I seier og nederlag

Så var Senterpartiet ute, og Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet skal regjere videre alene. Tre EU-direktiver ble for mye for Senterpartiet. Nå må Arbeiderpartiet motbevise og overbevise alle som har rømt fra partiet. De har sju måneder på seg.

Det måtte på ingen måte ende slik det gjorde, men det kunne alltid gjøre det. De to partiene som nå flytter hver til sitt er dypt uenige i synet på EU, EØS-avtalen og den konkrete energimarkedspakken. De klarte å holde denne udetonerte bomba i sjakk – helt til de ikke lenger gjorde det. Det burde fortelle oss ganske mye om at dette var en ønsket skilsmisse.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har oppnådd mange av sine politiske mål.

Uansett årsak er Støres Ap-Sp-regjering historie. Nå begynner historieskrivingen. Her er et forsøk på én versjon av ettermæle, et tidlig utkast i historiens kladdebok:

Det gikk galt allerede under forhandlingene, sett fra den brede venstresiden. At SV ikke ble med i regjeringen, og at Senterpartiet fikk den regjeringen partiet ønsket, har tæret på krefter og oppslutning. «Det kan ende med forlis», skrev Dagsavisens egen Arne Strand profetisk i en av sine aller siste kommentarer i avisa.

Siden har kritikken haglet, fra venstre og høyre og velgere og synsere. Regjeringsplattformen ble kalt «grå og kjedelig» og «tidenes mageplask», og sånn har det egentlig bare fortsatt. Fra byen har det hett at regjeringen er byfiendtlig, fra distriktet at sentraliseringen bare har fortsatt. Langt inn i Arbeiderpartiet har man opplevd Senterpartiet som bakstreversk og pinlig. I Senterpartiet har mange forbannet seg over den teknokratiske og altfor Brussel-vennlige politiske tilnærmingen til regjeringspartneren.

Alt dette er sant. Men dette er like sant: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har oppnådd mange av sine politiske mål. De to partiene har styrt sammen i en vanskelig tid – på et på mange måter ganske imponerende vis. De har klart, gjennom små og større grep, å forme landet i sitt bilde. Og i bildet til de mange velgerne som har, eller i det minste hadde det ved valget i 2021, hjertet til (sentrum-)venstre.

Mye politisk og reell kapital ble brukt opp på å gjenopprette gamle fylker og lensmannskontor. Men etter 3 år, 3 måneder og 17 dager i regjering sammen, etterlater de to partiene seg en langt viktigere arv.

Det er blitt enklere å pendle igjen for vanlige lønnsmottakere.

Det er nå innført grunnrente på havbruk. Nivået på selve skatten er ikke så høyt som mange på venstresiden skulle ønske, men prinsippet er knesatt og vondt å vende for en borgerlig regjering, ikke minst siden Venstre skrev under på grunnrenteprinsippet. Skattesystemet er også vridd i langt mer omfordelende og progressiv retning. Selvsagt til hard medfart fra næringsliv og dets skatteflyktninger.

Under Hadia Tajiks ledelse feide regjeringen gjennom reglene for arbeidslivet i løpet av dens tre første måneder med makta. Makt ble flyttet fra kapital til arbeid. Selv om det ble borte under kaoset rundt skolenedleggelser i Innlandet, er det gjort store grep for å løfte distriktene. Norge har vært en tøff og tydelig stemme mot Israel, vi har åpnet grensene for ukrainske flyktninger og bidrar – om enn mindre enn mange ønsker – til Ukrainas forsvarskamp mot Russland.

Det er blitt enklere å pendle igjen for vanlige lønnsmottakere, regjeringen har gjort – riktignok små – grep for å kontre den borgerlige jernbanereformen, barnefamilier har fått gunstigere vilkår. Lista kunne vært mye lenger.

Alt over er kanskje en selvfølge under en regjering med islett av rødt i fargen. Men regjeringen har gjort dette under en – eller flere – internasjonale kriser som har grepet dypt inn i vårt eget land. Beredskapsplaner er laget med sosiale og geografiske hensyn i mente, og den gradvise kursendringen mot venstre har vært godt begrunnet i nye og uventede behov som har meldt seg i tråd med den internasjonale utviklingen.

Grepet setter mang en kritiker og opposisjonspolitiker sjakk matt.

Partiene til venstre mener regjeringen ikke har gjort nok ut av mandatet sitt. Det ikke vanskelig å finne viktige områder regjeringen ikke har tatt tak i. Likevel burde tanken på hvordan en borgerlig regjering kunne ha brukt de konstante krisene, tre lange år på randen til unntakstilstand, få mange til å prise seg lykkelig over alt den nå desimerte regjeringen tross alt har fått til.

Alt det den ikke fikk til, og det de to regjeringspartiene har vært uenige om, vil nok bli behørig dekket framover. Det er grunn til å vente en strøm av kraftutspill fra Senterpartiet fram mot valget, for eksempel. Partiet vil vise sitt såkalte primærstandpunkt for å understreke at det er det andre partiet som sto i veien i regjering.

Dette andre partiet vil på sin side måtte innføre de tre EU-direktivene som felte regjeringen i samarbeid med de borgerlige partiene Høyre og Venstre, i tillegg til MDG. Sånn er det jo i EU-relaterte spørsmål, der Arbeiderpartiet er alene i sin blokk om å ønske så mye Brussel som mulig. Det kan med andre ord bli hett mellom gamle venner de neste månedene.

Det vet også Arbeiderpartiet. Nå skal partiet vise at den er sterkest som står alene. Allerede på dag én av Støre II kom det radikale grep på strømområdet. Det utfordrer verken strukturene eller Brussel, men kommer velgerne til gode. Norske menn i hus og hytte vil få tilbud om en fastpris på 40 øre per kilowattime. «Nå er det slutt på uforutsigbare priser på strøm. Nå styrer vi i Arbeiderpartiet. Alene», skriver en statssekretær i sosiale medier.

Det har blåst rundt Ap-Sp-regjeringen.

Grepet setter mang en kritiker og opposisjonspolitiker sjakk matt, og er en nesten bemerkelsesverdig frisk start på den nye tiden. Der Senterpartiets statsråder nå ikke kan reise landet rundt med hyggelige lekkasjer fra revidert statsbudsjett, vil Arbeiderpartiet tydeligvis trykke til.

Det kan da også behøves. Forrige gang en norsk statsminister gikk til valg med en enpartiregjering i ryggen, het han Jens Stoltenberg. Det skjedde i 2001, og valget gikk historisk dårlig for Arbeiderpartiet. Forskjellen er at den gangen hadde regjeringen svingt hardt mot kapitalen og det «moderne» sosialdemokratiet. Denne gangen kan regjeringspartiet slå i bordet med mye konkret politikk for folk vanlige folk.

Det har blåst rundt Ap-Sp-regjeringen. Det betyr ikke at historien nødvendigvis vil dømme den på samme måte som samtiden. Og statsminister Jonas Gahr Støre har fortsatt tid på seg til å skrive enda mer historie.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)