapt kunne følge sine nærmeste til grava.
Hun tar som det heter ansvar ved å ikke gå av som partileder i Høyre.
Som leder i krisetid, var det krise å bli tatt for ikke å kunne eller ikke etterleve reglene hun ba alle andre følge. Solberg burde sjekket og dobbeltsjekket, som hun burde ha gjort med ektemannens aksjekjøp, at hennes arrangement var innenfor. Jeg burde visst bedre, sa Solberg.
Erna Solberg virker nesten styrket etter forrige ukes storm. Hun har en katteaktig evne til å lande på beina. Og har mange politiske liv. Ektemannens kjøp og salg av aksjer har utfordret eksstatsministerens habilitet i mange saker. Politisk hviler hennes skjebne i partiets hender, og juridisk er det opp til Økokrim. Disse sporene kan og vil krysses.
Hun tar som det heter ansvar ved å ikke gå av som partileder i Høyre. Hun vil ikke være et dronningoffer for at tilliten til norsk politikk skal gjenopprettes. Selv om hun både burde og skulle − for å sikre egen habilitet − ha skaffet seg bedre innsikt i ektemannens aksjespekulasjoner. På åtte år spurte hun aldri.
Geilo-historien er også kommet for langt i bakgrunnen.
Men hennes mann har, uavhengig av alt, veddet på at Norge og norske bedrifter skulle slite i møte med pandemi og nedstenginger. Den enes død, den andres brød i finansiell praksis. Det er en usmakelighet, om ikke en ulovlighet. Det samme kan man si om en hel del av Solbergs regime gjennom åtte år fra 2013.
Hennes manglende grep om Frps justisministersirkus gjennom sju år i regjering, er verdt å minne om. 22. juli-utfallet mot Arbeiderpartiet fra Sylvi Listhaug. Fiskeriminister Per Sandbergs Iran-tur. Tor Mikkel Wara-saken der Solberg uten bevis anklaget et kunstmiljø for personforfølgelse. Noen unnskyldning kom aldri når det viste seg at statsrådens kone var den skyldige.
Det prinsippløse Kina-knefallet, må nevnes. Geilo-historien er også kommet for langt i bakgrunnen. Politiets tydelighet på lederens ansvar er i kontekst av habilitetsbråket svært interessant. For at noen er likere enn andre, skal ikke alltid være en fordel for de mektigste.
Likevel var vi ikke forberedt på den varslede krisa som rammet oss i mars 2020. På Solbergs vakt.
Koronaen var en tøff og utfordrende tid. Også for politikken og jussen. Jussprofessor Hans Petter Graver skrev en oppsiktsvekkende bok, «Pandemi og unntakstilstand – hva covid-19 sier om den norske rettsstaten», etter det første koronaåret, om blant annet statsminister Solbergs forsøk på å gripe til seg mye makt i pandemiens første fase. Hun prøvde i praksis å sette demokratiet til side – i det godes tjeneste.
I hemmelighet krevde Erna Solberg av Stortingets ledere fullmakter som gikk langt utover smittevern. Heldigvis sto Stortinget myndig opp mot regjeringens ønsker om en generell fullmakt som ville satt den folkevalgte forsamlingen til side i et halvt år.
Hadde ikke Frp gått ut av regjering, ville det vært flertall for Solbergs ønsker om absolutt makt. Norge kom så nær å legge all makt i regjeringens hender at Solberg på ramme alvor den gang måtte avvise at hun hadde forsøkt å gjøre statskupp.
Koronaen filleristet oss alle, men vi skulle kunne hatt større forhåpninger til våre ledere i tida før koronaen. Den første kommisjonen som tok for seg landets håndtering av pandemien, hadde to dystre konklusjoner på Solberg-regjeringens arbeid: Alvorlig svikt. Ikke forberedt.
Alt er ikke ektemannens feil.
Erna Solberg gikk til valg på å bli beredskapssjefen. I Høyres stortingsvalgprogram for 2013 til 2017 er ordet beredskap nevnt 37 ganger. I 2019 utnevnte hun sågar en egen statsråd for samfunnssikkerhet. Da Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) fikk klappet på skuldra, sa Solberg under pressekonferansen at hun og regjeringen hadde hatt en historisk og etterlengtet satsing på samfunnssikkerhet og beredskap.
Likevel var vi ikke forberedt på den varslede krisa som rammet oss i mars 2020. På Solbergs vakt.
Erna Solberg er god på håndtering av kriser, men ikke så god på å unngå dem. Det er et mønster.
Det er viktig å huske sakene fra 2013 til 2021 som utfordrer tilliten til Høyres mest sannsynlige statsministerkandidat i 2025. Alt er ikke ektemannens feil.
Kommentarer