Kan den sosialdemokratiske ideen reddes?

Gode ​​diskusjoner om dagens utfordringer krever et historisk perspektiv. Høyrenasjonalistiske suksesser kom relativt sent i Norden, kanskje på grunn av fagforeningenes og velferdsstatens sterke posisjon. Andre steder anses sosialdemokratiet ofte som å ha utspilt sin rolle. I hvert fall hvis det defineres ut fra storhetstiden fra 1930 til 1980.

Så hvorfor ble prosjektet undergravd?

Det vil si interessebaserte folkebevegelser og partier med demokrati som prinsipp og metode. Samt sosiale rettferdighetsreformer som grunnlag for avtaler om økonomisk utvikling mellom fagforeningen, bønder og arbeidsgivere. Pluss strategier som interessekamp, ​​utvidelse av offentlig sektor, samarbeid og velferd mot virkningene av kapitalismen, og transformative reformer for å møte dens logikk. Og nasjonal uavhengighet for å gjøre det hele mulig. Noe som krevde samarbeid med antikoloniale krefter mot stormaktsdominans og handelsmonopol.

Så hvorfor ble prosjektet undergravd? Debatten er ofte begrenset til det globale nord og sosialdemokratiske valgtap. Lønnstakernes sosiale grunnlag og verdier har blitt stadig mer heterogene. Sosialdemokratiet mangler et slagkraftig alternativ og velgerne går i ulike retninger – mest til venstre, til de grønne og noen ganger til sentrum, samt til høyrenasjonalismen, som imidlertid stort sett tiltrekker seg konservative. Men det grunnleggende spørsmålet gjenstår – hvilke maktforhold som har skapt problemene, og hva som kan gjøres.

 

Nyliberalismen brøt gjennom

Olof Palme og Willy Brandt var blant dem som hadde svar allerede på 70-tallet. I Sør hadde for det første anti-kolonial demokratisering blitt hindret av støtte til autoritære regimer. Noen av dem levde også av oljeinntekter eller investerte i lavlønnsindustrialisering for eksport i samarbeid med internasjonale selskaper og finansmenn.

Flyktningkrisen ble et vendepunkt.

I Nord ble for det andre det vellykkede sosialdemokratiet overkjørt da den internasjonale valutareguleringen ble opphevet i 1971 og kapitalen ble internasjonalisert, for å unngå nasjonale regler og avtaler. I tillegg satset ikke oljelandene på inkluderende utvikling som kunne ha skapt økt etterspørsel. Følgelig, sa Palme, Brandt og andre, må den nasjonalt begrensede keynesianismen og sosialdemokratiet internasjonaliseres. De lanserte en «New Economic World Order», «Partnership between North and South» og «Common Security». Men mislyktes.

I stedet slo nyliberalismen gjennom og ble global, ledet av Thatcher og Reagan. Radikalt sosialdemokrati, som i Mitterrands Frankrike og Sveriges arbeidstakerfond, må skrinlegges. Det nye stikkordet var «strukturtilpasning». Kredittmarkedene ble deregulert. Finansielle virksomheter ble mer lønnsomme enn produktive. Norden ble postindustrielt. Blair og Schröders “tredje vei” forsøkte å kombinere nyliberalisme og velferd, men klarte ikke å bygge en bred koalisjon av vinnere og tapere.

Så kom finanskrisen. Etter hvert ble også Skandinavia og spesielt Sverige preget av økonomiske og kulturelle forskjeller. På den ene siden fikk vi de ressurssterke, med riktig utdanning, jobber i konkurranseutsatte sektorer og muligheter til å skaffe seg egen forsikring og å spekulere i bolig og billig kreditt. På den annen side fikk distriktene, vanlige lønnsmottakere og småbedriftseiere kun ståplass. Blant dem anså mange migranter for å være hovedkonkurrentene om jobb og velferd. Noe som matet høyrenasjonalismen. Flyktningkrisen ble et vendepunkt.

I stedet kom Jeltsin og nyliberal sjokkterapi.

I land hvor diktaturer ble erstattet av demokratiske spilleregler, ble disse – med internasjonal støtte – dominert av eliter og forretningsmenn.

I mellomtiden var håpet at demokratisering i Sør og Øst skulle skape bedre forhold. Demokratibølgen startet da USA tapte i Vietnam, frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene bidro til diktaturets fall i Lisboa, og Spania viste at det var mulig å forhandle seg fram til en overgang fra fascisme til demokrati. Den sosialistiske internasjonalen ble revitalisert til støtte for demokrater i Sør og Øst. Fremgangen var mange – men er nå erstattet av autokratisering. Noe som også påvirket sosialdemokratiet i nord. Så hvorfor kollapset demokratibølgen? Vi må vite det for å komme videre.

 

Hvorfor gikk det dårlig for sosialdemokratiet i Sør?

Det er velkjent at Gorbatsjovs sosialdemokratisk orienterte forsøk ikke fikk noe drahjelp utenfra. I stedet kom Jeltsin og nyliberal sjokkterapi. Noe som skapte sosial og økonomisk usikkerhet for vanlige folk, en sjanse for oligarkene til å plyndre staten – og så støtte til den «sterke mannen» Putin. Øst-Europa generelt er plaget av lignende problemer. Det er også kjent at Vestens «krig mot terror» gjorde situasjonen verre i Irak, Afghanistan og Libya; samt den utilstrekkelige støtten til de progressive i Syria, Tyrkia og Kurdistan. Men hvorfor gikk det galt i de mange positive tilfellene i Sør? Selv om for eksempel militærdiktaturene falt i Latin-Amerika? Diktatorer som Marcos og Suharto ble avsatt, Mandela tok over i Sør-Afrika og sentrum-venstrefronten vant valget i India.

Heller ikke venstrepopulisme med folkelig entusiasme bak karismatiske ledere var en løsning når de ikke ble kontrollert gjennom demokratisk representasjon.

Min studie, laget i samarbeid med kolleger, legger vekt på tre årsaker.

For det første mangelen på felles klasseinteresser. Bølgen av demokrati ble ikke støttet opp med inkluderende sosial og økonomisk politikk, slik som i Vest-Europa etter krigen. Den begrensede industrialiseringen i Sør ble kombinert med naturplyndring, ulikhet, motbydelige arbeidsforhold, utbredt arbeidsledighet, mangel på klasseidentitet og organisering. Pluss konstante vanskeligheter med å forene mennesker med usikre jobber. Folkebevegelser kan altså ikke bygges bare på arbeidsplassen. Da ignoreres flertallet av personer med midlertidige jobber og i uformell sektor. Skandinaviske vekststrategier som forutsetter lav arbeidsledighet og sterke parter i arbeidsmarkedet, er utilstrekkelige, smertelig illustrert i Sør-Afrika.

Den andre grunnen er mangel på demokratisk representasjon. I land der diktaturer ble erstattet av demokratiske spilleregler, ble disse – med internasjonal støtte – dominert av eliter og forretningsmenn, som manglet interesse for å inkludere andre i politikk og bekjempe korrupsjon. Ekte demokrater og gryende folkebevegelser fikk liten mulighet til å gjøre en politisk forskjell. Det var unntak, men frustrasjonen og protestene vokste.

Det gikk dårlig selv i berømte eksempler på liberal demokratisering, som på Filippinene, Indonesia, Sør-Afrika og Brasil. Og demokratisering i Burma ble knust av det samme militæret som Vesten sa ville akseptere det. Heller ikke venstrepopulisme med folkelig entusiasme bak karismatiske ledere var en løsning når de ikke ble kontrollert gjennom demokratisk representasjon.

 

I nord ignorerte sosialdemokratene deres uforløste internasjonalisering

Den tredje faktoren er at “bottom up” var utilstrekkelig. Ideelt sett ville det vært mulig å fremme demokrati og inkluderende utvikling nedenfra. Men sivilsamfunnsgrupper, fagforeninger og sosiale bevegelser som virkelig prøvde å bygge demokrati på bakken og kombinere ulike interesser og saker, gjorde sjelden en politisk forskjell. Marginalisert i internasjonalt styrte forhandlinger om overgang fra diktatur til demokrati, ble de fragmenterte pressgrupper som ikke klarte å utvide sin base selv da politikken desentraliserte. Det fortsatte å være dominert av sjefer, forretningsmenn og sivilgarden.

Alt i alt fikk mange positive bevegelser større handlingsrom under demokratibølgen, men klarte ikke å bygge et troverdig sosialdemokratisk alternativ til nyliberalismen.

Selv Brasils deltakende lokale budsjettering kunne ikke stoppe korrupsjon høyere opp i systemet. Unntaket var den indiske delstaten Kerala, der folkelige bevegelser drev utdanningskampanjer, kartlegging av lokale ressurser og oppnådde en statlig koordinert satsing på folkelig deltakelse i planlegging på kommunenivå. Likevel har det inntil nylig vært vanskelig å institusjonalisere fremskritt, fremme produksjon, engasjere skeptiske borgere og venstreorienterte politikere og skape koblinger til andre nivåer og aktører.

Alt i alt fikk mange positive bevegelser større handlingsrom under demokratibølgen, men klarte ikke å bygge et troverdig sosialdemokratisk alternativ til nyliberalismen. Som i Nord førte det til frustrasjon og protester, slik at høyrepopulistiske nasjonalister kunne ta over. Oligarkene ble frikjent, mens migranter, rusavhengige, LHBTQ-personer, venstresiden og etniske og religiøse minoriteter fikk skylden.

 

Store utfordringer for sosialdemokratiet i fremtiden

I Nord ignorerte sosialdemokratene deres uforløste internasjonalisering, som ble ytterligere komplisert av tilbakeslagene i Øst og Sør. Dette ble spesielt tydelig i Sverige fra 2012, da Stefan Löfvens team forsøkte å vende tilbake til sosialdemokratiets grunnlag.

På agendaen ble det lagt vekt på mer velferd, samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgivere, en tilsvarende «global deal» rundt om i verden, samarbeid med De Grønne mot klimakrisen, feministisk og rettighetsbasert utenrikspolitikk og støtte til flyktninger. Men slike prioriteringer var likevel minst like vanskelige som for Mitterrand og Palme.

Palme og Brandts hodepine var svake partnere.

Arbeidsgiverne ignorerte partssamarbeid, nasjonalt og internasjonalt. Fagforbundet var skeptisk til De Grønne og satte eksportindustrien foran radikal utenrikspolitikk. Som også manglet sterke utenlandske partnere. Samtidig bidro et manglende internasjonalt engasjement for de progressive i Midtøsten og Nord-Afrika til en flyktningbølge som kommunene ikke kunne takle.

Så høsten 2015 ga Löfven opp. Deretter tilpasset partiledelsen seg først til høyrenasjonalistiske ideer, etter dansk mønster – og deretter, da Russland invaderte Ukraina, forlot Sverige sin 200 år gamle nøytralitet til fordel for NATO-alliansen. Stort sett for å vinne valget i 2022, som uansett ble tapt. Og uten analyse av konsekvensene for sosialdemokratiske partnere.

Ukraina må støttes. Men Putin er ikke den eneste høyrenasjonalisten i verden som hindrer demokratisk kamp mot de eksistensielle krisene – fra atomtrusler og klimakollaps til sosial usikkerhet, ulikhet og flere flyktninger. NATO er ikke ment å løse dette. Til det kreves andre allianser. Vi må tilbake til Palme og Brandts analyse om at det nasjonalt begrensede sosialdemokratiet må internasjonaliseres for å bli sterkt igjen.

Modis høyrenasjonalisme hadde ingen sjanse.

Palme og Brandts hodepine var svake partnere. Problemet kunne vært løst under den globale demokratibølgen, men som vi har sett, kollapset det. Vi vet også hvorfor og hva som trengs: støtte til demokratisk utvikling som i Europa etter andre verdenskrig, bredere allianser enn på fabrikkgulvene, mer inkluderende demokratiske spilleregler og forening av de progressive kreftene. Men ville det være mulig?

Forskning viser at det er mulig å bygge fronter med progressive politikere og bevegelser når de fokuserer kravene om mer demokrati for å kunne fremme sammenhengende reformer – mot økonomisk og sosial usikkerhet, og for bærekraftig utvikling.

Et godt eksempel var den brede alliansen i Indonesia rundt 2010 (med støtte fra sosialdemokratiet internasjonalt) for en universell helsereform. Problemet var mangelen på oppfølgingsreformer og et demokratisk forhandlingssystem for aksjonsgrupper, fagforeninger, arbeidsgivere og politikere.

Kerala beviste da hvordan reformer kan følges opp. Samarbeidet der mellom kommuner og sivilsamfunn som startet på 90-tallet, ble supplert med statlige helse- og velferdsprogrammer i kampen mot pandemien, etterfulgt av en kunnskapsbasert utviklingsstrategi. Det gjorde at venstresiden vant stort i valget. Modis høyrenasjonalisme hadde ingen sjanse.

Utfordringene er utallige, inkludert å skissere transformative reformer og demokratiske forhandlingssystemer.

I Chile har en lignende bred allianse for demokratiske reformer og sosiale rettigheter nylig banet vei for Venstrefronten. Som Colombias Front for Peace and Social Democracy. I Brasil bygget Lula en bred koalisjon mot høyrenasjonalisme og prøver å kombinere sosiale rettighetsreformer med kampen mot klimaendringer.

Utfordringene er utallige, inkludert å skissere transformative reformer og demokratiske forhandlingssystemer. Men det har vi også erfaring med i Skandinavia. Samt et potensial til å samarbeide for rettferdig bærekraftig utvikling. Hvis i det minste slike spørsmål ble knyttet til alliansefrihet og fremmet av et økumenisk venstredemokratisk nettverk med gode røtter i Sør, kunne internasjonaliseringen av sosialdemokratiet gjenopptas. Og kanskje også bidra til fred i Ukraina på mer demokratisk grunnlag enn BRICS-landene ønsker.

(Teksten ble først publisert på dagensarena.se.)