Jeg er redd

Det tikker et nyhetsvarsel inn på mobilen: «Skyting i Paris». Jeg legger den vekk. Slikt skjer hele tiden. Men, det var annerledes denne gangen. Det skjønte vi etter hvert som mørket senket seg i Paris.

Dette er ikke noe nytt fordi mange mennesker mistet livet. Selvmordsbombere fra IS har drept hundrevis av mennesker i Syria og Irak de siste årene, uten at dette påvirker Europa nevneverdig. Angrepene i Paris er annerledes for oss fordi det ser ut som den Islamske stat (IS) nå for alvor ønsker å flytte sin konflikt ut av Syria og Irak.

På torsdag sprengte to selvmordsbombere seg i luften i Libanon. Over førti mennesker døde, de fleste Shia-muslimer, i et angrep som IS har tatt på seg ansvaret for. Man vet ennå ikke omfanget av terroren i Paris, og det snakkes om over 130 døde. Blant disse er det trolig muslimer, for gårsdagens angriper skjøt vilkårlig inn i folkemengder.

Hvem lar du definere ditt syn på Islam? På de som flykter? De åtte drapsmennene i Paris?

Jeg minner om dette mest for de som med en gang griper til tastaturet for å advare mot muslimer. Mot asylsøkere. Mot flyktninger. Selv er jeg ikke religiøs, men jeg klarer å se forskjellen på de 1,6 milliarder muslimene rundt om i verden, og de rundt 80 000 ekstremistene som kjemper for IS. Hvem lar du definere ditt syn på islam? På de som flykter? De åtte drapsmennene i Paris? Dette er et valg vi selv kan ta.

Noen vil si at dette er naivt. At det finnes en kobling mellom islam og vold, mellom muslimer og terrorisme. Men det er å ha et nærsynt blikk på historien. For meg er ikke dette koblingen vi bør være mest oppmerksom på, men heller den mellom de som bruker et tankesett for å få makt. For å utøve sine syke fantasier om voldsbruk. For å påtvinge deres syn på andre. Som en ung mann er jeg litt ekstra fortvilet i dag, for selv om kvinner også støtter slike ekstremistgrupper, er det oss unge menn som er i absolutt flertall.

Mange oppfordrer oss på sosiale medier om å ha «varme hjerter og kalde hoder». Det er ikke lett. I dag er det frykten som rår, ikke bare i Paris, men også i Norge. Frykten skaper kaos. Ikke bare i Paris sine gater, men også i våre egne hjem. Selv er jeg redd for hva som kommer. Redd for at vi ikke skal ha ro til å ta de rette beslutningene i dagene og månedene som kommer.

Vil vi nå søke tilflukt i nasjonalismens trygge skjell, og gjemme oss i våre egne hus mens stormen herjer utenfor?

Frankrike innførte umiddelbart grensekontroll i går, og president Hollande har erklært unntakstilstand i landet. Dette har ikke skjedd siden Algeriekrigen herjet for over 50 år siden. Spørsmålet er hvordan resten av Europa vil reagere. Er dette starten på slutten for et grensefritt Europa? Vil vi nå søke tilflukt i nasjonalismens trygge skjell, og gjemme oss i våre egne hus mens stormen herjer utenfor?

Mer enn noe annet frykter jeg at vi nå vil la de mest ekstreme stemmene styre debatten.

Mer enn noe annet frykter jeg at vi nå vil la de mest ekstreme stemmene styre debatten. Ekstremister væpner ofte andre ekstremister med sine handlinger. De største taperne av dette vil være de som har flyktet fra Syria, Irak, og andre land hvor IS herjer, som nå befinner seg på flukt i hjertet av Europa. Mange av disse menneskene har flyktet fra gruppen som i går angrep Paris. De har flyktet fra marerittet, bare for å møte det igjen når de endelig har kommet seg i sikkerhet.

Skal man tro kommentarfeltene er det mange rundt om i norske hjem som frykter nettopp disse menneskene. Frykter at blant flyktningene så skjuler det seg terrorister. Da er det klokt å huske at PST, og andre etterretningsorganisasjoner rundt om i Europa, advarer mot fremmedkrigere. Personer som mange har norske, franske, tyske pass. Det er ikke flyktninger vi skal frykte, men de forskrudde ekstremistene som forsøker å rane fra oss vår trygghet. Vi må klare å gjøre det skillet.

Selv i vårt sinne må vi ha evnen til å tenke langsiktig

I tiden etter 11. september rådde frykten i USA. Samfunnet gjennomgikk en sikkerhetsrevolusjon uten sidestykke. Man gikk til krig. Man søkte hevn. Hollande, og Europa, vil være fristet til å gjøre det samme. Dette er kanskje ikke feil, for styresmakter skal sikre borgernes trygghet. Trygghetsfølelsen er elementært i et samfunn. Derfor lover han nå at «Frankrike vil være nådeløs i sin respons». Men selv i vårt sinne må vi ha evnen til å tenke langsiktig. Jeg håper Frankrike, og Europa, klarer å veie frykt og langsiktig tenkning opp mot hverandre.

I dag er jeg redd. Redd for hva som kommer nå. Redd for at det Europa jeg har vokst opp med er i ferd med å endres. Kanskje må det bli slik. Kanskje er vi inne i en periode nå hvor åpne grenser ikke er realistisk. Jeg håper ikke dette er tilfellet, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke vet om dette er sant. Det jeg vet er at vi ikke bør ta beslutninger på en dag som dette. Vi skal kjenne på frykten, men vi skal ikke utøve som en følge av frykten.

I dag er det frykten som rår, men den kan ikke lede oss videre

Varme hjerter og kalde hoder. Stand with Paris. Liberté, égalité, fraternité. Det høres klisjeaktig ut, men det er slike idealer vi bør søke mot. I dag er det frykten som rår, men den kan ikke lede oss videre.