Ikke lønn som fortjent

I vår er det lønnsoppgjør. Partene i arbeidslivet skal bli enige om hvordan overskuddet skal fordeles – mellom de som bidrar med kapital og de som bidrar med arbeid, og mellom de ulike gruppene av lønnstagere. 20. februar vedtok LO sine krav til oppgjøret. Ett av dem er å prioritere de 10 prosentene med lavest lønn. Det er en riktig prioritering.

Nye tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at de ti prosent med lavest lønn i realiteten ikke har fått høyere lønn på ti år. Hver eneste krone i ekstra lønn de har fått har blitt spist opp av prisvekst – for eksempel i form av høyere strømpriser og dyrere mat. Og samtidig som skatten til de som har mest har blitt kuttet, har regjeringen økt barnehageprisene, bompengene og avgiftene på kostgodtgjørelse og pendlergodtgjørelse for lønnstakere. Grupper med høyere lønn fått lønnsvekst, og de med høyest lønn mest lønnsvekst av alle.

En titt på listen over de 25 lavest lønnede yrkene gir et bilde av hva slags yrker det er snakk om. Her finner vi blant annet hjelpearbeidere i landbruket, servitører, intervjuere for meningsmålinger, hotellresepsjonister, renholdere og butikkmedarbeidere. Mer overordnet kan vi at det store bildet er at mange i lavlønnsgruppene jobber innen handel, renhold og i vikarbyråer.

Alle jobber skal være skikkelige jobber.

Det er to utviklingstrekk i arbeidslivet de siste årene som kan være med på å forklare hvorfor de med lavest lønn sakter akterut. For det første er det flere unge med lav lønn enn før, og for det andre er fagorganiseringen svakere enn før i disse gruppene. Begge deler er trekk vi vet statistisk sett henger sammen med lavere lønn.

Det er imidlertid problematisk om det brer om seg en oppfatning om at det er greit at lønna ikke øker, med begrunnelsen at lavtlønnede er yngre enn før. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke har for eksempel brukt denne argumentasjonen tidligere: «Vi synes ikke det er bekymringsfullt at unge får arbeidserfaring, så lenge de er på vei mot en bedre betalt jobb».

Tvert imot er det bekymringsfullt om bransjer får store andeler arbeidstakere som ser jobben som «et stopp på veien». Det er best for både de ansatte og produktiviteten i virksomhetene om man har en sunn blanding av nye og erfarne ansatte, som har gode nok lønns- og arbeidsvilkår til å bli i virksomheten og utvikle seg. Alle jobber skal være skikkelige jobber.

Fagforeningsfradraget bør økes ytterligere, men det ønsker ikke regjeringen.

Det andre utviklingstrekket, at fagorganiseringen har blitt svakere blant de lavest lønnede, gjør det vanskeligere å løfte lavlønnsgruppene. Lønnsforhandlingene dekker bare bedrifter med tariffavtale, og klart færre av de med lav lønn jobber i en bedrift med tariffavtale i dag enn for ti-femten år siden. Vi vet at lønnsoppgjøret også er normsettende for de dårligere organiserte delene av arbeidslivet, men bare til et visst punkt. Utviklingen er skummel.

Fagbevegelsen må brette opp ermene og rekruttere flere – mange av de uorganiserte oppgir at de ville organisert seg hvis de hadde blitt kontaktet aktivt – og regjeringen må bidra med politiske tiltak. For eksempel vet vi at fagforeningsfradraget har bidratt til at flere har valgt å organisere seg. Fagforeningsfradraget bør økes ytterligere, men det ønsker ikke regjeringen.

De som i dag sitter nederst ved bordet fortjener høyere lønn. Det er ikke sånn at renholdsarbeidere, butikkansatte eller servitører bidrar mindre i dag enn før – hvorfor får de da mindre av kaka?

Større lønnsforskjeller legger seg på toppen av større formuesforskjeller og at større deler av verdiskapningen går til kapital, mindre til arbeid. Lavlønnsjobbene vi her snakker om er også der hvor vi finner de dårligste pensjonsordningene, hvor det er mye deltid, mange midlertidige jobber. Det er mye å rydde opp i, men lønningene er et godt sted å starte.