Japans jernkvinne

TOKYO – Hvorfor tok det så lang tid før Japan fikk en kvinnelig statsminister? Det kan virke som et urimelig spørsmål. I USA har man tross alt aldri valgt en kvinnelig president, og en kvinne har aldri ledet kommunistpartiet i Kina. Selv Nederland, som en gang var en liberal bastion, har aldri hatt en kvinnelig statsminister.

Det har vært flere kvinnelige statsoverhoder i Asia, men de har nesten alltid vært døtre av berømte mannlige ledere. Indias statsminister Indira Gandhi var datter av Jawaharlal Nehru, landets første statsminister, mens Sør-Koreas president Park Geun-hye var datter av Park Chung-hee, den militære makthaveren som styrte landet på 1960- og 1970-tallet.

Vil Takaichi hjelpe andre kvinner med å knuse glasstaket?

Japan har likevel et åpenbart kjønnsproblem. I Global Gender Gap Report 2024 ble Japan rangert på 118. plass av 146 land, mens Sør-Korea, som uten tvil er et mer konfusiansk samfunn enn Japan, kom på 94. plass. Kina kom på 106. plass. Mindre enn 20 % av lederrollene innen politikk og næringsliv i Japan er besatt av kvinner, til tross for at japanske kvinner har et relativt høyt utdanningsnivå. Nesten like mange kvinner som menn studerer ved universitetene i Japan, men bare 20 % av studentene ved de ledende utdanningsinstitusjonene er kvinner.

I lys av dette er den nylige innsettelsen av Sanae Takaichi som Japans statsminister, utvilsomt et viktig gjennombrudd. Men er dette et tegn på grunnleggende endringer med tanke på japanske kjønnsroller? Vil Takaichi hjelpe andre kvinner med å knuse glasstaket?

Takaichis konservative syn i en rekke sosiale spørsmål gir ikke nødvendigvis grunn til optimisme. Hun er ikke tilhenger av at gifte kvinner skal få beholde det opprinnelige etternavnet sitt. Hun er heller ikke tilhenger av likekjønnede ekteskap. Måten hun snakker om innvandrere på, er preget av fordommer, men Japan er helt avhengig av innvandrere for å holde hjulene i gang.

Ja, hun leder til og med et mannsdominert konservativt parti.

Under lederkampen i det liberaldemokratiske partiet (LDP), forsøkte Takaichi å appellere til høyrenasjonalister ved å bidra til å spre rykter om at utenlandske turister oppfører seg dårlig i Japan. Og hun har kun utnevnt to kvinnelige ministre i sin regjering, som består av i alt 19 medlemmer. Dette er færre enn det man har sett i enkelte tidligere japanske regjeringer.

Likevel må man beundre Takaichis vei mot toppen av japansk politikk, som fortsatt i stor grad er en mannsdominert verden. Ja, hun leder til og med et mannsdominert konservativt parti.

Hun er uvanlig også på andre måter. I motsetning til mange toppolitikere i Japan – eller, for den saks skyld, andre kvinnelige ledere i Asia – kommer ikke Takaichi fra en politisk familie. Hun vokste opp i et konservativt hjem ute i provinsen, med en mor som mente at jenter ikke trengte å gå på universitetet. Men Takaichi insisterte selv på at hun ville studere.

Den eneste måten en kvinne kan klatre til topps i konservative partier, i de fleste land, er muligens ved å være mer «haukete» enn sine mannlige motparter.

I likhet med sitt idol, Margaret Thatcher, Storbritannias første kvinnelige statsminister, ønsker Takaichi å fremstå som en jernkvinne («iron lady») som kan være tøffere enn mange menn. (Thatcher ga som kjent USAs president George H.W. Bush en skjennepreken og sa at han ikke måtte være for «vinglete» etter at Irak invaderte Kuwait i 1990). Det betyr også at hun må sørge for at hun fremstår med et feminint utseende, og hun må alltid være klar med et smil for å balansere de maskuline trekkene og interessene, som inkluderer tungrock og motorsykler.

Den eneste måten en kvinne kan klatre til topps i konservative partier, i de fleste land, er muligens ved å være mer «haukete» enn sine mannlige motparter. Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merkel var ikke spesielt haukaktig i sine politiske synspunkter, men hun kunne være mer hensynsløs enn sine mannlige rivaler, noe som gjorde henne i stand til å utmanøvrere dem. Som forbundskansler, utstrålte Merkel en slags moderlig trygghet: I hennes varme favn ville alt bli bra.

Takaichi virker lite interessert i å hjelpe kvinner til å lykkes i det offentlige liv.

Dette var ikke Thatchers stil, og det er heller ikke Takaichis. Hun er en hauk i innvandrings- og forsvarspolitikken. Og i likhet med sin mentor, den avdøde statsministeren Shinzo Abe, har hun ikke tid til å dvele ved japanske krigsforbrytelser, som ble begått under andre verdenskrig. Hun har ikke noe problem med å sende en offergave til Yasukuni-helligdommen, der dømte krigsforbrytere er blant dem som hedres.

Takaichis beslutning om å øke forsvarsutgiftene til 2 % av BNP innen mars og hennes ønske om å revidere Japans pasifistiske grunnlov har gledet USAs president Donald Trump, som hun tilsynelatende imponerte da de møttes for første gang. Trump kalte henne til og med for «en vinner» og bemerket at de «plutselig hadde blitt veldig nære venner». Men Takaichis aggressive retorikk og konfronterende synspunkter er så alarmerende for kineserne at de ennå ikke har gratulert henne med seieren.

I likhet med Thatcher, som snakket nedsettende om de mer liberale medlemmene av det konservative partiet og kalte dem for «wets», har Takaichi en evne til å få noen av sine LDP-kolleger – inkludert hennes forgjenger, den ulykksalige Shigeru Ishiba – til å fremstå som pyser. Dette kan gjøre henne til en effektiv leder. Hun kan til og med lykkes der Abe mislyktes, ved å revidere grunnloven og gi det japanske militæret en større rolle.

Det at hun er et kvinnelig forbilde, kan være hennes største bidrag på denne fronten.

Det eneste området der hun skiller seg fra Abe, i hvert fall retorisk, er i innvandringspolitikken. Abe lempet på visumkravene for å sikre at virksomheter i industrien, landbruket og bygg- og anleggssektoren i Japan kunne ansette den utenlandske arbeidskraften de hadde behov for. Han fremmet også turisme for å øke landets inntekter. Takaichi har derimot inntatt en tøff holdning til innvandring. Men ved å ta brodden av høyreekstreme partier som spiller på fremmedfrykt, kan det være lettere for henne å videreføre Abes politikk – i det stille.

Takaichi virker lite interessert i å hjelpe kvinner til å lykkes i det offentlige liv. Likevel: Det at hun er et kvinnelig forbilde, kan være hennes største bidrag på denne fronten. Da Barack Obama vant presidentvalget i USA i 2008, danset afroamerikanere i gatene i Harlem. Jeg husker en stolt far som ropte ut i glede: «Min sønn kan bli president i USA!» Nå kan japanske mødre si det samme om sine døtre. Det er ikke noe å kimse av.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2025.