Japan tøffer seg

NEW YORK: Det tok ikke lang tid før Japans nye statsminister Sanae Takaichi – som er kjent for å være en «hauk» – gjorde kinesiske myndigheter rasende. 7. november, bare uker etter at hun ble valgt, fikk statsministeren spørsmål i parlamentet om hva et mulig kinesisk angrep på eller blokade av Taiwan ville bety for Japan. Takaichi svarte at det kunne utgjøre en eksistensiell trussel.

Den japanske grunnlovens paragraf 9 (den såkalte «pasifismeparagrafen») slår fast at landet frasier seg retten til bruk av militærmakt for å løse internasjonale konflikter. («Det japanske folket tar for alltid avstand fra krig […] og trusler om eller bruk av makt som et middel til å løse internasjonale konflikter.»)

Ikke overraskende tok derfor japanere som er tilhengere av å opprettholde status quo, avstand fra uttalelsen til Takaichi. Enda viktigere var det at kinesiske myndigheter, som anser Taiwan som en del av sitt suverene territorium, oppfattet denne uttalelsen som en provokasjon.

Japanske høyrenasjonalister har ergret seg over landets pasifistiske grunnlov nesten helt siden den ble utarbeidet av amerikanske jurister i 1946.

Den umiddelbare reaksjonen fra kinesiske myndigheter var skarp og tydelig. De minnet Japan om grusomhetene som ble begått i Kina under andre verdenskrig. De frarådet kinesiske turister å reise til Japan. De stanset importen av japansk sjømat. Og de avlyste kulturarrangementer med japanske artister.

Den kinesiske generalkonsulen i Osaka gikk til og med så langt som å true med å «kappe av den skitne halsen» – antakelig Takaichis – «uten å nøle et sekund» i et innlegg på X, som senere ble slettet. Forholdet mellom de to landene har ikke vært så dårlig på flere tiår.

Det er ingen tvil om at Takaichi ikke opptrådte særlig diplomatisk. Japanske statsministre pleier å unngå enhver henvisning til militære aksjoner, særlig når det gjelder Kina. Men tok hun feil?

Takaichis uttalelse var ikke akkurat noe ideologisk nybrottsarbeid. Da hennes mentor, Shinzo Abe, var statsminister, tok han til orde for å endre på grunnloven for å legge til rette for et sterkere militærvesen som kan engasjere seg i «kollektivt selvforsvar» for å bistå en alliert mot en felles fiende. Dette resulterte i sikkerhetsloven fra 2015.

I 2021, etter at han hadde gått av som statsminister, påpekte han også at en krisesituasjon for Taiwan vil være en krisesituasjon for Japan. (Som han sa: «A Taiwan emergency is a Japanese emergency, and therefore an emergency for the Japan-U.S. alliance.»)

Japanske høyrenasjonalister har ergret seg over landets pasifistiske grunnlov nesten helt siden den ble utarbeidet av amerikanske jurister i 1946, under den amerikanske okkupasjonen etter krigen. Selv noen amerikanere betraktet grunnlovens paragraf 9 som et feilgrep.

Hvis Kina får kontroll over sjøveiene som er avgjørende for Japans økonomiske overlevelse, vil Japan virkelig befinne seg i en krisesituasjon.

Richard Nixon uttrykte sin misnøye med den japanske nedrustningen, i 1953, da han var USAs visepresident. De fleste japanere, som var lei av militarisme og som ønsket å bruke tid og krefter på å gjenoppbygge økonomien, var positive til den nye grunnloven.

I likhet med Vest-Europa, høstet Japan fordelene av «den amerikanske freden» (Pax Americana) i etterkrigstiden. Mens USA tok seg av sikkerheten, med sin atomparaply og sine mange militærbaser, kunne USAs allierte i den «frie verden» trygt ha fokus på å bygge opp økonomien og øke velstanden.

Til tross for Nixons kritikk av Japans grunnlovsfestede pasifisme, var også amerikanske presidenter fornøyd med denne ordningen, fordi den banet vei for global makt uten å måtte gå veien om formell imperiebygging. Det var jevnlig snakk om at USAs allierte måtte gjøre mer for å dra sin del av lasset, men spede forsøk i Europa og Japan på å bli mindre avhengige av amerikanske sikkerhetsgarantier førte i liten grad til noen konkrete resultater.

En annen grunn til at mange japanere – og folk i andre deler av Asia – har motsatt seg forsøk på å fjerne de militære begrensningene, som er nedfelt i Japans grunnlov, har vært at japanske nasjonalister ofte har bagatellisert eller til og med fornektet grusomhetene som forfedrene deres har begått.

Japanske politikere som har besøkt Yasukuni-tempelet i Tokyo for å be for de døde soldatenes sjeler (inkludert dømte krigsforbrytere), har ikke hatt nok tillit i befolkningen til at de har kunnet endre på pasifismen som har preget Japan i etterkrigstiden. Blant de som har besøkt denne helligdommen er Abe. Det samme gjelder Takaichi, som besøkte tempelet før hun ble statsminister.

De europeiske landene har i det minste sterke regionale alliansepartnere og vil ikke bli hemmet av pasifistiske grunnlover.

Men situasjonen har endret seg de siste årene. Kina har utviklet seg til å bli en formidabel og langt mer truende makt, som truer Taiwan med militærøvelser, droner, marinefartøyer og en stadig mer aggressiv retorikk. Kinas sterke mann, president Xi Jinping, har nektet å utelukke bruk av makt for å «gjenforene» Taiwan med Kina. Japanske «hauker» gjør rett i å være bekymret over utsiktene til en kinesisk overtakelse av Taiwan.

Hvis Kina får kontroll over sjøveiene som er avgjørende for Japans økonomiske overlevelse, vil Japan virkelig befinne seg i en krisesituasjon.

Etter Russlands invasjon av Ukraina står også europeerne overfor trusler som gjør at de må sette spørsmålstegn ved hvor komfortabelt det er å leve under amerikansk beskyttelse. Og som Shigeru Ishiba, som var statsminister fram til Takaichi tok over, uttrykte det i februar: «Ukraina i dag kan være Øst-Asia i morgen».

Men den virkelige kilden til panikk blant de asiatiske og europeiske landene som har kunnet nyte godt av Pax Americana, er ikke atferden til Kina eller Russland, men atferden til USAs president Donald Trump, som har gjort det klart hva han mener om USAs uformelle imperium. Trumps utenrikspolitiske tilnærming, basert på ideen om «America First», gjenspeiler at presidenten er opphengt i ideen om at USA blir lurt av sine allierte.

Denne tilnærmingen innebærer at USA inngår avtaler med stormakter og lar mindre land klare seg selv.

Som et resultat av dette, forbereder europeiske ledere seg nå i all hast på en postamerikansk verden ved å øke militærutgiftene, opprette nye forsvarskoalisjoner og vurdere muligheten for allmenn verneplikt. Men selv om våpenfabrikkene i Tyskland jobber på overtid, vil den europeiske remilitariseringen ta tid, og Europa vil være sårbart for et plutselig brudd med USA.

Å forberede seg på en mer uavhengig og motstandsdyktig framtid krever at man erkjenner en mørk og lite flatterende fortid.

De europeiske landene har i det minste sterke regionale alliansepartnere og vil ikke bli hemmet av pasifistiske grunnlover.

Japans eneste sikkerhet, bortsett fra det mektige japanske militæret (rangert som nummer åtte i verden), er en forsvarsavtale med USA. Selv om Trump ikke har sagt rett ut at USA ikke vil komme Japan til unnsetning i en krisesituasjon, tyder hans uberegnelige og isolasjonistiske politikk på at amerikanske forsvarsforpliktelser ikke lenger er til å stole på.

Takaichi gjør derfor rett i å fortelle sine medborgere, så vel som Kinas ledere, at Japan må være forberedt på å forsvare seg selv – også utenfor landets grenser. Japanere bør ha en nasjonal debatt der man drøfter endringer av den japanske grunnloven.

Men Takaichi vil være i en sterkere posisjon til å lede denne prosessen og styrke Japans militære muskler hvis hun er villig til å erkjenne landets krigsforbrytelser i det forrige århundret.

Å forberede seg på en mer uavhengig og motstandsdyktig framtid krever at man erkjenner en mørk og lite flatterende fortid.

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma er forfatter av en rekke bøker, blant annet Year Zero: A History of 1945 og The Collaborators: Three Stories of Deception and Survival in World War II. Den siste boken hans er Spinoza: Freedom’s Messiah (Yale University Press, 2024).

 Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org