Den eneste måten vi kan avkarbonisere kloden på, uten å ødelegge for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, er å skifte til fornybar energi og grønn teknologi så raskt som mulig.
CAMBRIDGE – En handelskrig som dreier seg om grønn teknologi er underveis. Både USA og EU er bekymret for at kinesiske subsidier truer deres grønne næringer og har advart om at de vil svare med importrestriksjoner. Kina har på sin side levert en klage til Verdens handelsorganisasjon om diskriminerende tiltak mot sine produkter som følge av Biden-administrasjonens skjellsettende klimalovgivning – Inflation Reduction Act (IRA).
Under et besøk i Kina, nå nylig, gikk USAs finansminister Janet Yellen rett på sak og advarte kinesiske myndigheter om at USA ikke passivt vil se på at de gir «omfattende statlig støtte» til industri som produserer solenergi, elektriske kjøretøy og batterier. Hun minnet tilhørerne på at den amerikanske stålindustrien tidligere har blitt desimert som følge av kinesiske subsidier. Og hun kom med følgende budskap: Biden-administrasjonen er fast bestemt på ikke å la den grønne industrien lide samme skjebne.
Grønn teknologi er avgjørende i kampen mot klimaendringene, noe som gjør dem til et globalt fellesgode.
Kina har skalert opp sin grønne industri i et forbløffende tempo. Kina produserer nå nesten 80 % av verdens solcellepaneler, 60 % av verdens vindturbiner og 60 % av verdens elektriske kjøretøyer og batterier. Bare i løpet av 2023 økte den kinesiske solkraftkapasiteten mer enn den totale installerte kapasiteten i USA. Disse investeringene ble drevet fram av en rekke offentlige tiltak på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå, noe som la til rette for en bratt læringskurve for kinesiske bedrifter – og for at de kan dominere sine respektive markeder.
Men det er stor forskjell på solcellepaneler, elektriske kjøretøy og batterier, på den ene siden, og eldre industri som stålindustrien og den delen av bilindustrien som produserer bensindrevne biler, på den andre. Grønn teknologi er avgjørende i kampen mot klimaendringene, noe som gjør dem til et globalt fellesgode. Den eneste måten vi kan avkarbonisere kloden på, uten å ødelegge for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, er å skifte til fornybar energi og grønn teknologi så raskt som mulig.
Et overskudd av fornybar energi og grønne produkter er akkurat det klimadoktoren har foreskrevet.
Det er svært gode grunner til at man bør subsidiere grønn industri, slik Kina har gjort. Utover det vanlige argumentet om at ny teknologi gir kunnskap og andre positive eksterne virkninger, må man også ta i betraktning de uberegnelige kostnadene ved klimaendringene og de mulige enorme framtidige fordelene ved å framskynde det grønne skiftet. Og fordi ny kunnskap har positive ringvirkninger på tvers av landegrenser, gagner Kinas subsidier ikke bare forbrukere i hele verden, men også bedrifter i hele den globale leveransekjeden.
Et annet tungtveiende argument følger av «nest best»-tenkning. Hvis verden ble organisert av en samfunnsplanlegger, ville det være en global karbonskatt. Men en slik skatt eksisterer selvfølgelig ikke. Selv om det finnes ulike internasjonale, nasjonale og regionale ordninger for karbonprising, er bare en bitte liten del av de globale utslippene omfattet av en pris som kommer i nærheten av å fange opp de reelle samfunnsmessige kostnadene ved karbonutslipp.
Noen av de viktigste seirene i kampen mot klimaendringene, så langt, kan tilskrives Kinas grønne næringspolitikk.
Under slike omstendigheter er grønn næringspolitikk gunstig på flere måter. Den kan både stimulere til nødvendig teknologisk læring og være en erstatning for karbonprising. Vestlige kommentatorer som bruker skremmende ord som «overkapasitet», «subsidiekriger» og «det nye Kina-sjokket» har snudd ting helt på hodet. Et overskudd av fornybar energi og grønne produkter er akkurat det klimadoktoren har foreskrevet.
Noen av de viktigste seirene i kampen mot klimaendringene, så langt, kan tilskrives Kinas grønne næringspolitikk. Etter hvert som kinesiske produsenter utvidet kapasiteten og oppnådde skalafordeler, stupte kostnadene knyttet til fornybar energi. I løpet av ti år falt prisene med 80 % for solenergi, 73 % for havvind, 57 % for landvind og 80 % for elektriske batterier. Disse framskrittene har gitt opphav til forsiktig optimisme blant klimaforkjempere om at vi kanskje kan klare å holde den globale oppvarmingen innenfor rimelige grenser. Statlige insentiver, private investeringer og læringskurver har vist seg å være en effektiv kombinasjon.
Inflation Reduction Act (IRA) er USAs egen versjon av Kinas grønne næringspolitikk. Med IRA gir amerikanske myndigheter flere hundre milliarder dollar i subsidier og legger med dette til rette for skiftet til fornybar energi og grønne næringer. Selv om noen av skatteinsentivene favoriserer innenlandske produsenter framfor import (eller bare kan oppnås dersom bedriftene det gjelder innfrir de strenge kravene til hvor produksjonen finner sted), må disse «skjønnhetsfeilene» sees i sammenheng med de politiske kompromissene som krevdes for at loven skulle bli vedtatt. De kan være en liten pris å betale for det mange analytikere betrakter som en klimapolitisk «game changer».
Det myndigheter ikke bør gjøre er å fordømme grønn næringspolitikk og anse dette som normbrudd eller farlige overtredelser av internasjonale regler.
Land har selvfølgelig andre interesser utover klimaet. De kan ha legitime bekymringer for konsekvensene av andre lands grønne næringspolitikk for arbeidsplasser og innovativ kapasitet i eget land. Hvis de vurderer at disse kostnadene veier tyngre enn klimagevinster og forbrukerfordeler, bør de stå fritt til å innføre utligningstoll på importvarer, slik handelsreglene allerede tillater. Det ville ha vært bedre for verden som helhet om de ikke reagerte på den måten, men ingen kan eller bør stoppe dem.
Faktisk er det slik at før globaliseringen og innstrammingen av handelsreglene skjøt fart på 1990-tallet, var det ikke uvanlig for land å forhandle fram uformelle avtaler med eksportører for å dempe oppsving i importen og sørge for at eksportører var rimelig tilfredse. Tenk på tekstil- og klesavtalen på 1970-tallet (Multifiber Arrangement) og de frivillige eksportrestriksjonene for biler og stål på 1980-tallet. Mens økonomer fordømte disse ordningene som proteksjonistiske, gjorde de liten skade på verdensøkonomien. De fungerte i hovedsak som sikkerhetsventiler: Ved å lette litt på trykket, bidro de til å opprettholde handelsfreden.
Det myndigheter ikke bør gjøre er å fordømme grønn næringspolitikk og anse dette som normbrudd eller farlige overtredelser av internasjonale regler. Det er moralske, miljømessige og økonomiske argumenter som taler til fordel for de som subsidierer sin grønne industri, ikke for de som ønsker å skattlegge andres produksjon.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2024.
Kommentarer