I voldens vold

Vold er skummelt. Våpen i gatene gjør gatene og menneskene utrygge, og at folk ikke føler seg trygge på jobben sin på grunn av fysiske angrep, enten det er på skolene, NAV-kontor eller i helsevesen er urovekkende. Nylig var alle opptatt av unge tenåringer som hadde brukt håndgranat i midt i Oslo, med berettiget bekymring for både dem, kriminalitet og samfunnsutviklingen.

Men disse ungene er dessverre ikke voldelige unntak i en fredelig og hensynsfull verden. De vokser opp i samfunn der både strukturell vold og direkte vold er en del av normen, og der det første er forutsetningen for det andre, både lokalt og globalt. Fattigdom, rasisme, sexisme, og mangel på tilgang til verdens felles ressurser, er alt sammen strukturell vold.

Og vi lurer på hvor noen av våre barn (og voksne) finner sin vilje til vold og forakt for andres liv fra?

Strukturell vold er den usynlige faren til den trøblete ungen, altså helt metaforisk, og slipper gjerne unna kritikk. Det hjelper jo ikke i vår tid at verdens lederskap skamløst sparker nedover, og ikke engang rødmer når de trakasserer de som rammes av strukturell vold, men heller former politikk som ublu styrker den. Og vi lurer på hvor noen av våre barn (og voksne) finner sin vilje til vold og forakt for andres liv fra?

Når man da skal løse problemet – granaten, skytingen, terroren – angripes dermed den direkte konsekvensen av det strukturelle problemet:

Den ungdomskriminelle, terroristen, granaten, bomben.

Strukturene lever usynlig og godt, til og med for mange av dem som rammes av dem. Det er sånn det blir med det som bare blir en del av en norm, det som bare er. Men strukturell vold kan selvsagt også være dødelig.

Volden er overalt.

Strukturell vold er et begrep som ble lansert av den norske fredsforskeren Johan Galtung i 1969. Dette, skrev han, er en form for vold som skader mennesker gjennom sosiale strukturer som hindrer dem i å nå helt grunnleggende behov. I Galtungs teori inngår alt fra elitisme, etnosentrisme, klassisme, sexisme og nasjonalisme (vårt land er viktigere enn andres).

Der rasismen har levekår i strukturene våre kan det bli krig og okkupasjon. Sexismen kan være strukturell usynlig, men likevel være brutalt til stede i antall mishandlede kvinner, i drap på kvinner, og i angrep på abortrettigheter for eksempel. Når økonomisk ulikhet er et strukturelt faktum i en nyliberal kapitalisme, kan den føre til sosial uro, opprør, protester, høyreekstremisme, konspirasjoner, og i verste fall terrorisme, drap eller krig.

Okkupasjon er i seg selv er en form for vold, selv om den ikke innebærer bomber og fysiske angrep i det daglige. Under okkupasjon er det umulig å leve fritt og med selvbestemmelse, og selv den mest fredelige av protester blir ansett som farlig opprør av okkupasjonsmakten. Enten føyer du seg, ydmykes og diskrimineres (struktur), eller du gjør motstand og kan bli angrepet og arrestert, torturert, drept av okkupanten (direkte). Volden er overalt.

En våpenhvile kan derfor aldri gi fred, om strukturene består etterpå. Palestina utsettes for strukturell vold: dehumanisering, etnosentrisme, rasisme, økonomisk ulikhet, mens konsekvensen av dette blir den direkte volden: okkupasjon, makt over ressurser, bomberegn, bosetter-terror, drap, arrestasjoner, krig, folkemord.

Ungdomskriminelle som fanges opp av kriminelle nettverk speiler egentlig mye av det vi kjenner fra det militære hierarkiet.

Vold er skummelt også når det kommer fra voldsmonopolet staten. Når vi ser palestinademonstrasjoner i Tyskland og andre europeiske land møtes med brutal vold, slag og arrestasjoner. Når vi ser maskerte ICEs voldsomme angrep på byer og folk i USA. Dette er også en brutalitet ungene våre ser på telefonene sine og tar opp som en del av systemet i verden rundt seg.

Selv føler jeg mer alltid mer urolig og utrygg i land med bevæpnet politi og pistoler på hofte og dermed i synlig omløp i parker og gatehjørner. Våpen og tilgangen til bruk av vold er en kronisk trussel om at noe farlig kan skje når som helst, en type trussel som vel er felles fra både kriminelle og voldsmonopol, dog med ulik agenda. Da store laster med våpen ble sendt til Ukraina i 2022 advarte Interpol om at flere av disse kommer til å sirkulere tilbake til kriminelle i Europa og andre deler av verden. «Til og med våpen som brukes av militære, tunge våpen, kommer til å bli tilgjengelig på det kriminelle markedet» advarte Interpols Europa-sjef Jürgen Stock. Våpen er verdifull valuta, også i kroner og ører.

Hvis vi tror løsningen er å straffe den ene, gir vi alle som er ansvarlige for strukturell vold straffefrihet.

Selv om strukturell vold ofte er forutsetningen for direkte vold, er også det motsatte tilfelle: Brutalitet kan skremme tilskuere slik at de blir uvillige eller ute av stand til å konfrontere sosial urettferdighet. Det er det som er skummelt med volden på gatene i USA og sanksjonene mot medier, akademia og enkeltpersoner begge steder.

Våpenkappløpet i vår samtid og fremtid og troen på den militære våpenmakten som konfliktløser og styrke, altså, militarismen som metode, er selvsagt en struktur ungene våre catcher og hermer etter. Ungdomskriminelle som fanges opp av kriminelle nettverk speiler egentlig mye av det vi kjenner fra det militære hierarkiet. De underordner seg. De må dehumanisere «de andre» og adlyde ordre. Hvis de ikke adlyder ordre kan de straffes selv. Å desertere kan begge steder få dødelige konsekvenser. Løsningen på konflikt med andre er helst vold, våpen eller i beste fall hets og trusler, enten man angriper eller forsvarer sitt territorium.

Volden begynner ikke på et gatehjørne på Oslo øst som om det var en oppfinnelse en 13-åring fant på over natten i et ellers mykt samfunn som bare vil godt. Hvis vi tror løsningen er å straffe den ene, gir vi alle som er ansvarlige for strukturell vold straffefrihet. Og den går dypere enn vi tror.

Et voldelig samfunn kan ikke fostre fredelige barn.

Den strukturelle volden er så integrert i verden at vi alle er en del av dem, uten mulighet til å slippe unna. Det gjør noe med oss, vi må koble oss fra for å holde ut.

Vi vet at mobilen vår er avhengig av ingredienser som et kongolesisk barn sannsynligvis er tvunget til å hente frem fra en gruve, at morgenkaffen består av kaffebønner andre mennesker jobber seg halvt i hjel for, vi vet at mange av klærne vi sitter i er laget av mennesker med brutale arbeidsforhold, men det å ta alt dette inn føles også som vold, en slags selvpisking av sinn og sjel, så det er lettere skyve tankene vekk. Det betyr ikke at vissheten ikke sniker seg inn likevel; vissheten om at det er den strukturelle volden i global kapitalisme, rasisme, og ny-kolonialisme som gjør den direkte volden i andres arbeidsliv mulig for oss å akseptere.

Volden som utføres på naturen rundt oss er også umulig å ikke ta innover seg, bevisst eller ikke. Staters og myndigheters vold slår brutalt til mot havene våre, myrene rundt oss, fjorder, luften vi puster inn og dyrelivet rundt oss når industri, næringsliv og marked krever forrang over økologisk arkitektur som dermed (bokstavelig talt) kan rase sammen. Økologisk sorg er en reell smerte vi kjenner på, når vi må se andre – naturen – utsettes for vold uten at vi evner å stanse det.

Vold ligger i samfunnets grunnmur – i økonomiske systemer som prioriterer profitt over mennesker, i politiske beslutninger som gjør noen liv mer verdt enn andre, og i kultur som underholder oss med vold. Et voldelig samfunn kan ikke fostre fredelige barn.

Løsningen er like enkel som den er komplisert og krevende i møte med pengemakt og kapitalisme

Å lære om strukturell vold kan være nedslående, overveldende eller frustrerende, men det er ingen vits i å begrave seg i skyld eller skam, men heller begynne å tenke på hvordan vi kan kvitte oss med dette og dermed redde våre barn fra å internalisere vold som en del av normalen, redde naturen fra å bli utarmet som normalen, stanse militarismen som en del av normalen.

Løsningen er like enkel som den er komplisert og krevende i møte med pengemakt og kapitalisme:

Sosial rettferdighet, naturvern, nedrustning på agendaen og vennlighet, respekt og likeverd som metode for mellommenneskelig omgang. Og å erkjenne at strukturell vold finnes og slår hardt, selv om den ikke smeller like høyt som en granat.