Juniorproblemet

Den absolutt mest grunnleggende måten vi mennesker lærer på, er ved å se på de som kan, og så prøve selv. Gjøre feil, prøve igjen.

Barn lærer nesten alt på denne måten, inkludert å løpe og gå, bruke kniv og gaffel, knyte sko eller spille fotball. Når vi ikke får det til, får vi hjelp. Neste gang går det litt bedre. Til slutt kan vi det.

Når vi blir eldre, er det en del ting vi må lære på en annen måte. Lesing, skriving, regning lærer vi på skolen. Når vi ikke får det til, får vi hjelp. Til slutt sitter det.

Sånn blir vi voksne på et vis. Unge voksne, som skal ut i verden. Ofte betyr det å finne seg en jobb. For mange er det nesten litt som å begynne på nytt. Lære å gå.

Vi kan lære dem det meste annet, men de må kunne jobbe.

Begynner du som lærling, går de første månedene med til å se på de som kan, og så prøve selv. Gjøre feil, prøve igjen. Å skulle arkivere en sak riktig i et saksbehandlingssystem for første gang, for eksempel. Eller bytte en forgasser. Eller stelle et sår. Det er litt som å lære å gå. Du må regne med å falle på rumpa et par ganger før du klarer det alene. Bli holdt litt i hånda i begynnelsen. Både for din skyld, og andres.

Dette er ikke annerledes i den delen av arbeidslivet som tar imot nyutdannede fra universitetene.

Et gjentagende hjertesukk undertegnede husker fra sine mange år i bankvesenet, var fra kollegene med 20-30 års erfaring i banken som fikk en ny, ung kollega med bachelor eller master. «Hun tjener mer enn meg, men jeg må vise henne hvordan alt gjøres».

De erfarne kollegene tok ikke feil. Men det var heller ikke «en feil». Den nye kollegaen hadde selvsagt ingen planer om å bli i samme stilling i 30 år, slik som mentoren hadde blitt. Det var heller ikke et ønske fra bedriften.

De aller fleste virksomheter har alltid tatt inn unge mennesker og gitt dem en innføring. Ikke bare i jobben de fikk, men i arbeidslivet som sådan. Den første jobben er ikke bare en jobb. Det er også en slags test. Som enhver sjef eller HR-person vil fortelle deg: Noe av det viktigste vi ser etter i folk, er om de kan jobbe. Vi kan lære dem det meste annet, men de må kunne jobbe.

Derfor er det foruroligende når toneangivende bedrifter nå ser ut til å kutte i innstegsjobber.

De som ansetter nyutdannede vet også at de flinkeste ofte ikke blir værende. De suger til seg lærdom, og så går de videre. Opp eller ut. Slik kan det isolert sett være dyrt å ansette nyutdannede, uprøvde folk. Men så lenge alle gjør det, går det rundt likevel. Jeg lærer opp folk som forsvinner til deg, men så rekrutterer jeg en av dine. Alle har tilgang på talenter, alle er glade.

Så vil det alltid være noen virksomheters som velger Sveits-modellen. Vi tar bare inn de som allerede har gjort suksess. De som er ferdig opplært. Virksomheter som ikke selv lærer opp juniorer.

Systemet tåler et par sånne freeridere. Men ikke for mange av dem. Hvis det blir for mange, eller for mange av de store gjør det, vil det etter en stund bli utfordrende for alle å skaffe seg den kompetansen de trenger for å drive rådgivningsbedriften sin, skolen sin, sykehjemmet sitt eller tømrerbedriften sin.

Alle som driver med klubbfotball, veit hvilke lag som tar bredderekruttering på alvor, og hvilke lag som kynisk rekrutterer modne talenter i slutten av tenårene, fra andre klubber. Det er frustrerende, fordi det lønner seg å være kynisk, men bare hvis du er aleine om det. Hele klubbsystemet hadde raknet hvis alle gjorde det sånn.

Derfor er det foruroligende når toneangivende bedrifter nå ser ut til å kutte i innstegsjobber.

Store virksomheter, både i privat og offentlig sektor, bør kjenne sin besøkelsestid.

Der studentene på en del elite-studier tidligere fikk jobbtilbud mens de ennå hadde et år igjen av studiene, opplever de nå at de blir ferdig utdannet uten å ha en signert kontrakt i baklomma.

Der en del virksomheter tidligere hadde en konstant stor gruppe med unge, nyutdannede «racere» som var villig til å jobbe hardt og mye i tre fire år for å komme seg opp og fram, er det nå lengre mellom disse.

Dette skjer jo ikke i et vakuum. Også innkjøpere av tjenester har blitt mer smålåtne. Flere store virksomheter, både i privat og offentlig sektor, krever nå at det kun er seniorkonsulenter på oppdrag, for eksempel. Virksomheter som selger tjenester er jo avhengig av å få leid ut folka sine, så da blir det åpenbart vanskelig å ha like mange unge som før.

Problemet som oppstår, trenger man ikke utdanning for å se. Hvis ingen tar de unge under vingene sine og lærer dem å fly, vil vi etter kort tid få et todelt arbeidsmarked der avstanden mellom de som har erfaring og relevant jobb – og de som er unge, øker.

For en enkelt virksomhet kan det selvsagt være en lønnsom strategi å bare holde seg med seniorer som jobber assistert av teknologi. Enten det er fysiske maskiner, eller kunstig intelligens. Har bedriften god nok økonomi, vil den alltid kunne kjøpe inn kompetente, erfarne folk. Det er bare å øke lønna.

Hele arbeidslivet er i endring og de som sier de vet hvordan det kommer til å se ut om tre eller fem år, bløffer.

Det er lett å forstå motviljen mot å betale en nyansatt flere daglønner for å gjøre en analysejobb KI klarer på minutter sammen med en erfaren konsulent eller rådgiver. Bedrifter som velger den sistnevnte modellen, blir belønnet av sine aksjonærer.

Men for Norge som land er jo ikke det en bærekraftig strategi. Ikke alle virksomheter har mulighet til å rekruttere bare seniorer. Det er for dyrt, og det er uansett ikke nok til alle. Som land har vi dessuten en plikt til å tilby gode, relevante, verdige arbeidsliv også til de unge.

Hva er løsningen? Vi kan åpenbart ikke påby private virksomheter å rekruttere slik eller sånn. Men vi kan velge hvem vi handler med.

Store virksomheter, både i privat og offentlig sektor, bør kjenne sin besøkelsestid. De bør både akseptere og kreve at leverandører har med seg lærlinger/juniorer/nyutdannede på oppdrag.

Hele arbeidslivet er i endring og de som sier de vet hvordan det kommer til å se ut om tre eller fem år, bløffer. Men en ting vi kan vite med sikkerhet, er at det aldri har vært lurt å overlate en generasjon unge til seg selv. Aldri.

(Først publisert i Dagsavisen.)