Idétørken på venstresiden

Jeg slo til på tilbudet om å ta en øl og høre Göran Persson snakke en torsdag kveld på Kulturhuset. Nostalgi og politikk. Spørsmålet tilhørerne kunne høre den tidligere statsministeren reflektere rundt sammen med et panel, var som det stod øverst på Facebook-eventen: “Er sosialdemokratiet i Europa i krise?”. Jeg forlot møtet mer overbevist om akkurat det enn da jeg kom. Hvorfor?

Det har vært mye viktigere å tekkes sentrum.

Ordet krise er ikke et særlig nøyaktig ord, og rommer ifølge Store Norske Leksikon både “vanskelig situasjon” og “en akutt politisk vanskelighet” (regjeringskrise). Det jeg kjente på da jeg dro fra møtet, var sannsynligvis mer en  frustrasjon over nok en gang å overvære en politisk samtale mellom representanter fra den norske (og svenske) venstresiden som gjentar ferdigtyggede klisjeer og et foreldet politisk tankegods med fiendebilder av onde markedskrefter.

En frustrasjon man hører fra et voksende publikum som tradisjonelt har sognet til sentrum-venstre. Tidligere statssekretær i Finansdepartementet under Kristin Halvorsen, Roger Schjerva, som et siste eksempel.

I en kronikk i Dagbladet 29. oktober skriver han om sitt brudd med SV etter 30 år på grunn av partiets manglende evne til å svare på nåtidens utfordringer. SV har ifølge Schjerva fått gjennomslag for mange av de viktige sakene og sitter igjen med “standpunkter som ikke er relevante eller er direkte feilaktige. For det tredje har ikke SV forutsetninger for å kunne være et redskap for å løse mange av framtidas brennende utfordringer”. Han er en av mange tidligere sentrale rådgivere og politikere som enten melder seg ut av partiet eller trekker seg tilbake.

Frihet, likhet og brorskap er bra, men blir ikke fylt med noe innhold.

Arbeiderpartiet har i mange år fått lignende kritikk. Sist fra blant andre Aksel Braanen Sterri som med boken “Tilbake til politikken” mener “[Arbeiderpartiet] mangler visjoner. Frihet, likhet og brorskap er bra, men blir ikke fylt med noe innhold. Det har vært mye viktigere å tekkes sentrum og finne saker som gjør det, fremfor å bygge politikken på store linjer. Når man leter etter velgerne fremfor å styre etter en overordnet politikk, har det blitt vanskelig å engasjere bakketroppene.

De har ikke lenger noe å tro på – eller noe stort å strekke seg etter”. Aslak Nore skrev en lignende kritikk i VG (7.12.08) hvor særlig AUFs prinsipprogram får gjennomgå for deres manglende svar på nåtidens utfordringer og utdaterte motstand mot “markedstenkningen” og syn på kriminalitet som samfunnets, ikke individets skyld.

En tredje viktig stemme i denne debatten er post doc i statsvitenskap ved UiO, Tore Wig. Hans glitrende kronikk “Ta tilbake filosofien” i Klassekampen (10. januar 2012) tar opp hvordan neglisjeringen av filosofen Cohen speiler idétørken. “Cohens kanskje viktigste bidrag til politisk teori er å begrunne likhetsidealet i ideen om personlig frihet. Tanken er at ulikhet kun kan forsvares dersom ulikhetene reflekterer personlige, frie og ansvarlige valg, og ikke hvor mye flaks vi har når det gjelder hvor vi har vokst opp, hvilke gener vi har, familie, sosial bakgrunn og så videre”.

Dette er temaer filosofer som John Rawls, Elizabeth Andersen, Phillip Pettit og Will Kymlicka også skriver om i sine fremragende bidrag til politisk filosofi.

Om målet er mer frihet og fellesskap, kan det virke som at veien dit er en forsiktig moderering av den blåblå regjeringens skattepolitikk.

Det er ikke vanskelig å finne støtte i praktiske eksempler på denne kritikken. Arbeiderpartiets forslag til skattereform som et ferskt bevis. Forslagene fra opposisjonens største parti skiller seg lite fra regjeringens, og adresserer ikke flere av de større fordelingsmessige spørsmålene. Spørsmål om gjeninnføring av en bedre arveavgift eller en nasjonal eiendomsskatt er parkert. Om målet er mer frihet og fellesskap, kan det virke som at veien dit er en forsiktig moderering av den blåblå regjeringens skattepolitikk.

Kritikken mot venstresidens idétørke er ikke fullstendig gjengitt, og det er nok av lysglimt man kunne nevnt. Jonas Gahr Støres begeistring for økonomen Thomas Piketty eller Trond Giskes bok om norsk skole, vitner om en viss interesse og evne til å kritisk gjennomgå hvilke tiltak man avleder fra ideologi og de styrende politiske prinsipper. Pressen og stadig flere yngre  intellektuelle skriver også om venstresidens ideologi og alternative løsninger. Likevel er det mer stjerner på en mørk himmel enn noen tendens.

Så lenge Arbeiderpartiet har evnen til å vinne valg, virker ikke behovet for forandring særlig stort. Tapet av makt i stortingsvalget 2013 tilskrives ofte “regjeringsslitasje”, ikke først og fremst idétørke. En forklaring som umiddelbart virker logisk og naturlig. Men politikken er full av eksempler på sittende regjeringer som har opplevd denne negative effekten ulikt. Som forkjølelse, kommer regjeringsslitasje i ulike former og styrke. Og det finnes midler som kan forebygge den.

88  prosent svarer at det er viktig eller svært viktig å bekjempe ulikhet.

Kan Arbeiderpartiets nåværende oppslutning tilskrives blåblå upopularitet, eller nyvunnet sosialdemokratisk entusiasme? Mye tyder på det første. Om Arbeiderpartiets største fordel foran stortingsvalget 2017 er reversering av regjeringens upopulære politikk og “nye koster”, varer ikke en slik entusiasme særlig lenge. Man trenger noe mer for å regjere. Og nytt krutt er vanskelig å drive frem når man først sitter med kontrollen av Finansdepartementet og må spille forsvar.

Arbeiderpartiet er et stabilt parti med god kontakt med omverden og fagmiljø for utvikling av politikk, men entusiasmen uteblir om man kun er gode på politisk daglig drift, og ikke kaster et nytt blikk på tiltak som vil gi “en mer rettferdig fordeling”. Ille er en slik usikkerhet og tvetydighet også for sympatisører, aktive medlemmer og tillitsvalgte. Venstresidens ideologer skummer overflaten og gjentar overfladisk markedskritikk, mens partiets utøvende ledd er mer katolsk enn paven, og sikrer partiet en viss troverdighet i opinionen ved å levere faglig velbegrunnede politiske grep.

Problemet for dem begge er manglende forankring i politisk filosofi, og det større prosjektet. Som Henrik Thune skriver i sin nyeste bok: Det er behov for folk i politikken som tenker de lange tankene for å unngå øyeblikkets tyranni.

Tre fjerdedeler mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere ulikhet.

Om de politiske forslagene til stadighet er pragmatisk begrunnet med hensikt å tekkes sentrumsvelgere, er det lett å bli konfrontert med gapet mellom kart og terreng. Om man kan forklare politikk som skritt for å nå verdibaserte mål, er sjansen for å begeistre og å formidle begrunnelsen for politiske valg større. Tall fra en spørreundersøkelse hos “You gov”, bestilt av tankesmien Agenda, viser at folk på generelle spørsmål om skattepolitikk og velferdsstaten svarer overraskende sosialdemokratisk.

Selv om spørsmålet kunne vært formulert mer presist og vel viten om at folk favoriserer status quo, svarer 54 prosent at dagens skattenivå er passelig. 88  prosent svarer at det er viktig eller svært viktig å bekjempe ulikhet. Tre fjerdedeler mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere ulikhet. Henger man begrunnelsen for politiske forslag på disse målene som har bred støtte i befolkningen, er utsiktene for å skape begeistring og samle en større bevegelse bak prosjektet om regjeringsskifte i 2017, større.  Tiden for det er nå.

Hovedbudskapet er at vi alle fødes inn verden som i et vilkårlig genetisk lotteri.

Filosofer som John Rawls og Gerald Cohen er giganter som har gitt noe av de beste forsvarene i moderne tid for en moderne omfordelende velferdsstat. Litt enkelt gjengitt er hovedbudskapet at vi alle fødes inn verden som i et vilkårlig genetisk lotteri som gjør at vi ender opp med fordeler og ulemper som påvirker vår frihet og evne til å innfri våre preferanser.

Om man er opptatt av rettferdighet og den enkeltes frihet, vil de fleste være enige i at det som skal telle for hvordan det går i livet, er innsats og ferdigheter. Det skal så langt det er mulig, ikke gå deg ille om det er forhold utenfor din egen kontroll som begrenser din livsutfoldelse.

Med et slikt begrep om rettferdighet bør man søke å kompensere de som er født i uheldige omstendigheter med midler og utdannelse som sikrer at alle kommer på et nivå med forutsetninger til å leve et mest mulig fritt liv. Prisen for dette kan betales av de som uforskyldt og helt tilfeldig er født inn i heldige omstendigheter.

Dette er selvfølgelig posisjoner med betydelige problemer og nyanser, men grunntanken er attraktiv på flere måter og kan fungere som et bedre kompass i sorteringen av politiske tiltak og veivalg. Kontrasten mellom denne grunntanken til dagens boligpolitikk, skattereform og pensjonssystem er betydelig.

Alt løses ikke av å gå tilbake til bøkene og filosofien.

Om man er enig i at det er innsatsvilje og ferdigheter som skal være avgjørende, hvordan bør man innrette skattesystemet? Hvilken skatt er mest rettferdig? Det burde være et ganske grunnleggende spørsmål å stille seg når Stortinget nå skal inngå et historisk skatteforlik. Når man samler inn skatt, er det for å sikre en rekke forhold. Men, uavhengig av totalt skatte- og avgiftsnivå, hvem bør betale hva?

Dersom vi er tro mot prinsippet om at det er din egen innsatsvilje og ferdigheter som er avgjørende, er arv kanskje den mest utsatte kandidaten for beskatning. Arv kan overføres fra en person til en annen uten at vedkommende som “får” midlene har bidratt med enten ferdigheter eller innsatsvilje, men er tilfeldig født inn i en familie som er bemidlet. Arveavgiften er i dag avskaffet og Arbeiderpartiet har foreløpig ingen planer om å gjeninnføre den.

På den andre siden av skalaen har man inntektsskatt. Om man antar at karakterer og lønnsnivå reflekterer din egen arbeidsinnsats og ferdigheter, er det ikke bare litt, men svært urettferdig å beskatte produktet av eget arbeid. Om noen forsøker seg med påstander om at arveavgift kan fungere som en incentiv mot investering, hva gjør inntektsskatten da med incentivene for å arbeide?

Hvilken skatt er mest rettferdig?

Midt i mellom disse ytterpunktene finner man boligbeskatning, formuesskatt og debatten om progressiv beskatning. Og det er selvsagt tallmessige pragmatiske grunner for å veie og tilpasse skattene under det store overordnede hensynet om rettferdighet. Ikke minst ønsker vi et system som belønner de som skaper vekst og arbeidsplasser.

Problemet er fraværet av slike overordnede hensyn i den politiske hverdagen som ville sikret mer relevant debatt om hvor Arbeiderpartiet bør gå, hvilke skattegrep vi nå bør gå inn for.

Det finnes flerfoldige eksempler på slike gap mellom ideologi og begrep om rettferdighet og den bestående sosialdemokratisk politikken: Rentefradraget på 50 mrd som sikrer boligeiere uansett størrelse på lånet, skattetrekk for renteutgiftene. (Har man 400 millioner og låner 600 millioner for å kjøpe et bygg til 1 milliard, skatter man ingenting av de 400 millionene).

Alt løses ikke av å gå tilbake til bøkene og filosofien.

En narkotikapolitikk med Europa-rekord i overdosedødsfall, stigma, straff og et rehabiliteringstilbud som må revolusjoneres. Et pensjonssystem som bidrar til en mer ulik fordeling særlig for lavtlønnede og kvinner. En integreringspolitikk som blir bedre, men fortsatt ikke evner å få flere i jobb eller å redusere frafallstallene på videregående nevneverdig. (Blant somaliske førstegenerasjons innvandrere er kun en tredel i arbeid).

For ikke å snakke om et grønt skifte som foreløpig ikke har noen spesielt merkbar effekt på det norske klimagassutslippet på tross av relativt radikale ideer om statlig styring og eierskap. Samtidig vokser bruk av private helseforsikringer som gjør det mulig for bemidlede å få rask behandling hos private, mens resten må vente i den mye lengre offentlige helsekøen. Det er selvfølgelig lyspunkt, men om målene hver dag og foran hvert statsbudsjett er en mer rettferdig fordeling og frihet til den enkelte, er det behov for en justering av kursen.

Regjeringsslitasje eller uflaks til tross, manglende nytenking er det langsiktige problemet.

Alt løses ikke av å gå tilbake til bøkene og filosofien. Men det vil invitere flere til å tenke kritisk og se muligheter for eget parti, der de styrende stort sett ser pragmatiske løsninger og kompromiss. Vi må vite og bedre kommunisere “hvorfor” vi ønsker en politisk endring.

Når oljeinntekter faller ytterligere, velferdsstatens utgifter øker og skatteinntektene etter fire borgerlige år er snevret inn, hva skal sentrum-venstre da prioritere bort? Hvor skal man hente midlene til å finansiere det rettferdige samfunnet hvor du skal bli belønnet for arbeidet du gjør, ikke lastes av omstendigheter du selv ikke rår over?

Rådet er som flere har sagt før. Bruk programprosessen til å engasjere partiet og tillitsvalgte til å veksle på rådene fra politisk filosofi. Vi skal være glad for pragmatiske partier som tar reelle hensyn. Men det er ofte en altfor lett begrunnelse for å forklare dårlige politisk valg og manglende begeistring hos velgerne. Regjeringsslitasje eller uflaks til tross, manglende nytenking er det langsiktige problemet man må til livs.