Ikke mobb kameraten min

«Det står dessverre ikke til å nekte at det slumrer en mobber i noen hver av oss. Det er først når vi våger å erkjenne at det er slik det er, at vi blir i stand til å bekjempe mobbing, rasisme og fremmedhat. Vi må begynne med oss selv».

Slik lød daværende stortingspresident Jo Benkows ord i forordet til Harlem Desirs «Ikke mobb kameraten min», som kom på norsk i 1986. Jødiske Benkow mista hele familien sin i Auschwitz og visste det meste om hat. Om hvilket mørke som latent ligger i oss alle, og hva mobbing og rasisme kan ende i.

Noen og førti år etter at SOS Rasisme-bevegelsen, som franske Desir var leder for, var på sitt sterkeste, og verden sto opp samla mot diskriminering, rasisme og nazisme, skriker rasismens stygge ansikt igjen mot oss fra alle kanter. Selv fra medier med statsstøtte.

I Sverige tapes valg og alarmen fra ytre høyre går. Det var muslimenes feil. Innvandrerne har fått stemmerett og pendelen går derfor i marxistisk retning, heter det. Det mer enn antydes at valget ikke er legitimt. At Sveriges skjebne er avgjort av ikke-svensker.

Hver femte nordmann har røttene sine andre steder enn i Norge.

Her hjemme er influenser «Baris» Brevik så trygg i sin rasisme at han kan utbasunere på sosiale medier at innvandrere lukter vondt og lurer deg i kjøp og salg.

Det har vært et svimlende taktskifte i ordbruk og volum, som vi ikke likegyldig kan sitte og se på. På 1980-tallet viste vi vår solidaritet med et symbol på brystet. På jakkemerket sto det nettopp Ikke mobb kameraten min.

SV-nestleder Marian Husseins intervju mandag med NRK ga oss nok et innblikk i hva det koster å være en offentlig person. Og hvor mye verre det blir hvis man ikke er hvit.

Etter fem år på Stortinget og tre år i partiledelsen virker den norsk-somaliske politikeren nærmest utbrent. Hun vurderer nå å takke nei til å fortsette som nestleder. Den framskutte posisjonen er for utsatt. Hun har begynt å takke nei til debatter. «Jeg opplever at det koster for mye», sa Hussein til NRK.

«Kom deg ut av landet jævla muslim hore», siterer NRK fra kommentarfeltet. Det som koster henne, er hetsen og hatet hun utsettes for. Direkte og via sosiale medier. Hun vil fraråde andre med samme bakgrunn å gjøre som henne og engasjere seg politisk. Da må alarmen gå. Norge trenger flere som henne. Ikke færre. Storting og regjering reflekterer ikke Norge i dag.

Hver femte nordmann har røttene sine andre steder enn i Norge. Da statsminister Jonas Gahr Støre presenterte sine 19 statsråder og 35 statssekretærer høsten 2021, var det plass til to med litt annen teint. To unge kvinner med sine røtter i Pakistan og Libanon. De er begge borte fra politikken. Stemmer stilner.

Nok var nok. Vi måtte rydde i nettsøpla.

Det er blitt en forutsigbar syklus, disse kollektive sukkene over stoda i offentligheten. Så langt i år har vi hatt kanskje tre-fire bølger med rituell, hoderistende oppgitthet over tonen i offentlighet. Over måten vi snakker om og til hverandre.

Ja, vi er i ferd med å latteremojie oss til døde. Dette lille, forkastelige fliret som har blitt vår mest nærliggende form for samkvem. Jeg skrev selv om de destruktive kommentarfeltene i januar da utenriksminister Espen Barth Eide var tvunget til gå i tilfluktsrom i Ukraina og Jørgen håpet utenriksministeren kom hjem i likpose: «Synd bombene ikke tok han».

Den første bølgen kom i mai da journalist og komiker Ken Andre Ottesen tok sats og kastet seg inn i kampen mot hetsen. Han så hva AUF-leder Gaute Børstad Skjervø ble utsatt for: «En pøl av hat, forakt, fornærmelser, mobbing og rene trusler. Vi kan ikke stå tause og se på», skrev han og fikk nasjonens oppmerksomhet: «Dette må ta slutt. Vi kan ikke tillate dette. Det offentlige ordskiftet kapres av hat, trusler og voldsforherligelse. Vi må si ifra!», formanet Ottesen.

Nok var nok. Vi måtte rydde i nettsøpla. Han ville ha dugnad, og virket å få med seg folk. Så ble det stille igjen. Før Skjervø igjen sto i fokus da han sjøl under Arendalsuka i august tok opp dritten han måtte stå i og krevde at redaktørstyrte medier stengte kommentarfeltene sine. AUF-lederen, som nær ble drept på Utøya i 2011, skal ha mottatt rundt 30.000 hatmeldinger og grove trusler på sosiale medier. To uker senere sto han ansikt til ansikt med ytre høyre-talerøret Documents redaktør Hans Rustad, som AUF-lederen mener sprer konspirasjonsteorier, hat og muslimhets, under «Debatten» på NRK. Vi kommer tilbake til han.

Vi må si ifra.

Nå er det september og et nytt oppgitt sukk går gjennom landet etter at SVs Hussein truer med å kaste inn håndkleet. Den er for vond, denne offentligheten. Samme uke ble det klart at Fawzi Warsame innstilles som ny AUF-leder etter Skjervø. Som navnet antyder, er han ikke femtegenerasjon gudbrandsdøl, men sønn av somaliske flyktninger som kom til Norge på 1990-tallet. Det smalt umiddelbart i kommentarfeltet.

Warsame er født i Norge, jobber som advokatfullmektig og er vara til Stortinget, men du trenger ikke være synsk for å forutse hva han har i vente. Det er nesten så man føler for å advare han mot vervet. Men da vinner mobben. Da vinner rasistene. Da taper demokratiet.

Farge er ille. Islam er ille. Sosialisme er ille. Å være politiker er tøft generelt, men er man muslim og sosialist, er man fritt vilt. Som en Peder Cappelen kommenterte under en tekst jeg skrev forrige helg om ytre høyres frammarsj i Tyskland: «Årets ord om få år vil bli islamsosialister. Du burde vite hva som hendte med sosialistene som hjalp islamistene til makten i Iran i 1979. Alle ble skutt». Antydningen er mildt sagt ubehagelig.

Løven Ottesen er tilbake i manesjen, i forsvar for den kommende AUF-lederen. Ottesen vet, som salige Benkow, å bruke språket: «Det er på tide vi tar på oss noen imaginære langstøvler, trår inn i det offentlige ordskiftet og stiller oss midt i grisebingen», skriver han i et innlegg i Dagsavisen. Og sier med det, 40 år etter, det samme som Benkow. Vi, det store vi, må stå opp og stille oss myndig i veien for hatet og rasismen. Vi må si ifra.

Ja, kanskje skulle vi vært modigere og fysisk vist oss fram igjen.