Jeg skal vitne til siste stund

Jeg fortsetter å skrive. Det er min heroisme. Jeg vil avlegge vitnesbyrd.

Som tysk-jødisk intellektuell i Dresden på 1930-tallet, var det skjebnebestemt at Victor Klemperer skulle bli sendt i konsentrasjonsleir, til tross for at han hadde konvertert til protestantismen 20 år tidligere. For nazistene handlet det om blod, ikke tro. Takket være hans driftige kone, som ikke var jøde, greide de å utmanøvrere skjebnen fram til krigens slutt.

Det lykkelige utfallet kom med en litterær bonus: Victor Klemperer hadde nemlig skrevet dagbok fra 1933 til 1945 og de ble utgitt posthumt i 1996. I dag blir det 1500 siders verket «Jeg skal vitne til siste stund» regnet for å være like viktig dokumentasjon av ondskapens banale herjinger som Anne Franks dagbok. Ikke bare den jevne tysker, men også jødene selv, tilpasset seg de nye forordningene tilsynelatende motstandsløst (jøder fikk ikke spise is, blant annet), uten å se systematikken og det større bildet.

Omkalfatring, revolusjon, partidiktatur. Og alle motkrefter med ett forsvunnet fra jordens overflate.

Hvordan er det så i dag? Er vi i stand til å gjenkjenne og anerkjenne vår tids Victor Klemperer? Verden domineres av hel- og halvtotalitære regimer som krever underdanighet og ensformighet av folket sitt. I tillegg har vi demokratisk valgte høyrepopulistiske demagoger som oppmuntrer til splittelse og krigshissende hauker som igangsetter væpnet konflikt. Vi har også noen som kan hake av på alle kategoriene. Desto mer menneskefiendtlig miljø disse autokratene skaper for sine innbyggere, desto mer viljestyrke, kreativitet og stamina krever det å kjempe imot.

Hvor er vår tids Klemperer i Ukraina, Ungarn, Russland, Syria, Kina, Iran, og ja… USA? I «Land of the free» foregår det for tiden en bokutrenskning fra landets biblioteker. Alt som er «politisk korrekt», «woke» eller progressivt, skal ut – deriblant har en tegneserieversjon av Anne Franks dagbok havnet på forbudslista i republikansk-styrte Florida. Historisk er det bare de aller mørkeste kreftene som har fryktet – og forbudt – litteratur.

Forunderlig hvor lett og vergeløst alt faller sammen.

Det mest opplagte eksempelet i dag på at det krever en ufattelig heroisme bare for å gjøre en helt vanlig, anstendig jobb, finner vi i Gaza. Der utsetter pressefolk seg for livsfare fra morgen til kveld – også når de sover om natta. «Jeg kan ikke slutte, fordi det er min menneskelige og moralske plikt å fortsette. Dette er mer enn bare en jobb», uttalte VGs Gaza-korrespondent Sami Abu Salem til avisa i helga, og føyde til: «Hvis jeg slutter å skrive, hvis jeg slutter å ta bilder, hvem skal da fortelle om hva som skjer med mitt folk?»

Ingen internasjonale journalister slipper inn og det er lett å mistenke at de israelske soldatene har fått marsjordre om å gå etter presse-vestene, under påskudd av at de er Hamas-terrorister. Slik at det slutt ikke blir noen igjen som overlever, for å kunne fortelle.

Siden oktober 2023 er mellom180 og 230 journalister drept i Gaza, avhengig av hvilke kilder du lytter til. I etterkant av drapet på den profilerte Al-Jazeera-reporteren Anas al-Sharif og fire kolleger 10. august, har den israelske hæren for første gang innrømmet at de har gått etter en navngitt pressemann. Det skyldes at Israel mener al-Sharif ikke var en journalist, men en Hamas-terrorist. FN, og andre uavhengige aktører, har faktasjekket påstanden, og det viser seg at den eneste kilden som finnes på at han har jobbet for Hamas under denne krigen, er den israelske hæren.

Ingen kan puste fritt. Intet fritt ord blir ytret, talt eller trykket.

Hvilken side man skal heie på i krigen i krigen mellom den israelske hæren og de palestinske journalistene, bør være opplagt. Men opplagt er det langt fra. I vårt naboland i sør pågår det en heftig stillingskrig om hvorvidt Anas al-Sharif var et legitimt mål eller ikke. «Forbausende mange» har forståelse for at Israel dreper palestinske journalister, skriver avisa Informationen på lederplass. Et av de tydeligste eksemplene, er journalist Søren K. Villemoes i Weekendavisen, som bruker all sin tilmålte spalteplass til å diskreditere al-Sharif og andre som har kritiserte den israelske hærens drap på ham. «Hamas-begejstrede aktivister i Gaza er ikke mine journalistkolleger», lyder ingressen. Ikke noe sted i teksten fordømmer Villemoe drapet.

Jeg blir ikke kvitt følelsen av ekkelhet og skam. Ingen gjør noe; alle skjelver, alle kryper i skjul.

Uansett hva al-Sharif måtte mene om Hamas og hans rolle i organisasjonen tidligere, er det fortsett en krigsforbrytelse å drepe journalister. Bare folk som aktivt kriger mot deg, er legitime mål. De fire andre pressefolkene er det dessuten ikke blitt sagt noe om. Israels beveggrunn synes derfor å være klar. For å sitere avisa The Guardian på lederplass: «Israel is wiping out the witnesses”. Israel kvitter seg med vitnene. Israel kvitter seg med vår tids Victor Klemperer.

(Også publisert i Dagsavisen 23/8.)