Islam er forenelig med demokrati

Islam har manifestert seg ulikt gjennom historien. Wahhabismen og salafismen, de mest utbredte formene for ultrakonservativ islam, ønsker å gjenskape det perfekte islamske samfunnet, som skal ha eksistert under de første generasjonene etter profeten Muhammed.

Når progressive, sekulære muslimer ser tilbake, trekker de gjerne frem islams gullalder fra cirka år 760 til 1260 som inspirasjon. Perioden kjennetegnes av kritisk tenkning, åpenhet og innovasjon. Filosofene Avicenna og Averroës, som blant annet har vært viktig for hvordan vi i dag forstår arven fra det gamle Hellas, nevnes ofte.

Man trenger imidlertid ikke å gå så langt tilbake for å finne nyttige forbilder. Også etter andre verdenskrig hadde man nemlig en periode med omfattende kulturelle og sosiale reformer, ledet an av de arabiske nasjonalistiske bevegelsene som var aktive på denne tiden.

Når mine sekulære muslimske venner på Facebook legger ut bilder av kvinner med miniskjørt i Egypt, Iran, Afghanistan – gjerne med en nostalgisk kommentar – stammer bildene som oftest fra nettopp 1950- og 1960-årene. Bildene av moderne muslimske kvinner som arbeider eller omgås fritt med menn stilles opp i kontrast til bilder av kvinner med hijab, niqab eller burka i dag.

 

Med latter mot fundamentalistene

På sosiale medier sirkulerer det også en YouTube-video fra 1958. Den viser egyptiske president Gamal Abdel Nasser på talerstolen i nasjonalforsamlingen i Kairo. Der forteller han om et møte han hadde med Det muslimske brorskap. Det første kravet de kom med handlet om å påby hijaben.

På videoen kan man se hvordan det utløste latter blant delegatene da Nasser forteller om dette. En av dem roper sågar: «De får gå med hijab selv!» Igjen kan man høre latter og applaus etter denne uttalelsen. Det sier noe om hvor sterkt nasjonalistene og sekularistene sto i den muslimske verden for ikke så veldig lenge siden. I Egypt under Nasser var de totalt dominerende og latterliggjorde de bakstreverske islamistene som hadde tildekning av kvinner som sitt politiske hovedkrav.

De andre sivilisasjonene var enten døde eller på sitt dødsleie, argumenterte Atatürk.

Problemene for den sekulære forståelsen av islam startet da de progressive nasjonalistene ikke klarte å innfri løftene sine. I Tyrkia var Atatürk et unntak; han infridde. Sultanenes islamske styre ga tyrkerne deres ydmykende kapitulasjon. Nasjonalisten og sekularisten Atatürk kastet Vesten ut, etablerte en selvstendig stat og ga tyrkerne stoltheten tilbake.

Atatürk understreket at modernisering ikke er det samme som vestliggjøring, men et universelt og naturlig steg i menneskelig utvikling, uavhengig av kultur. I stedet for å sette sivilisasjoner opp mot hverandre, sa han at én sivilisasjon alltid vil være dominerende, nemlig moderniteten. De andre sivilisasjonene var enten døde eller på sitt dødsleie, argumenterte han.

 

Ydmykelser på rekke og rad

Hva gjorde nasjonalistene i den arabiske verden? Jo, de ville også frigjøre og modernisere. De sa at det skulle bli utvikling og fremgang. Realiteten ble imidlertid at de vestlige kolonimaktene fortsatte med sin kyniske stormaktspolitikk, mens de arabiske nasjonalistene samtidig tapte en rekke kriger mot Israel.

Nye ydmykelser for araberne kom altså på rekke og rad. På toppen av dette gjennomsyret korrupsjon og fattigdomm alt samfunnsliv og hverdagsliv, samtidig som befolkningsveksten var stor og analfabetismen utbredt.

Vesten allierte seg med de konservative muslimske regimene i regionen – som oljenasjonene Saudi-Arabia.

Ettersom man ikke lyktes, verken med frigjøring eller utvikling, organiserte islamistene seg som en opposisjonell kraft. Da heller ikke nasjonalismen klarte å innfri, og istedenfor produserte nye ydmykelser, lengtet enkelt tilbake til storhetstiden de forbandt med islam.

Under den kalde krigen satset Sovjetunionen på sosialistene og nasjonalistene, som de anså som mest lojale. Det oppsto dermed en sekulær og antiimperialistisk allianse mellom sosialister og nasjonalister i den arabiske verden. Vesten, på den andre siden, allierte seg med de konservative muslimske regimene i regionen – som oljenasjonene Saudi-Arabia og Kuwait.

 

Som Ku Klux Klan med oljemilliarder

Egypt mistet dermed sin lederrolle i den arabiske verden, mens nasjonalismen mistet terreng, etter hvert som Saudi-Arabia brukte sine oljemilliarder til å spre islamisme og religiøs pietisme. Oljens betydning for spredningen av konservativ islam er altså åpenbar. Den radikale Wahhabi-ideologien var helt marginal i den muslimske verden før Saudi-Arabias gjennomslag.

I realiteten kan det som skjedde sammenlignes med at Ku Klux Klan plutselig skulle få oljemilliarder nok til å spre sitt budskap over hele verden, som Bernard Lewis, nestoren innen islamforskningen, har påpekt.

 

 

Oljemilliardene som backer spredning av wahhabisme er hvert år i samme størrelsesorden som Sovjetunionens årlige propagandabudsjett – ganget med tre.

Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), som Saudi-Arabia tok initiativ til i 1969, samlet seg i Kairo i 1990 for å drøfte islams forhold til menneskerettighetene. Gjennom en alternativ muslimsk menneskerettighetserklæring markerte man her et klart skille mellom islam og resten av verden. Kairo-erklæringen om menneskerettigheter sier kort og godt at sharialovene skal trumfe menneskerettighetene i muslimske land.

 

Liberale krefter i tofrontskrig

Hadde nasjonalistene og de progressive kreftene vunnet den ideologiske kampen mot islamistene, kunne de etter hvert ha skapt grunnlaget for en demokratisering i Midtøsten. Men slik gikk det som kjent ikke. I stedet har ulike islamistiske, konservative, fundamentalistiske og jihadistiske grupperinger fått voksende ideologisk innflytelse.

Opposisjonen mot disse kreftene er fortsatt preget av at de progressive muslimene må kjempe en tofrontskrig mot både autoritære regimer og en annen gruppe opposisjonelle, nemlig islamistene. De befinner seg slik sett i en skvis. Lenge var de derfor også satt fullstendig på sidelinjen.

De progressive muslimene viste seg kapable til å mobilisere massene. Man var vant til protester fra islamister, men ikke dette.

I 2011 tok de progressive muslimene imidlertid initiativet igjen og mobiliserte befolkningen i en lang rekke muslimske land med krav om rettstat, demokrati og rettferdighet.

Det er dette vi kaller Den arabiske våren. Dessverre gikk det ikke så bra med den. De progressive muslimene viste seg imidlertid kapable til å mobilisere massene. Man var vant til protester fra islamister, men ikke dette.

 

Islam og demokrati kan gå sammen

Tunisia ble et lyspunkt i regionen da de sekulære kreftene og de moderate islamistene inngikk et samarbeidet som medførte en fredelig transisjon til demokrati. Tunisia er i dag det eneste muslimske landet som betegnes som «fritt» i Freedom Houses demokratiindeks.

Dermed er landet en rollemodell for hele den muslimske verden. Det er altså mulig å kombinere islam med demokrati også i dag. Dette er det avgjørende å huske på.

Man bør kunne diskutere teologiske, politiske og filosofiske spørsmål minst like fritt som man gjorde under den islamske gullalderen.

Den progressive tiden på 1950- og 60-tallet, som mange av mine sekulære muslimske venner lengter tilbake til, var ikke «uislamsk». Muslimske lærde var den gang enige i den progressive utviklingen.

Det er dermed ingenting i veien for at liberale, progressive tolkninger av islam igjen kan bli dominerende. Av de mange faktorene som må til for å gjøre dette mulig, er ytringsfriheten den aller viktigste. Man bør kunne diskutere teologiske, politiske og filosofiske spørsmål minst like fritt som man gjorde under den islamske gullalderen for rundt tusen år siden.

Vesten har støttet feil side. Nå må vi støtte fritenkere og menneskerettsforkjempere og legge press på regimene til å slutte å forfølge dem.