Ikke la deg lure

Tirsdag denne uken kunne Jan Tore Sanner legge frem sitt siste statsbudsjett, og han kunne meddele at han var stolt av den gode tilstanden norsk økonomi er i. Likevel hadde han en bekymret rynke: «Vi må venne oss til at økningen i handlingsrommet i statsbudsjettene blir mindre.»

Nå som det liksom skal være oss vanlige folks tur, så er festen over?

Regjeringen har gjentatt det samme budskapet gjennom to finansministre, to perspektivmeldinger, og flere finanstaler. Advarsler mot opposisjonens dyre og urealistiske politikk har det heller ikke skortet på.

Det Jan Tore Sanner prøver å formidle, er altså at Norge er ute av koronakrisen og økonomien går godt igjen, men at det samtidig vil være lite å rutte med for hans etterfølgere.

Han sier ingenting om at det også i 2013 ble advart mot trangere tider, uten at det har sett ut til å ha preget regjeringens åtte år. Rekordstor oljepengebruk og skatteletter i milliardklassen er en av de store avtrykkene etter denne regjeringen.

Men nå som det liksom skal være oss vanlige folks tur, så er festen over?

De samme perspektivmeldingene som beskriver de dystre finansielle utsiktene, peker på en langt mer lysere privatøkonomisk fremtid.

Det er minst tre grunner til at det ikke er tilfellet.

For det første: Budsjettet består av inntekter og utgifter. Har du flere inntekter, har du også råd til mer. Hvert år leverer alle opposisjonspartiene sine alternative budsjetter. Der må politikken finansieres, og hvert år legger partiene frem budsjetter i balanse. Ofte er satsinger finansiert av økte skatter. Partiene som lover de dyreste tingene, øker også skattene mest. Det handler om prioriteringer.

Koronakrisen har vist oss at vi har råd til mye av det vi vil ha og trenger.

For det andre: Vi blir rikere. Både som land og som befolkning. De samme perspektivmeldingene som beskriver de dystre finansielle utsiktene, peker på en langt mer lysere privatøkonomisk fremtid. Nordmenns lønninger har doblet seg de siste ti årene. Kjøpekraften har økt med 40 prosent i samme tidsrom. Og det spås en ytterligere dobling av velferdsøkningen frem mot 2060. Også dette handler om prioriteringer. Skal vi betale for tannhelsetjenester og legetimer av egen lomme, eller skal vi finansiere det i fellesskap?

For det tredje: Koronakrisen har vist oss at vi har råd til mye av det vi vil ha og trenger. Det kommer egentlig ikke an på inntektene på statsbudsjettet, men på om vi har ressurser nok i økonomien til å gjennomføre den politikken vi ønsker. Det er for eksempel like mange tannleger i Norge, enten de jobber i det private eller i det offentlige. Det er like mange penger her, enten de er på private eller offentlige hender. I tillegg står det fortsatt mange utenfor arbeidslivet, som kan bidra dersom noen ønsker å betale dem for å løse de uløste oppgavene i samfunnet.

Når jeg hører på Sanner får jeg inntrykk av at politikkens mål er å oppfylle en eller annen finansiell størrelse.

Politikk er som kjent det (u)muliges kunst. Målet for politikken som føres må være å lage bedre samfunn og gi folk muligheten til å leve bedre liv. Når jeg hører på Jan Tore Sanner får jeg inntrykk av at målet er å oppfylle en eller annen finansiell størrelse. Når han ikke tar seg råd til offentlig tannhelse eller økt barnetrygd, er det fordi han og regjeringen ikke har prioritert det. De mener fordelene ikke veier opp for kostnadene.

Skulle vi for eksempel ikke tatt oss råd til vaksiner?

Selvsagt skal det holdes kontroll på pengebruken og oljefondet skal leve lenge ennå. Men dersom vi løfter blikket fra regnearkene og ser på helheten av ressursene vi besitter sammen her i landet –  arbeidskraften, kunnskapen, verdiene – så har vi råd til å bygge ut velferden i lang tid fremover. Det virkelige uansvarlige ville være å la være.