Historien om lakseskatten viser frem mer grunnleggende forhold i norsk politikk enn skillet mellom høyre og venstre. Aldri undervurder kraften i en god offentlig utredning.
Da regjeringen presenterte sitt forslag til statsbudsjett sist torsdag, forsvant enhver tvil om at regjeringen mener alvor med sine signaler om å øke beskatningen av havbruksnæringen.
Forslaget har forutsigbart nok møtt protester fra næringen selv og høyresiden, mens venstresiden entusiastisk støtter opp om forslaget. Men det er mer grunnleggende forhold i norsk politikk enn skillet mellom høyre og venstre som kan forklare forslaget.
Særlig stemplingen som et angrep på norske distrikter, var et vellykket grep for å stoppe forslaget.
Til tross for enkelte justeringer følger forslaget til skattelegging av havbruksnæringen i all hovedsak opp utredningen til havbruksskatteutvalget. Utvalget ble ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe og nedsatt av Solberg-regjeringen, som på tidspunktet også inkluderte Frp, i september 2018.
Utvalget leverte sin innstilling i 2019. Da var imidlertid utvalgets gjennomarbeidede forslag allerede skutt ned. Bakgrunnen var ikke bare vond vilje fra daværende regjeringspartier, men en effektiv lobbykampanje fra næringen selv. Gjennom en serie vellykkede grep, blant annet i forbindelse med partienes fylkesårsmøter og negative landsmøtevedtak, ble forslaget lagt mer eller mindre dødt.
Selv om Høyre kan sies å ha vært de hardeste motstanderne av forslaget, var det sterke protester også innad i partiene som utgjør dagens regjering. Særlig stemplingen som et angrep på norske distrikter, var et vellykket grep for å stoppe forslaget.
Det er derfor flere forhold enn kun regjeringsskifte som har fått forslaget om grunnrenteskatt for havbruksnæringen på bordet igjen.
Politiske vinder kan være kraftige mens de varer, men snur ofte raskt.
Det meste åpenbare er selvsagt at tidene har forandret seg siden 2019. Både krig og krise banker på døren, og legger et hardere press på offentlige budsjetter enn vi har opplevd på lenge. Det har skapt et helt annet behov for å dekke inn noe av de nødvendige utgiftene som følger av blant annet opprustning av forsvaret, mottak av flyktninger fra Ukraina, strømstøtteordningen og en hel del annet.
Men heller ikke i krisetider er det særlig enkelt for en regjering å bare komme opp med en ny skatt som gir et vesentlig bidrag på inntektssiden, hvor de ulike konsekvensene er utredet og de fleste begrunnelser både for og imot er vurdert nøye. I en slik situasjon er det nyttig å ha et grundig og ferdig utredet arbeid fra et offentlig utvalg å lene seg på.
Innføringen av grunnrenteskatt for havbruksnæringen viser derfor frem noe av det tunge institusjonelle rammeverket for norsk politikk. Nærmere bestemt viser det viktigheten av et godt og faglig fundert utredningsinstitutt og makten som ligger i de offentlige utvalgene. Politikere kan i teorien være for eller mot hvilke skatter, eller for den saks skyld lovendringer, de bare vil, men det vil sjelden være aktuelt å iverksette større endringer uten at det ligger et alternativ på bordet.
En offentlig utredning har derimot et langt liv, og kan tjene mange herrer.
Altså blir de bundet av hvilke alternativer som ligger på bordet, og langt på vei også av hvordan forslagene er utformet.
Historien om skatten på havbruksnæringen viser selvsagt at politikere kan si nei, men det viser kanskje enda tydeligere at en utredning ikke trenger å være død bare fordi den blir lagt inn en skuff og politisk nedskutt. Skuffer kan alltids åpnes, og byråkratene i Finansdepartementet vet godt hvor forslagene ligger begravd.
Utvalgsleder Ulltveit-Moe har uttalt at hun aldri før har opplevd en sterkere lobby enn lakselobbyen. Desto mer betegnende er det at hun endelig kan se ut til å få revansje. Politiske vinder kan være kraftige mens de varer, men snur ofte raskt.
En offentlig utredning har derimot et langt liv, og kan tjene mange herrer.
Kommentarer