Ingen vil ha ulikhet. Men få vil gjøre det som skal til

Sosiale forskjeller står på toppen av dagsorden blant norske velgere, ifølge en undersøkelse Norstat har gjennomført for Aftenposten. Det er ikke så rart. Koronapandemien har satt et forstørrelsesglass på ulikhetene i landet vårt, og mange har fått en kraftig aha-opplevelse.

Valgforsker Johannes Bergh tror også den økte oppmerksomheten om og plasseringen av ulikhet som sentralt tema før valgkampen er en slags reaksjon på åtte år med Høyre i regjering. Han har nok rett.

Den sittende regjeringen snakker også ofte om verdien av et samfunn med små forskjeller, og om bekymringen for økende ulikhet. Men når det gjelder tiltakene de foreskriver, er det åpenbart at de ikke helt forstår, eller ønsker å forstå, hva ulikhet egentlig handler om. Erna Solberg synes venstresiden er for opptatt av å bekjempe rikdom. Solberg vil heller rette oppmerksomheten mot de som sliter i samfunnet.

Den rikeste prosenten i Norge mottar nå en femtedel av all inntekt.

Det må da være mulig å redusere forskjeller uten at det skal gå utover de rike? Nei, det er ikke det.

Det er mye som må gjøres for å redusere økende forskjeller. Da holder det ikke å drive kirsebærplukking av de tiltakene man liker best. Det er heller ikke mulig å snu utviklingen uten å ta tak i årsakene til at forskjellene øker, og har gjort det jevnt og trutt de siste 40 årene.

Her er særlig to drivere viktige å forstå. For det første har de på toppen, de aller rikeste, dratt fra resten. Da snakker vi ikke om det store flertallet i midten, men om de virkelig superrike. De har vi mange av i Norge, flere enn de fleste andre land. Inntektsforskjellene øker, og de høyest lønte har hatt størst lønnsvekst. Formue er enda skjevere fordelt, og også her har forskjellene vokst fort.

Studier fra SSB viser at de 10 prosent rikeste i samfunnet i dag eier 57 prosent av all formue, den rikeste prosenten 25 prosent og den rikeste promillen 14 prosent. Det plasserer oss i selskap med land som Frankrike og Storbritannia. Og rikdom går stadig oftere i arv. Vi vet dessuten at landets rikeste skjuler mange milliarder kroner i utlandet, noe som gjør at formuesulikheten sannsynligvis er enda høyere enn vist i denne statistikken.

Når de rikeste tjener stadig mer, smitter det igjen over i økt formue, som igjen gir økte inntekter.

Vi har de siste årene fått langt bredere innsikt enn vi hadde før i ulikhetsspørsmålet. Vi vet for eksempel at inntektsfordelingen er langt mer ulik enn det offisiell statistikk viser, faktisk har økningen siden midten av 1980-tallet vært nesten fire ganger høyere enn vi trodde. Den rikeste prosenten i Norge mottar nå en femtedel av all inntekt.

Mange av de som har mest i landet vårt, holder store overskudd tilbake i selskapene sine. Det gjør også at disse beløpene ikke beskattes. Vi vet også at disse rikeste blant oss, betaler langt mindre skatt enn det en gjennomsnittlig lærer eller sykepleier gjør.

For det andre har de som har minst, blitt hengende stadig lengre etter, målt etter både inntekt og formue. I de fleste land skyldes forskjellsøkningen en kombinasjon av begge disse faktorene. Det gjelder også Norge. Men gjennom arbeidet med ulikhetsmeldingen som kom i 2019, kom faktisk regjeringen et skritt nærmere i å forstå hva som er viktigst. Forskning fra SSB, presentert i meldingen, slo klart og tydelig fast at økte toppinntektsandeler, altså at de rikeste har fått stadig mer av inntektene som genereres i samfunnet hvert år, er viktigere enn en rekke andre faktorer.

Når de rikeste tjener stadig mer, smitter det igjen over i økt formue, som igjen gir økte inntekter. Og slik fortsetter det.

Bred oppslutning om felles velferdstjenester er mulig blant annet fordi de fleste oppfatter at de fleste bidrar, etter evne.

Denne forståelsen er avgjørende for diskusjonen om hvilke tiltak som bør settes inn. Når ulikheten i størst grad skyldes at de rikeste i samfunnet blir rikere, må man ta politiske grep som påvirker denne delen av inntektsfordelingen. Da er skattesystemet sentralt. En SSB-studie viser den dominerende utjevnende effekten av skatt: større enn både direkte overføringer og offentlige tjenester. Selvsagt kunne – og burde – effekten vært større, for eksempel ved mindre sjenerøs beskatning av kapitalinntekter. Dessuten skattlegges personlig formue (arv, eiendom og formue) bare halvparten så mye som gjennomsnittet i OECD-området.

En vanlig innvending mot mer omfordelende skattepolitikk, er at det bare handler om misunnelse på de rike. Tiltakene på høyresiden handler derfor ofte om en strengere arbeidslinje, og om målrettede tiltak for de fattige. Men det er ikke slik vi har bygget en produktiv økonomi med de små forskjellene som vi er så stolte av. Bred oppslutning om felles velferdstjenester er mulig blant annet fordi de fleste oppfatter at de fleste bidrar, etter evne.

Det betyr selvsagt ikke at ikke også andre faktorer påvirker ulikheten. Innvandring for eksempel. Et ledd i å bremse ulikhetsutviklingen er derfor å sørge for at innvandrere har gode kvalifikasjoner og språk så de kan lykkes i det norske arbeidsmarkedet.

Det er ikke omfordeling å gi litt mer til de fattige.

Vi bør også snakke om grep som motvirker andre mulige ulikhetsskapende trekk, som for eksempel at stadig flere står utenfor arbeidslivet. Digitalisering og spesialisering stiller stadig høyere krav til kompetanse hos alle. En bred kompetansereform, særlig for dem som tjener minst og har kortest utdanning, er avgjørende for å sikre alle gode muligheter på arbeidsmarkedet i framtida.

Konsentrasjon av rikdom på toppen fører dessuten med seg problemer som ikke løses av at de som har lite, får litt mer. Som for eksempel at konsentrasjon av penger gir også konsentrasjon av makt. Som at når avstanden mellom de som har mest og de som har minst blir for stor, synker tilliten og samholdet i samfunnet vårt.

Det er ikke omfordeling å gi litt mer til de fattige. Man må også våge å ta fra de rike. Eller la dem bidra, da.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 26. juli 2021.)