Kampen-drapet: Hva gikk galt?

Drapet på en ansatt i barnevernet, 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, er forferdelig og dypt urovekkende. Barnevernet skal ikke bare være et trygt sted for barn og unge, men også for de ansatte. At drapet ser ut til å være motivert av høyreekstreme holdninger, er ekstra alvorlig. Nå har politiet skjerpet siktelsen til terror.

Visste arbeidsgiveren hennes dette?

Jeg sitter igjen med mange spørsmål om risikovurdering og informasjonsdeling.

– Visste Tamima Nibras Juhar, som har bakgrunn fra Etiopia, at hun hadde ansvar for en person med høyreekstreme holdninger?

– Visste arbeidsgiveren hennes dette? Eller barnevernet som institusjon?

– Og dersom ingen visste – burde politiet eller PST ha delt denne informasjonen med dem?

Politiregisterloven regulerer slike spørsmål. Terskelen for å dele informasjon med offentlige organer er lavere enn overfor private aktører, men i praksis er den fortsatt svært høy – også mellom statlige etater. Likevel må vi stille spørsmålet:

Hvor høyt skal vi egentlig legge listen?

Slik informasjon kan være avgjørende for å beskytte både brukere og ansatte, og bør derfor vurderes også ut fra et HMS-perspektiv – både når det gjelder voldshistorikk og radikalisering.

I Ekstremismekommisjonen var jeg opptatt av at det må bli lavere terskel for informasjonsdeling mellom offentlige etater. Nettopp fordi vi gang på gang har sett at dette har vært et problem. Jeg er derfor glad for at kommisjonen også foreslo dette.

Men hva hvis politiet faktisk har gitt slik informasjon til barnevernet?

Det er likevel viktig å understreke at politiet ikke skal være et «meningspoliti». Det er en vesensforskjell mellom generelle ekstreme ytringer og ytringer som indikerer en intensjon om handling.

Jeg vet ikke om PST har gjennomført en bekymringssamtale med 18-åringen, men uavhengig av det må det gjøres løpende og kvalifiserte vurderinger – og en tydeligere forståelse for når opplysninger er så relevante at de må deles på tvers av etater.

Jeg ser at Filter Nyheter skriver at det var offentlig kjent at han var våpenkyndig. En slik opplysning kan være relevant i vurdering av hvor handlingsorientert en ekstremist kan være.

Men hva hvis politiet faktisk har gitt slik informasjon til barnevernet? Hva hvis barnevernet visste, men likevel lot en 18-åring med høyreekstreme holdninger og våpentrening være alene med en ansatt – en kvinne med afrikansk bakgrunn?

Da blir saken enda mer alvorlig.

Skal vi lykkes, trenger vi langt sterkere systemer for å forebygge både hatkriminalitet, terror og ekstremisme i samfunnet.

Denne saken illustrerer hvor viktig det er å lære av tragiske hendelser. Vi må få klarhet i hvordan informasjonsdelingen har fungert, hvordan risikoen er blitt vurdert, og hvordan oppfølgingen har vært. Hvis vi ikke trekker lærdom, står vi i fare for å gjenta de samme feilene igjen og igjen.

Det er dessverre for sent å gjøre noe for Tamima Nibras Juhar, og mine tanker går til hennes familie, venner og kolleger. Men vi skylder henne – og alle som jobber i barnevernet – å gå grundig inn i hva som gikk galt og hva som kunne vært gjort annerledes.

Bare slik kan vi styrke evnen til å beskytte ansatte i fremtiden. Skal vi lykkes, trenger vi langt sterkere systemer for å forebygge både hatkriminalitet, terror og ekstremisme i samfunnet.