Innovasjon i offentlig sektor: Keiserens nye klær?

Nå er det innovasjon og nyskaping som gjelder i offentlig sektor – og design, nettverk, plattformer. Og tillit. Det er veldig passende at dette støttes av nye styringslogikker i politikken, som brukersentrering, potensialisering (se mulighetene, innovèr!) og nye partnerskap med frivillighet og næring.

Helseminister Bent Høie har snakket om «pasientens helsetjeneste» siden han tiltrådte. Innovasjonssjef Anita Krohn Traaseth har de siste par årene snakket om «radikal innovasjon i offentlig sektor». Og du kan arbeide med «samfunnsinnovasjon» og sosialt entreprenørskap i arbeidsfellesskapet på Sentralen i Oslo. Hva kommer neste sesong?

Er ikke dette keiserens nye klær? Har ikke offentlig sektor, når alt kommer til alt, vært rimelig tilpasningsdyktige – kanskje til og med innovative – når det har vært behov for det? Er ikke selve grunnlaget for Silicon Valley vanvittig ambisiøse teknologianskaffelser fra offentlige instanser som helse, militær og romfart? Er ikke sterke sektorer i Norge, som vind, olje og shipping, resultater av smarte samspill mellom private og offentlige krefter? Har ikke helsesektoren vært utrolig nyskapende gjennom overgangen fra heksekunst til evidensbasert medisin?

Er det en ting som er sikkert, så er det at innovasjon betyr bråk.

Ja og nei, er mitt svar. Som innovasjonsforsker er det både en velsignelse og en forbannelse at alle snakker om innovasjon. Alt og ingenting får den merkelappen. Mange profeter mener de har funnet enkle svar på hvordan løse komplekse og kompliserte utfordringer. Mye av det vi kaller innovasjon har offentlig sektor holdt på med lenge, det står ikke alltid så dårlig til som man kan få inntrykk av.

Men på den annen side gjør vi lurt i å forsøke forstå hva det er som gjør at folk omfavner akkurat denne trenden. Jeg kan spekulere i en rekke ganske gode årsaker: Trøtthet på virkemidlene fra «new public management», som målstyring, markedsutsetting, innstrammingstiltak og opplevd mistenkeliggjøring, er en god kandidat. Etterligning av næringslivet, som har hatt innovasjon høyt på agendaen gjennom store deler av 2000-tallet, en annen.

Men så er det selvsagt også en annen ganske viktig grunn, som det er verdt å gi litt oppmerksomhet: Dersom velferdsstaten skal videreføres og styrkes, så må den faktisk fornyes. Samfunnet ser litt annerledes ut enn for noen tiår siden. Utviklingen av befolkning, økonomi, teknologi og kultur har gitt oss et samfunn med nye vinnere og tapere. Nye forventninger til offentlige tjenester, og nye problemer som ikke passer med gamle løsninger. Mange av de som jobber og styrer offentlig sektor har forstått dette, og forsøker å frigjøre gode krefter som kan bidra.

Jeg lar meg begeistre av sosial-entreprenøren Hilary Cottams spenstige eksperimenter med såkalt «relasjonell velferd» for utsatte grupper i England; nye tjenestemodeller som bygges rundt de gode relasjonene og innbyggernes egne ressurser. Selv om jeg ikke fullt ut deler hennes sterke påstand om at velferdsstaten har mislykkes i møte med de nye utfordringene , har hun et poeng: Jeg blir trist når jeg ser unge mennesker falle ut av skole- og arbeidsliv. Når våre tjenestetilbud ikke kan hjelpe sårbare familier, barn og andre som sliter. Eller når jeg ser hvor ofte forebygging av alle slag får lav prioritet. Da tenker jeg som systemteoretikerne at løsninger ofte skaper nye problemer, og at vi ikke har fulgt med mens det skjedde.

Derfor heier jeg på innovasjonsbevegelsen i offentlig sektor. Stangehjelpa (det psykiske helsetilbudet i Stange kommune) og Oslohjelpa i hovedstaden, jobber modig fram nye måter å møte sårbare mennesker på. Eldre får være med på å utvikle sitt eget tjenestetilbud i mange kommuner. Nye Veier driver fram nye samarbeidsmodeller med næringslivet. Altinn skaper en plattform for en rekke nye offentlige og private tjenester. Jeg venter forresten i spenning på den nært forestående Stortingsmeldingen om helsenæringen, med håp om at rammebetingelsene styrkes for innovasjon og digitalisering i samarbeid mellom industri og helsetjeneste.

Friksjon er nesten ikke til å unngå når gamle praksiser utfordres.

Jeg deltar selv ved å trene helseledere i innovasjonsarbeid: Mindre kontrollorientering, mer tillit til kompetente medarbeidere, bedre tverrfaglig samarbeid. Jeg mener vi sårt trenger ledere som er grunnleggende nysgjerrige på våre nye problemer, og som visjonært våger å utforske nye løsninger i praksis. Mye kan gjøres sammen med dyktige ansatte i organisasjonen. Ofte må man gå opp nye samarbeidsspor med andre organisasjoner, tjenester og fagmiljø.

Er det en ting som er sikkert, så er det at innovasjon betyr bråk. Friksjon er nesten ikke til å unngå når gamle praksiser utfordres, og nye skal utvikles og finne sin plass. Da tenker jeg trendene med tillit, relasjoner, nye partnerskap og innovasjon hjelper litt, handlingsrommet til å prøve og feile, søke nye løsninger på nye problemer blir litt større, samspillet litt rausere.

…og som forsker lover jeg at når alle andre har omfavnet nye moter, vil et av mine forskningstema fortsatt være innovasjon, i ro og fred.