Intet menneske er en øy

Da jeg begynte på denne artikkelen, feiret en triumferende Marine Le Pen det som lå an til å bli en seier for partiet sitt i Europaparlamentsvalget i 2019.

Resultatene, mente hun, var «et stort smekk» i trynet på Frankrikes president, Emmanuel Macron, og hans regjerende sentrumsparti La Republique En Marche, som på det tidspunktet lå ca. 1,8 prosent bak Le Pens Nasjonal Samling.

Da jeg så Le Pens strålende ansikt, lurte jeg på hva Raphaël Glucksmann, lederen for den sosialistiske PS-PP-lista, tenkte nå.

Glucksmann er grunnleggeren av Place Publique, et nytt sentrumsvenstreparti som stiller til valg med Parti Socialiste, under den fengende tittelen «Europas håp».

Han er også forfatteren bak The Children of the Void: from the dead-end of individualism to a citizens’ awakening, hvor han anklager Emmanuel Macron og andre selverklærte liberale figurer for å være elitister på vei mot å bli morgendagens utgaver av Donald Trump og ukrainske oligarker.

Det er en dristig påstand. Og, hvis man vurderer den i lys av protestene til «De gule vestene» og valgresultatene på skjermen, er det en påstand som deles av mange i Glucksmanns hjemland Frankrike.

Men stemmer det?

Glucksmann er oppfostret på de klassiske ideene fra politisk liberalisme, ikke tekstene til Karl Marx.

Vi må spole litt tilbake. Glucksmann kommer hverken fra arbeiderklassen eller har en sosialistisk bakgrunn. Han er sønnen til en filosof med en militant maoistisk fortid (som senere ble NATO-tilhenger), og blant grunnleggerne av en av Frankrikes første feministiske foreninger.

Glucksmann er oppfostret på de klassiske ideene fra politisk liberalisme, ikke tekstene til Karl Marx. Men slik liberalismen er i dag, ifølge Glucksmann, med multinasjonale selskaper som unnslipper nasjonale reguleringer og avgifter, og sjefer som vinner nasjonale valg med et løfte om å styre velgernes liv like vellykket som selskapet sitt, har fått han til å innse at filosofisk liberalisme har blitt degradert til en politisk strategi som ofrer kollektive og demokratiske verdier.

Dette har vi hørt før – kanskje mest minneverdig fra Naomi Klein, den verdenskjente forfatteren bak No Logo og Sjokkdoktrinen, som påsto at Demokratenes «omfavnelse av nyliberalismen» har banet vei for Donald Trumps politiske frammarsj og seier.

I likhet med Klein, som viste at et stort antall Trump-velgere var blant de i befolkningen som hadde størst behov for en genuin omfordelingspolitikk, prøver Glucksmann å forstå hvorfor sønnene og døtrene til den franske arbeiderklassen har beveget seg bort fra Det sosialistiske partiet og mot Le Pens rasistiske, innvandringskritiske og euroskeptiske form for nasjonalisme.

Men der Klein mangler den teoretiske bakgrunnen til å understøtte de aktivistiske poengene sine, har Glucksmann et godt grep om hva som skal til for å gå fra å peke på problemer til å bygge et mer robust argument: en ny sosial kontrakt – selve essensen i politisk teori.

Dagens liberalisme, hevder Glucksmann, er basert på en feilaktig forståelse av menneskets natur, nemlig at mennesket er et homo economicus, et vesen hvis eneste mål er å maksimere sin egen gevinst, ikke bare i økonomisk forstand, men i alt det foretar seg – et iboende egoistisk vesen, isolert og antagonistisk.

Alle som er uenige med deg anses som en trussel til selve identiteten din.

Dette er heller ingen ny idé. I boka Democracy in America uttrykte 1800-tallets store politiske teoretiker og historiker, Alexis de Tocqueville, en bekymring for «amerikansk individualisme», ideen om at mennesket er et vesen som fødes alene og vokser opp i et samfunn hvor man angivelig er selvstendig og fri, når man i virkeligheten er avsondret fra andre, utrygg og svak.

Et slik isolert individ vil overgi seg til de komplekse byråkratiske strukturene som omringer det, og som det ikke kan kontrollere, til tross for (eller til og med på grunn av) at de frarøver individet sin beslutningsmakt, bortsett fra i helt trivielle saker.

«Når noen bor i det 9. arrondissement i Paris», eksemplifiserer Glucksmann, «og har den økonomiske og kulturelle kapitalen til å reise og føle seg som hjemme i New York, Milan eller Berlin, som meg, kan det å være alene være en frihet. Å ikke være medlem av et politisk parti eller en menighet eller en fagforening kan til og med anses som en form for frigjøring.

Konsensus var med andre ord umulig å oppnå i det moderne samfunnets jungellandskap.

Men hvis du bor i en liten by i Lorraine hvor den ene offentlige etaten etter den andre blir lagt ned, og Paris virker veldig langt unna, er frigjøring ingenting annet enn fremmedgjøring».

Med andre ord: Når du er ute i den dype, mørke skogen, vil du sjelden sette pris på ensomheten din. De fleste av oss «er på alerten, går rundt i sirkler, er urolige, stopper og starter og ønsker bare en leder som kan vise oss veien. En Cæsar».

Men veien fra Tocquevilles 180 år gamle observasjoner til nåtidens mini-Cæsarer, som sanker stemmer overalt med lovnader om å føre oss ut av skogen av kompleks byråkrati, EU-elitisme, upersonlig føderalisme og blodsugende markeder, skjedde ikke av seg selv, mener Glucksmann. Forholdene måtte legges til rette, både fra venstre og høyre hold.

Hvis du var et enslig individ i konkurranse med andre enslige individer over knappe ressurser (en homo economicus) eller et medlem av en gitt økonomisk klasse i en global klassekamp, oppfordret 1900-tallets politikk deg til å knuse den andre, fordi den andre er din fiende.

Populister som Donald Trump har forstått hva liberale politikere har oversett, nemlig at politikk kan bekjempe individets isolasjon.

Å ha empati med den andre, å assosiere deg med den andre, å finne felles grunn med den andre – selve kjernen i demokratiet – ble ansett enten som en vrangforestilling som ble forsterket av naive sosialister, eller som et lurt grep oppfunnet av borgerskapet for å forhindre deg fra å kjempe imot det.

Konsensus var med andre ord umulig å oppnå i det moderne samfunnets jungellandskap.

Glucksmann, derimot, hevder at konfliktens sentrale plass i samfunnet ikke må anses som en nødvendig sannhet. Hverken individualisme eller klassekamp er menneskets iboende «fabrikkmodus». Likevel har mange av våre postkommunistiske liberale samfunn byttet ut det ene med det andre:

Nå hyller vi selvdrevne, egenrådige vinnere som har null empati for «tapere», som gir næring til en «isolasjon [som] gjør folk engstelige og sårbare», som frykter alt som er annerledes og all form for endring, og som ombygger samfunnet til store, atskilte øygrupper hvor mennesker kun finner trøst i identitetspolitikk.

Men identitetspolitikk, advarer Glucksmann, går ikke sammen med konsensus og demokrati. Når du deler inn samfunnet i identiteter som står i motsetning til hverandre, fyrer du ikke bare oppunder konflikt, du gjør også identitet til en eksistensiell sak:

Alle som er uenige med deg anses som en trussel til selve identiteten din, ikke bare noen som er uenig med deg. Dette er noe populister utnytter på ypperlig vis. Når Hillary Clinton appellerte til latinamerikanske velgere som latinamerikanske velgere, var det enkelt for Donald Trump å appellere til hvite amerikanere som hvite amerikanere.

Færre enn en tredjedel av amerikanerne som har vokst opp rundt årtusenskiftet, mener visstnok at demokratiet er en essensiell del av god politisk styring.

Populister som Donald Trump har forstått hva liberale politikere har oversett, nemlig at politikk kan bekjempe individets isolasjon.

Hva har så liberale å tilby? spør Glucksmann. Mer av det samme: enda mer individualisme, mer «frigjøring», mer bevegelse unna flokken, mer overgivelse av makt til et kunnskapsaristokrati som skal navigere oss gjennom en kompleks virkelighet.

Men i en verden hvor sosiale medier har gitt alle en stemme, og hvor ellers isolerte mennesker føler seg styrket til å rope ut frustrasjonene sine fra ekkokammeret sitt, prøver disse engstelige, isolerte individene å «ta tilbake kontrollen».

Det er ikke rart at populistene har kommet på banen for å love dem nettopp det.

Det er derfor vi trenger en ny sosial kontrakt, mener Glucksmann. Å ta tilbake kontrollen, ja, men ikke som en nasjon eller et folk (eller kjønn eller religion) i opposisjon til andre nasjoner/folk/kjønn/religioner osv., men som Borgere. Han vil ta tilbake mottoet «ta tilbake kontrollen» fra nasjonalistene og populistene.

Den siste delen av Glucksmanns bok skissere nettopp en slik ny sosial kontrakt for Frankrike, med et valgt parlament som holdes i sjakk av et tilfeldig utvalgt senat og borgergrupper som debatterer og avgjør lokale saker. Hvor alle kunne hatt økonomisk armslag til å gjøre sin politiske tjeneste takket være en universell borgerlønn.

Hvor strenge regler ville begrenset innflytelsen fra toppledere i private multinasjonale selskap og makten til politiske lobbygrupper ville blitt utjevnet av makten til non-profittorganisasjoner.

Hvor selskaper og politikere ikke ville hatt tilgang på offshore paradiser. Hvor en ny mediekontrakt ville bekjempet falske nyheter ved å presse både staten og store mediemonopoler ut av finansieringen og styringen av mediene.

Vi må komme sammen i den største kampen vi har måttet ta til nå, kampen mot klimaendringer.

Hvor EUs grunnleggende mål (å promotere fred i et kontinent rammet av umenneskelige forbrytelser) vil oppgraderes med et nytt mål for unionen, nemlig å bekjempe klimaendringer.

Hvor skatter vil slutte å være ideologiske redskaper, men bli grønne tiltak, basert på avgifter, men uten at De gule vestene må føle at hver gang de fyller opp tanken, kompenserer de for hullene i statsbudsjettet forårsaket av skattekutt for de rike, eller at de diskrimineres til fordel for pariserne, som enkelt kan unngå disse avgiftene ved å benytte seg av offentlig transport.

«Samfunnet har oppfordret til individualisme i flere tiår. Det kommer ikke til å skape borgere med det første» sier Glucksmann og siterer sin politiske makker, Jo Spiegel.

Spiegel har vært ordfører i Kingersheim i Frankrike siden 1989, og har blitt gjenvalgt i flere omganger takket være en vellykket anvendelse av Glucksmanns form for deltakende demokrati.

«Men, med tiden vil det det.»

Særlig når det som står på spill er menneskets liv på jordkloden. Vi må komme sammen i den største kampen vi har måttet ta til nå, kampen mot klimaendringer.

Kan Glucksmanns teknokrater versus populister-modell være en falsk dikotomi?

I boka sørger Glucksmann over at bekymringene hans om demokratiets forfall ikke gjenspeiles i bekymringene til millenniumsgenerasjonen. Færre enn en tredjedel av amerikanerne som har vokst opp rundt årtusenskiftet, mener visstnok at demokratiet er en essensiell del av god politisk styring.

Dette er Glucksmanns største frykt: at unge mennesker vokser opp uten en aversjon mot autoritære styreformer og kan dermed bli lette bytter for autoritære populister.

Men er denne frykten berettiget?

Glucksmann innrømmer selv at «det er de ikke-valgte institusjonene [i Frankrike og USA] som står for prinsippene solidaritet og empati. Ikke regjeringer. Ikke Parlamentet, ikke Senatet».

Det stemmer at det er domstolene i USA som prøver å holde Trump i sjakk, og at det er Grunnlovsrådet i Frankrike som forsvarer det som i Italia og Hellas har blitt en straffbar handling, menneskets plikt til å hjelpe udokumenterte flyktninger i nød.

Det er den liberale politikeren Margrethe Vestager, EUs konkurransekommisjonær, som bøtela Apple med historiens største skattesmell for skatteunndragelser i Irland, selv om Irland tillot denne formen for ulovlige skattelettelser.

Kanskje millenniumsgenerasjonen trives med å være enslige skogsvandrere?

Kan Glucksmanns teknokrater versus populister-modell være en falsk dikotomi? Og enda viktigere: Kan det hende at millenniumsgenerasjonen har forstått at dette er tilfellet?

I en framtidig verden av kvantedatamaskiner og kunstig intelligens, hvor blockchain gjør banker og statlig innblanding overflødig i pengeoverføringer, framstår ikke Glucksmanns gammeldagse form for deltakende demokrati som særlig relevant.

I en verden hvor Europa sliter med å redusere klimaavtrykket sitt, mens Kina og India fortsetter å utbygge i massiv målestokk og forbruker enorme mengder lignittprodusert strøm, framstår målestokken på Glucksmanns grønne politikk som triviell.

For millenniumsgenerasjonen er valget åpenlyst hvis du vil skape en grønn endring: Du stemmer grønt. Hvis du vil ha et sterkt sivilsamfunn, stemmer du på politikerne som alltid har kjempet for det: de liberale demokratene.

Envie d’Europe høstet inn usle 6,6 prosent i Europaparlamentsvalgene, det laveste noensinne for Det sosialistiske partiet i Frankrike. Det europeiske grønne partiet og Alliansen av liberale og demokrater i Europa, på sin side, gjorde sine beste valg noensinne.

Kanskje millenniumsgenerasjonen trives med å være enslige skogsvandrere? Og i stedet for å føle seg engstelige og på villspor, slik Glucksmann skulle ha det til, gjør de sitt beste for å bevare den fantastiske frodige skogen før det er for sent?

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen).