Israels blindsone

TEL AVIV: Når man nyter en perfekt brygget cappuccino og en sprø croissant i en hyggelig gate i Tel Aviv, er det vanskelig å forestille seg at folk blir bombet og beskutt omtrent 70 kilometer unna i Gaza (for ikke å snakke om den konstante volden på Vestbredden, mindre enn 40 kilometer unna).

Når livet virker så sivilisert på overflaten, er det lett å glemme andres lidelser.

Det betyr ikke at israelere er uvitende om krigen. De kan se den hele tiden på TV-skjermen, med bilder av ødelagte byer i Gaza og livlige diskusjoner om de siste nyhetene. Sinne som følge av krigen og Benjamin Netanyahus forsøk på å forlenge den, samt hans forsøk på å undergrave rettsvesenet og andre institusjoner i det israelske demokratiet, er til å ta og føle på overalt i Israel, spesielt i Tel Aviv, en by som for det meste er sekulær og liberal.

Man kan ha sympati for en slik følelse av å bli misforstått eller til og med forlatt.

Det er daglige demonstrasjoner mot krigen og mot Netanyahus avskjedigelser av offentlige tjenestemenn som står i veien for hans autokratiske ambisjoner. Folk fordømmer statsministeren og ekstremistene i regjeringen hans, som blir kalt fascister og krigsforbrytere, og krangler om hvem som har størst innflytelse på hvem – Trump eller Netanyahu.

En tidligere jagerpilot i det israelske forsvaret fortalte meg at han ikke vil tjenestegjøre igjen i en krig som for ham er uakseptabel. En annen sa at han kanskje vil forlate Israel hvis sønnen hans blir innkalt. Jeg snakket med en forfatter som var fortvilet over at landet hans kan bli revet i filler som følge av hat blant israelere, så vel som mellom arabere og jøder.

Mange krigsmotstandere og demokratiforkjempere føler seg isolert fra omverdenen. Kulturell boikott fører til at de internasjonale båndene til israelske kunstinstitusjoner og universiteter blir kuttet.

Israelske liberalere føler at de kommer i klemme mellom fiendtlige krefter hjemme, ikke minst deres egen regjering og dens radikale nasjonalistiske støttespillere, og folk i utlandet som fordømmer alle israelere for de grusomhetene som palestinerne utsettes for.

Man kan ha sympati for en slik følelse av å bli misforstått eller til og med forlatt. Skyld ved assosiasjon er aldri rettferdig. En god grunn til å være motstander av kulturell boikott er at den skader og støter bort nettopp de menneskene som burde være våre allierte i kampen mot diktatur og urettmessige kriger.

I Jerusalem møtte jeg en middelaldrende person som er krigsmotstander og sterkt kritisk til Netanyah.

Det er imidlertid noe som er helt fraværende i alle antikrigs- og demokratidemonstrasjonene i Israel: Nesten ingen nevner palestinerne. Overalt er det bannere hvor demonstranter og andre israelere krever at regjeringen «henter gislene hjem».

Folk til høyre og venstre i israelsk politikk bærer gule sløyfer. Amatørkunstinstallasjoner utenfor det utmerkede kunstmuseet i Tel Aviv uttrykker på rørende vis den dype smerten israelere føler for gislene, hvorav mange allerede har omkommet i Gazas kvelende tunneler.

Talkshow-deltakere på TV beklager dypt at krigen fortsetter, noe som kan føre til at alle de gjenværende israelske gislene mister livet. Men selv om det vises bilder av ødelagte bygninger og gater i Gaza, er det ingen bilder av sivile palestinere som blir drept, lemlestet og fordrevet fra sine hjem – og som er utsultet.

Haaretz rapporterer fortsatt om disse grusomhetene, men leserne av denne utmerkede liberale avisen utgjør bare rundt fire prosent av den israelske befolkningen. For resten av befolkningen er det altfor lett å late som om palestinernes lidelser ikke angår dem.

Eller enda verre: Mange israelere anser det som smakløst å ta opp temaet, som om enhver omtale av det bare var en oppmuntring til antisemittisme. Jeg hørte om en antikrigsdemonstrasjon i Jerusalem der mikrofonen ble tatt fra en demonstrant som begynte å snakke om de palestinske ofrene.

Dette ville ha vært tilfelle selv om Netanyahu hadde vært en mindre kynisk leder.

I Jerusalem møtte jeg en middelaldrende person som er krigsmotstander og sterkt kritisk til Netanyahu, som snakker arabisk og som har startet en veldedig organisasjon som gjør en god innsats ved å hjelpe fattige mennesker.

Da jeg spurte om hennes veldedighet også kom arabere til gode, sukket hun og sa at hun skulle ønske det var mulig. Så forklarte hun at palestinerne sa at de ønsket fred, men at de alle støttet drapene og bortføringene av mer enn 1200 israelere den 7. oktober 2023.

Det som skjedde den dagen, minnet henne om nazistenes Holocaust. Hvordan kan man ha et vennskapelig forhold til slike mennesker?

Dette synet kan ikke bare avfeies som trangsynthet eller rasisme. Synspunktet hennes deles av svært mange israelere. Det er mange gode grunner til å være kritisk til Israels undertrykkelse av palestinerne og likegyldighet overfor deres lidelser.

Men det er tåpelig å undervurdere hvilket sjokk den 7. oktober var for israelerne. Å plutselig bli utsatt for den typen brutalitet som jødene i Israel trodde de endelig skulle være trygge for, vekket til live minner om århundrer med forfølgelse, drap og ydmykelser.

Dette ville ha vært tilfelle selv om Netanyahu hadde vært en mindre kynisk leder, som ikke var innstilt på å fortsette en krig for å opprettholde sin ekstreme regjering. Dersom han går av, vil han bli stilt for retten og muligens dømt for bedrageri og korrupsjon.

I en kamp for overlevelse er det ikke rom for medfølelse med fienden.

Han er ikke den første israelske statsministeren som bruker den historiske fortellingen om jødenes offerrolle, som kulminerte i Holocaust, til politiske formål.

David Ben-Gurion gjorde det allerede i 1961, da Adolf Eichmann, den nazistiske byråkraten og massemorderen, ble stilt for retten i Jerusalem. Men Netanyahu har gjort mer enn alle sine forgjengere for å fremme ideen om at palestinerne, og Hamas i særdeleshet, er en eksistensiell trussel mot jødene, og at bare han kan beskytte dem mot et nytt Holocaust.

Angrepet 7. oktober fikk påstanden om at bare han kan beskytte dem til å virke hul, noe som er en av grunnene til Netanyahus fallende popularitet. Men de fleste israelere deler hans syn på det de oppfatter som en eksistensiell trussel.

I en kamp for overlevelse er det ikke rom for medfølelse med fienden. Derfor kan velmenende mennesker være sterke motstandere av en illiberal, egennyttig leder, samtidig som de bukker under for frykten han har nørt opp under.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org