Ikke en maskot for inkludering

Kampen for frihet og mot diskriminering av mennesker med funksjonsvariasjoner har vært lang og seig – og er langt fra over. Det er en kamp de aller, aller fleste av oss støtter.

Men jeg må få lov til å si det: La oss ikke ofre spesialskole-elevene på denne kampens slagmark.

Å diskutere skolevalg for «funkis-elever» er vanskelig. Særlig fordi mange av oss som deltar i debatten selv har tatt valg om hvorvidt vi vil søke barna våre til spesialskole. Jeg er selv en av dem, og har skrevet om dette valget tidligere. Andre vil selvsagt ha andre erfaringer enn meg – på godt og vondt.

Har jeg «sviktet laget» da, sabotert kampen for integrering og inkludering?

Ingen ønsker seg tilbake til en tid da barn med funksjonsvariasjoner ble tvunget til å leve hele livet på institusjon. Likevel blir dette gufset fra fortiden brukt i diskusjoner om dagens spesialskoler.

Egentlig skal vi ikke ha spesialskoler i Norge. De statlige skolene ble nedlagt på 1990-tallet. Når det fortsatt finnes spesialskoler, er det fordi det eksisterer en erkjennelse både blant foreldre og i kommunene om at for noen barn er dette det beste alternativet. Spesialskolene er jo dessuten ganske annerledes enn de var før i tiden.

Prinsippet er likevel at alle elever skal gå på nærskolen, slik de har en lovfestet rett til. Det er et prinsipp «funkis-organisasjonene» jevnt over er enige i. Spesialskoler blir ofte beskrevet som segregering, som vi jo vet at barn med funksjonsvariasjoner historisk har blitt utsatt for. Jeg skjønner derfor prinsippet. Men jeg skjønner også de foreldrene som velger å melde seg ut av organisasjonene på grunn av dette prinsippet.

På nærskolen ville hun sannsynligvis vært alene om sin skolehverdag. Er det inkludering?

Tenk at skolevalg kan være så sårt.

For hva om jeg mener at spesialskole er best for mitt eget barn? Har jeg «sviktet laget» da, sabotert kampen for integrering og inkludering?

Det er jo ofte det som blir brukt som argument for at alle funkis-barn – også de med store kognitive funksjonsnedsettelser, krevende autismediagnoser eller komplekse og kritiske medisinske behov – skal gå på nærskolen: de andre barna har så godt av å lære om annerledeshet.

Joda, selvsagt har de det. Jeg tenker på barna datteren min gikk sammen med i barnehagen, som har lært om annerledes måte å spise på, stå på, kommunisere på, lære på. Klart de har hatt godt av dette, og forhåpentlig har de lært om toleranse på en måte som gir dem gode holdninger resten av livet.

Men det var i barnehagen – en barnehage som gjorde et enormt stort arbeid for at datteren min ikke bare skulle være inkludert med, men også skjermet fra, de andre barna.

Det finnes foreldre som ikke tør å fortelle at de ønsker seg spesialskole for sine barn.

Men dette er jo en bonus, ikke et argument i seg selv. Jeg kan ikke sende datteren min på nærskolen, tvinge henne til samvær med 20+ andre barn (selv om dette er altfor slitsomt for henne) for at hun skal være en slags maskot for inkludering. Det finnes ikke så mange barn i kommunen vår som har samme kognitive og fysiske funksjonsnivå som henne. Som har samme måte å lære på. To av dem går sammen med henne på spesialskolen. Jeg vet ikke om det finnes flere. På nærskolen ville hun sannsynligvis vært alene om sin skolehverdag. Er det inkludering? Er det ikke heller det som er segregering?

Det finnes foreldre som ikke tør å fortelle at de ønsker seg spesialskole for sine barn. De opplever det som skambelagt, nettopp fordi de blir fortalt – om ikke direkte, så i hvert fall indirekte – at spesialskole er «feil» valg. Funkis-organisasjonene bør ta dette på alvor. Prinsipper kan ikke trumfe folks hverdag. Prinsipper fjerner ikke den virkeligheten vi lever i.

Alt tyder på at det vil ta flere tiår før nærskolene er gjort tilgjengelige og har nok ressurser og riktig kompetanse til å ivareta barna som i dag går på spesialskole. Hvis vi noen gang kommer dit. «Det skjer ikke i min levetid», som en rektor ved en spesialskole sa til meg for et par år siden.

Bare så det er sagt: det finnes nærskoler som gjør en god jobb for å inkludere og tilrettelegge for funkis-elever. Det finnes nærskoler som er helt håpløse. Det finnes gode spesialskoler, og det finnes mindre gode spesialskoler. Som så mye annet, er dette dessverre også en del av fortellingen om store kommunale ulikheter. Vi skal selvsagt ikke slutte å stille krav til nærskolene.

Men dette må være et politisk arbeid, og ikke en kamp som legges på hver enkelt familie som har barn med funksjonsvariasjoner.

Men vi må slutte å påføre foreldre skam over skolevalg. Tidligere denne uka skrev Eline Grelland Røkholt en tekst her i Agenda Magasin om spesialskole og -barnehage. «Vi pleier å si at vi gikk inn i spesialbarnehagen med en pasient, og vi gikk ut med et barn. Ikke fordi han ble friskere. Men bare fordi de fysiske omgivelsene, rammene og bemanningen i akkurat den spesialbarnehagen sikret at vårt barn kunne ivaretas som et barn. En bestevenn fikk han også», sto det i teksten.

Budskapet var nettopp at for noen barn er det spesielle det eneste riktige. Det betyr ikke at barna har såkalt spesielle behov, men at det må noe spesielt til for å oppfylle disse behovene. Selv ble jeg rørt av denne enkle setningen i teksten: «Der ståstativ forsvinner i rekken av ståstativ.» Jeg så for meg min datters ståstativ ved siden av de som tilhører klassekameratenes, og kjente for n-te gang at å velge spesialskole var det beste for henne.

Vi ønsker oss alle en inkluderende og tilgjengelig skole, en skole som tar vare på alle sine elever uavhengig av funksjonsnivå. Men dette må være et politisk arbeid, og ikke en kamp som legges på hver enkelt familie som har barn med funksjonsvariasjoner. Vi må greie å ha to tanker i hodet samtidig: jobbe for gode nærskoler samtidig som vi erkjenner at spesialskolene fortsatt trengs.

Det er en svært viktig påminnelse i en vanskelig debatt.

«Til dere løveforeldre som valgte spesialskole eller spesialbarnehage: Dere er ikke dårlige foreldre. Dere valgte noe ut av nødvendighet og varme. Ut av en vanskelig vurdering. Ut av et behov for den som skal ha plassen. Ut av kjærlighet», skrev Røkholt. Det er en svært viktig påminnelse i en vanskelig debatt.

 

For ordens skyld: Undertegnede er aktiv i organisasjonen Løvemammaene sammen med Eline Grelland Røkholt.