Innlåsingseffekten

Alderdomsfattigdom er et av menneskehetens eldste spøkelser. Når du ikke lenger kan jobbe og forsørge deg selv, er du prisgitt andre. Tradisjonelt har en stor barneflokk vært den tryggeste pensjonen du kunne ha. Det var helt vanlig å ha «bestefar og bestemor på loftet» i gamle dager.

Det har vi heldigvis i Norge.

Andre pensjonsmekanismer kunne være å eie jord eller eiendom, selvsagt. Da kunne du leve av rentene på det, så lenge eiendomsretten ble respektert. I Norge hadde vi et legdsystem der gamle fattige ble «leid ut». Det var en måte å overleve på, men ingen måte å leve på. Kroppen ble holdt i live, men mennesket knapt.

Gode pensjonsordninger er gull verd. De gir oss trygghet, forutsigbarhet og ikke minst verdighet. Mennesket er verdifullt i seg selv og skal ikke være prisgitt almisser eller andres velvilje. Derfor skal vi også ha gode pensjonsordninger.

Det har vi heldigvis i Norge. Våre eldre skal vite at de er sikret materielt når de ikke lenger kan jobbe. Det kan de i dag.

At de som jobber mest og tjener mest også skal ha rett på en høyere pensjon, er et prinsipp som anerkjennes av de aller fleste.

Systemet vi har i dag er ikke designet slik fra bunnen av. Det har utviklet seg fra enkle forsikringsordninger for arbeidsfolk på 1800-tallet, til folketrygd og dagens tilleggspensjoner. Systemet har vokst organisk. Ingen ville laget systemet slik det ser ut i dag. Det er et lappeteppe få av oss fullt ut forstår. Svært få norske arbeidstakere kan på stående fot svare godt på spørsmålet «hva får du i pensjon?».

Det er enorme forskjeller på hvilke regler som gjelder avhengig av hvilket årstall du er født, og ikke minst er det enorme forskjeller på innretningen på de pensjonene som kommer i tillegg til folketrygden.

Innretningen, ikke bare størrelsen. Resten av denne teksten handler om det.

At de som jobber mest og tjener mest også skal ha rett på en høyere pensjon, er et prinsipp som anerkjennes av de aller fleste. Det skal oppfordre folk til å jobbe både mer og lenger. Får vi til det blir alle rikere, og det er jo bra.

Men at innretningen er så ulik, er noe annet. De som er ansatt i stat og kommune i dette landet har én type pensjon som nesten ingen som jobber i privat sektor lenger har. Den er livsvarig og garantert.

Begge pensjonssystemene er gode. Begge har noen ulemper.

Er du ansatt i privat sektor har du i stedet en konto der arbeidsgiveren din setter inn et beløp hver måned, ofte to prosent av lønnen din. Når du blir pensjonist kan du ta ut disse pengene en gang i måneden. Når det er tomt er det tomt. Resten av livet må du klare deg med folketrygden. Tar du ut innskuddspensjonen din over ti år som mange gjør, er du med andre ord «minstepensjonist» fra du er 77 år.

Du kan selvsagt fordele pengene over flere år hvis du vil, men da får du mindre hver måned.

Våre kolleger i stat og kommune slipper å tenke på det. Beholder de jobben til de blir pensjonister, er pensjonen sikret som en andel av lønnen, livet ut.

Mange private selskaper hadde slike pensjoner tidligere. Denne spaltisten har selv mange år i en slik, privat og garantert pensjon. Men de har blitt faset ut fordi de er for dyre for bedriftenes aksjonærer. Eventuelt for gode for deres ansatte, om du vil.

Ingen har designet det norske pensjonssystemet for å låse folk inne, men det er det vi har fått.

Begge pensjonssystemene er gode. Begge har noen ulemper. Men det at vi har to systemer istedenfor ett, har også i seg selv noen ulemper.

Se for deg at du er 59 år og jobber i stat eller kommune. Du har livsvarig ytelsespensjon og AFP. Du mistrives i jobben og kunne egentlig tenke deg å gjøre noe annet.

Det er en ledig jobb i privat sektor i kommunen som du tror du ville trives i. Lønna er omtrent den samme, men du får innskuddspensjon og mister AFP.

Du lar være å søke. Ikke fordi du ikke vil. Fordi du ikke tør. Du er låst inne. Buret er gyllent, men det er fortsatt et bur.

Resultatet blir selvsagt også at stillingen din, som kanskje er attraktiv for en annen 59-åring som i dag jobber i privat sektor, aldri blir lyst ut.

Problemet er ikke at ett av systemene er feil, problemet er at vi har to.

Det er ikke sikkert hun ville fått den uansett. For en offentlig direktør med budsjettansvar er det dyrt å ta inn godt voksne mennesker på tjenestepensjonsordningene. Du får dem i relativt få produktive år, sammenlignet med hva du må betale i pensjon.

Ingen har designet det norske pensjonssystemet for å låse folk inne, men det er det vi har fått. Det er dyrt for samfunnet som i mindre grad enn vi hadde kunnet, får matchet folks motivasjon og evner med jobber som er tilpasset dem.

Det er dessuten dyrt for de menneskene som blir værende i jobber de egentlig kunne tenke seg å slutte i, enten fordi de er fanget i et gyllent bur, eller fordi de jobbene de kunne tenke seg, ikke blir lyst ut. Arbeidslivet er langt, folk fortjener å trives i det.

Problemet er ikke at ett av systemene er feil, problemet er at vi har to, og at mange i praksis må velge en gang for alle.

(Først publisert i Dagsavisen.)