Ikke alt som er gøy er bra

Foran meg ligger to nye bøker, som begge kom ut i 2023. De har nesten like titler.

Den danske heter «Engang troede vi på fremtiden. Hvordan vi gikk fra optimisme til sortsyn. Og hvorfor det kan redde os.» Den er skrevet av journalisten Christian Bennike, født 1986.

For nå er det mørkt. De nevner de samme utfordringene: Trump, Ukraina, Kina.

Den andre boken, som ble lansert denne uken, heter «Ingen tror på nåtiden. Drømmene fra 1989, hvorfor verden blir mørkere og jakten på lyspunkter.» Den er skrevet av tidligere leder i Unge Høyre, eksstatsråd og nå kommentator i E24, Torbjørn Røe Isaksen, født 1978.

Begge skriver om 1990-tallet som optimismens tiår, med murens fall, åpningen mot Øst-Europa, og troen på kapitalismens overlegenhet og lovnader om frihet og fremgang. Begge skriver med et visst vemod, og med pessimisme for verden av i dag. For nå er det mørkt. De nevner de samme utfordringene: Trump, Ukraina, Kina.

De handler om da man var ung, eller yngre, og verden så enklere ut.

Røe Isaksen setter slutten for sin optimisme rundt år 2000, til terroren 11. september året etter. For Bennike var det finanskrisen åtte år senere, i 2008 som tok brodden av hans lyse sinn. Bennike er åtte år yngre enn Røe Isaksen. Det er altså sine unge og formative år begge skriver om.

Dermed ser vi hva disse bøkene også er: Livsfasebøker, fremfor bøker om epoker. De handler om da man var ung, eller yngre, og verden så enklere ut. Nå virker begge å være i varianter av politiske midtlivskriser, der drømmene fra ungdommen har møtt den brutale virkeligheten og ikke alt gikk som man hadde håpet. Med andre ord; et stort slektskap med den personlige midtlivskrisen egentlig.

Og dette vet vi om midtlivskriser; skal man komme ut av dem må man være villig til å se fortidens demoner i hvitøyet. Ellers kan de komme til å vare livet ut.

Man skal være varsom med å generalisere på myter fremfor virkelighet når man ser på fortiden.

Det er både en populærkulturell og politisk sannhet at 1990-tallet var gøy og at mange trodde på fremtiden. Vi hadde sanger som het «The Only Way Is Up» og feelgood TV-serier som «Friends» og «Seinfeld». Vi hadde Sovjetunionens fall, Mandela på plass i Sør-Afrika, Bill Clinton i USA og Tony Blairs nye britiske arbeiderparti som smeltet pop og politikk perfekt sammen da han 30. juli 1997 inviterte Spice Girls og Oasis og en drøss andre kulturfolk til innvielsesfesten for sin regjering i 10 Downing Street.

Men dette var jo bare en brøkdel av sannheten. Man skal være varsom med å generalisere på myter fremfor virkelighet når man ser på fortiden.

«Make America great again» sier trumpistene, og minnes et mytisk USA med brede gater, velstående middelklasse, pene hjem og sikre jobber. Vel og bra. Det er bare at dette vakre hadde en mer uhyggelig bakside: Borgerrettskampene var ennå ikke unnagjort, mange amerikanere levde sterkt diskriminert og segregert. Unge menn døde i Korea og i Vietnam i meningsløse kriger USA involverte seg i.

De sosiale bevegelsene samlet seg på tvers av ulike grupper som hadde det felles at andres optimisme og påståtte velstandsfremgang, rammet andres liv helt konkret og brutalt.

Likestillingen mellom kjønn var fjern fremtid. Homofiles rettigheter var enda ikke vunnet. Abort var ulovlig og skapte fortvilte unge. Det ble utviklet hydrogenbomber verre enn atombomber, og de ble prøvesprengt til stor ødeleggelse for mennesker og miljø.

Med andre ord er en idyllisert fortid stort sett tøv, fordi det parallelt pågikk kamper, kaos, organisert systemkritikk og stor urettferdighet. Da som i dag.

Det gjorde det også på 1990-tallet. Vi var mange som ble politiske gjennom de store sosiale bevegelsene, som på tross av at vi også festet og ravet, hørte på brit-pop og var glade for murens fall, ble oppmerksomme på at kapitalismeoptimismen hadde en bakside. Røe Isaksen nevner denne bevegelsen så vidt, men tar den aldri helt på alvor i sin bok.

De sosiale bevegelsene samlet seg på tvers av ulike grupper som hadde det felles at andres optimisme og påståtte velstandsfremgang, rammet andres liv helt konkret og brutalt. Naomi Klein viste i boken «No Logo» fra 1999 hvordan de billige klærne vi hadde frihet til å kjøpe, ble laget av tekstilarbeidere i fattige land under elendige arbeidsvilkår. Det var historier om økende ulikhet og stor fattigdom i det nye Russland og Øst-Europa, som ikke sto helt i stil med håpet om at kapitalismens glans skulle skinne på alle også der.

Hykleriet var absolutt, for også oljebransjen ville være en del av «fremtiden» og «en del av løsningen».

Det var urfolk og bønder som viste oss hvordan storselskaper, som skinte med merkevarer via store reklameboards, på den annen side stjal landområder, vann og naturressurser fra dem som bodde der først. Vi så at finansmarkedene gjorde noen få folk styrtrike, og ønsket å regulere det av demokratiske og fordelende hensyn. Uten at det fikk gehør blant de som hadde makt til å gjøre det. Og det var, ikke minst, en massiv oljeindustri som organiserte seg og startet store kampanjer mot klima- og miljøpolitikk som hadde fått et visst gehør på slutten av 1980-tallet.

Da vi gikk inn i 1990-tallet så ikke ting så verst ut. I 1992 var det enighet på et FN-møte i Rio de Janeiro om å stabilisere klimaet ved å hindre utslipp. Dette skremte vettet av de store oljeaktørene, i USA, som organiserte seg i Global Climate Coalition (GCC), for å motarbeide dette. Da den viktige Kyotoavtalen skulle ratifiseres i 1997 satte Exxon inn store annonser i store aviser som stilte spørsmål ved hele klimavitenskapen, og presset med det USA til ikke å skrive under.

Også vår optimisme, så annerledes enn de to forfatternes, fikk en real knekk.

Samtidig jobbet Exxons egne folk med å utvikle teknologi til oljeutvinning i arktiske områder som de visste ville smelte. Hykleriet var absolutt, for også oljebransjen ville være en del av «fremtiden» og «en del av løsningen».

For de sosiale bevegelsene tok energien noe slutt etter en dato Røe Isaksen ikke nevner, den 20. mars 2003, da USA og allierte bombet Irak på tross av verdens største antikrigsprotest en måned før. Også vår optimisme, så annerledes enn de to forfatternes, fikk en real knekk.

Bennike erkjenner i sin bok selvkritisk hvordan både nyliberalisme og økende ulikhet som pågikk under den glansede overflaten langt på vei har ført oss hit vi er i dag. Han skriver i tillegg: «Det var optimismen som fikk oss til å ødelegge naturen. Og videre: Det er pessimismen som kan komme til å redde oss alle til slutt, både mennesker og natur».

Hos Røe Isaksen er klimaanalysen borte, og 1990-tallet beskrives ofte med en ironisk distanse som mest av alt minner om avstanden mange hadde til alvoret på denne tiden. En distanse som ikke ofte nok tok innover seg de andres liv, og alt annet liv, som måtte ofres for fremgang og såkalt frihet for noen.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 1. september 2023.