Uten postmannen blir Norge et fattigere land.
I den italienske filmklassikeren «Il Postino» får den unge fiskeren Mario Ruoppolo en ny jobb på landsbyens postkontor. Han skal frakte brev til den berømte chilenske poeten Pablo Neruda, som er i eksil på øya. Gradvis blir de to venner. Mario bringer ham nytt fra verden utenfor, mens Pablo lærer ham om poesi og kjærlighet.
Jeg kom til å tenke på denne filmen da jeg leste om regjeringens forslag til ny postlov. Der foreslås det at postombæringen skal reduseres til én dag i uka, fra annenhver dag, som er tilfellet i dag. Det vil regjeringen spare én milliard kroner på. 2000 postbud står i fare for å miste jobben. Det er ikke sikkert forslaget er genialt. Ikke bare fordi det som kommer etter én dag i uka, er annenhver uke, så en gang i måneden, før man til slutt er tilbake på 1700-tallet, da det gikk åtte postganger nordover fra Trondheim i året (hver sjette tirsdag klokka 12.00), men fordi Norge blir et fattigere land uten postmannen.
Postmannen har tross alt dukket opp i litteratur, kunst og teater i tusenvis av år fordi han alltid er til stede når essensielle nyheter overbringes.
Det er noen prosaiske årsaker til at Norge bør bevare denne kompetansen. Posten er en essensiell brikke i samfunnsberedskapen og spesielt viktig for digitalt utfordra mennesker. Det finnes rundt 600 000 av dem i Norge. Seinest i fjor sendte regjeringa ut en brosjyre til alle landets 2, 2 millioner husstander med beredskapsråd, som å ha på lager litt kontanter, gassbluss og reint vann. Og en god bok, siden Facebook ikke virker uten internett. Alt du trenger i tilfelle verden går til helvete. (Minus da en pålitelig budbringer.) Under annen verdenskrig i Norge var det mange byborgere som overlevde takket være matkassene postmannen kom med fra slektninger i Bygde-Norge. Slik vil det da ikke bli neste gang.
Det finnes også noen kulturelle dimensjoner. Postmannen har tross alt dukket opp i litteratur, kunst og teater i tusenvis av år fordi han alltid er til stede når essensielle nyheter overbringes. Både postmannen og poeten i filmen «Il Postino» jobber med kommunikasjon, men der poeten bruker bilder til å gjenskape følelser og innsikter, er postmannen første og fremst en budbringer av godt og dårlig nytt. Liv og død og alt imellom. Postmannen er i tillegg et slags vandrende sosialt lim, som binder verden sammen og opplyser de mørkeste avkroker med etterlengtet nytt.
Postkontoret har vært en sosial møteplass, postmannen en felles bekjent.
Helt sør i Europa, der denne teksten skrives, er postvesenet en sentral del av landets nasjonale identitet. I antikkens mytologi var Hermes gudenes budbringer, men også den som fraktet sjelene til underverden og sendte drømmer til menneskene. Det moderne greske postvesenet ble etablert samtidig med at landet ble selvstendig på 1820-tallet, med det eksplisitte formålet om å knytte det krigsherjede landet sammen og spre nyheter ut til fjellandsbyer og isolerte øysamfunn.
I snart 200 år har ELTA, som det heter, vært en naturlig del av gresk hverdagsliv med 471 postkontorer over hele landet. Pålitelig og gjenkjennelig. På postkontoret har du kunnet hente store pakker med cola og tyggegummi fra utflyttede onkler i Amerika, mens postmannen kom på døra med både kjærlighetsbrev og bygdesladder. Den dag i dag er det mange grekere som får sin pensjon fra postmannen. Postkontoret har vært en sosial møteplass, postmannen en felles bekjent.
Det som en gang har vært viktig brikke i å bygge land og folk i Norge, helt siden 1647, er blitt redusert til en fragmentert, anonym tjeneste i livsvarig anbudsmodus.
Derfor kom det som et sjokk da regjeringen nylig annonserte at ELTA skal legge ned nærmere halvparten av sine kontorer og filialer. Hvorfor? For å spare penger. For mange grekere føles det som om det er en viktig del av landets kultur som blir nedlagt.
Det er lenge siden vi i Norge har kunnet gå på et postkontor og se et vennlig, kjent fjes. Pakkene kommer ikke lenger i postkassa, men i pakkebokser eller må hentes i post i butikk. Få bryr seg om det er DHL eller Porterbuddy som frakter pakkene, du møter uansett aldri et menneske. Og godt er det, kanskje, siden mange av de som utfører disse tjenestene er innleide og underbetalte.
Det som en gang har vært viktig brikke i å bygge land og folk i Norge, helt siden 1647, er blitt redusert til en fragmentert, anonym tjeneste i livsvarig anbudsmodus. Utviklingen føyer seg inn i et mønster der tidligere menneskemøter blir erstattet av maskinmøter: Du kan handle på Meny uten å snakke med en ansatt, du kan få dine reseptbelagte apotekvarer sendt hjem, du kan bestille en burger på restaurant med en strekkode og få den servert av en robot, kundeservice på nett er erstattet av virtuelle assistenter og snart vil du bare kunne lese nyheter i avisene skrevet av KI. Og så klør psykologene seg i hodet av hvorfor landet er hjemsøkt av en ensomhetsepidemi.
Det gir ikke mening å jakte besparelse og overskudd når du blir fattigere for hver runde.
«Hele verden er en metafor for noe», konstaterer postmannen Mario. Han har forstått at det ikke er likegyldig hvordan informasjonsutveksling foregår og at form påvirker innholdet. En gammel kulturinstitusjon med høy nasjonal verdi kan ikke erstattes av ansiktsløse tjenester, uten at noe går tapt på veien. Det gir ikke mening å jakte besparelse og overskudd når du blir fattigere for hver runde. Som om du kan spare penger ved å ikke gå i teater og jo mer teater du ikke går i, jo mer sparer du. En kultur som nedlegger sine metaforer, går fra å dyrke vakker, livsbejaende poesi til dørgende kjedelig bruksprosa. Det er kanskje effektivt og kostnadsbesparende, men særlig berikende er det ikke.
Kommentarer