Når Israels forsvar for 40.000 drepte palestinere er at vi «kunne drept 400.000».
Når det kommer til å drepe titusener, er Israels soldater verdens aller beste på å gjøre det på mest skånsomt vis. Og de gjør «alt i deres makt for å unngå å ramme ikke-kjempende». Det er fortellingen Israel og deres støttespillere − også i Norge − tviholder på. Noe annet, kall det gjerne sannheten, vil være for tung å bære.
Dette er en overlevelsesstrategi. Enten angripe i alle retninger, eller bryte sammen i skam.
Søndag drepte Israel 45 mennesker i en leir i Rafah. Flyktninger bosatt i telt uten mer å tape enn selve livet. Og selv det tok de fra dem i flammehavet. Tirsdag ble leiren rammet igjen av de som gjør alt for ikke å ramme uskyldige.
Alle krigende, til alle tider, har overbevist seg selv om at de har kjempet den gode sak.
Israelernes soldater, den israelske hæren IDF, er den mest humanitære og mest moralske i verden. Dette har en rekke Israel-sympatiserende kommentatorer og aktivister hevdet med fornyet styrke siden oktober i fjor. Det samme har Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttalt. Og dette er en utbredt tro blant israelere flest. Men selvsagt en myte.
Les også: Hvordan skal Israels neste 75 år ut?
Gott mit Uns, Gud med oss, sto det på de tyske soldatenes beltespenner under siste verdenskrig. Det har for meg alltid vært et himmelskrikende paradoks. Men selv Hitlers stormtropper trodde de hadde sin gud i ryggen og den beste moralen i brystet. Også russiske soldater i Ukraina tror de gjør det rette. Alle krigende, til alle tider, har overbevist seg selv om at de har kjempet den gode sak. Soldater på begge sider av fronten har samlet seg til gudstjeneste før de skal ut i slag, og gjerne bedt til den samme guden om å stå dem bi sin rettferdige kamp.
Selvsagt, vi mennesker har behov for å rettferdiggjøre våre handlinger. Det er dypt menneskelig. Som staten Norge, helt irrasjonelt, har behov for å bevise at norsk olje ikke har samme klimaødeleggende effekt som all annen olje. Vi har alle behov for å føle at vi er på den rette siden. Når realitetene tyder på noe annet, ender vi ofte i blindt, selvrettferdig forsvar. Der er Israel nå.
Israel kunne drept så utrolig mange flere, er et faktisk argument.
Som når en av Israels offisielle presserådgivere hevder at «historisk sett, når verden rotter seg sammen mot jødene, sier det mer om verden enn om jødene». Israel er ufeilbarlig. Israel har sånn moralsk høyde at de står over internasjonale normer og orden, som FN og Den internasjonale domstolen. Og sånn må det kanskje være, for hvordan skal man ellers leve med seg selv?
Til tross for 40.000 drepte palestinere, titusener av lemlestede og foreldreløse barn. Til tross for at en hel sivilisasjon er lagt i grus. Så gjør Israel og deres soldater det rette, for deres hær er den «mest moralske». Israel kunne drept så utrolig mange flere, er et faktisk argument. Som Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har anført her hjemme. Ja, det er ille, men det kunne vært langt verre, sa han på TV. «Dersom Netanyahu ønsket å drepe palestinere, kunne han drept flere hundre tusen ganske raskt», sa han. Og slik blir 40.000 drepte og 80.000 skadde en dyd av nødvendighet. Bare en rimelig reaksjon. Fordi Israel er en så overlegen moralsk makt i Midtøsten, har de spart mange liv. Slik lyder herrens ord.
Israel har siden 1948 hatt moralen på sin side. Nazistenes overgrep mot Europas jøder fra 1933, ga staten Israel en helt unik posisjon i verden. Verdenssamfunnet, drevet av skam over jødenes skjebne, innrømmet dem et sted å være, og så i påfølgende tiår gjennom fingrene med kriger, ulovlige bosettinger og en forskjellsbehandling av jøder og palestinere som lignet på apartheid.
45 mennesker er tragisk nok en parentes i det store, men angrepet på uskyldige, fanget i en leir har fått enorm symbolsk tyngde.
Tross dette har Israel vært nærmest uangripelig. Det har skapt et selvbilde av ufeilbarlighet, rettmessighet og rettskaffenhet. Men søndag gikk verdens mest moralske krigere for langt når de angrep en teltleir i Rafah. 45 mennesker er tragisk nok en parentes i det store, men angrepet på uskyldige, fanget i en leir har fått enorm symbolsk tyngde. Og selv Netanyahu, som bredbeint har forsvart seg og sitt siden 7. oktober, måtte ta et støttesteg. Trykket ble for stort. Men ordene om «en tragisk ulykke» er tomme. Det samme er påstanden om at det skal etterforskes. Det er bare nok et påskudd for å opprettholde inntrykket av Israel som en overlegen sivilisasjon, og bevise sin etikk. Du kan drepe 40.000 og kalle det skånsomt, men tjenesteforsømmelse skal etterforskes og pådømmes?
Mens denne kommentaren skrives sitter Sikkerhetsrådet i FN i møter. Men USA har uttalt at Rafah ikke endrer noe for deres støtte til Israel, og kan hindre en kraftfull fordømmelse og krav om stans i angrepene. Det er likevel et faktum at verdenssamfunnet har advart mot den siste offensiven mot Rafah, den siste utposten på Gaza, siden i februar. I snart fire måneder har Israel hatt et valg. De valgte å sende missiler inn i et område tettpakket med mennesker.
Betydningsløst og feil tidspunkt sier kritikerne, men det er aldri feil å gjøre det rette.
Derfor gjør Norge nå det eneste rette. Tirsdag var det offisiell norsk politikk, staten Norge anerkjenner Palestina som en selvstendig nasjon. Sammen med Norge tar Spania og Irland et modig steg fram og bryter rekka. Betydningsløst og feil tidspunkt sier kritikerne, men det er aldri feil å gjøre det rette. Og nå var det på tide å si fra enda tydeligere. Når ord ikke når fram, må det handlinger til. For Norge er det et symboltungt brudd med Israel.
Det siste halvåret har statsminister Benjamin Netanyahu tatt sitt folk ut på en ny ørkenvandring. Følgesvennene blir stadig færre. Veien tilbake er lang nå.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 30. mai 2024.
Kommentarer