Rabiat rasisme

George Floyd er død, politimannen Derek Chauvin er dømt og Amanda Gorman (hovedbildet over) har «slammet» seg inn i nesten hele verdens hjerter med diktet «The Hill We Climb» fra innsettelsesseremonien til president Joe Biden. USA på vei tilbake til normalen? Alle er gode “buddies” igjen? Niks.

Vesten er bygd på rasisme. Hele opplysningstiden var rasistisk. Skolepensum må avkoloniseres. Immanuel Kant og kompisene hans må bort fra sokler og minnebenker. En total kulturell revolusjon kreves. Dette er bare starten. I alle fall ifølge noen forfattere og kommentatorer.

En skal heller være stolt av britiske verdier; gi alle en lik sjanse og så vil det hele ordne seg.

Bråk har det i alle fall blitt i Storbritannia. Den regjeringsoppnevnte Commission on Race and Ethnic Disparities lanserte nylig en rapport om rasisme. 11 kommisjonsmedlemmer, av ulik etnisk bakgrunn, konkluderte med 24 tiltak de mener skal gjøre Storbritannia til et bedre sted for alle.

Men kritikken mot kommisjonen har haglet fra alle hold. Forskere mener seg feilsiterte, og det er som om øya der borte befolkes av to helt separate verdener; de som føler seg utsatt for rasisme og de som mener det er bare tull, ifølge avisa the Guardian. Løssalgsavisene på høyresiden hevder at for mange drar «offerkortet», i stedet for å feire «seire og fremgang for samfunnet». En skal heller være stolt av britiske verdier; gi alle en lik sjanse og så vil det hele ordne seg.

Vær stolt av britiske verdier

Nesten samtidig lanseres en brannfakkel av en bok av den britiske radikaleren Kehinde Andrews. Hans foreldre kom til Storbritannia fra de karibiske øyer. Andrews har gått inn i akademia og er Storbritannias første professor i det som på engelsk har fått navnet «Black Studies», ved Birmingham City University.

Dronning Elisabeth presenteres som selve symbolet på hvithet i verden.

Andrews ble først skikkelig kjent da han i 2017 gikk viralt på YouTube med den to minutter lange videoen The West is built on Racism. Perspektivene herfra har han nå utvidet til en tettpakket bok på 210 sider, pluss noter.

I The new age of empire, med undertittelen How racism and colonialism still rule the world, sparer ikke Andrews på kruttet. Han provoserer, og sarkasmene blomstrer. Han mener absolutt ikke at såkalte britiske verdier er så mye å skåle for. Dronning Elisabeth presenteres som selve symbolet på hvithet i verden, mens den britiske kongefamilien viser oss elitismeproblemet og «hvordan middelmådige hvite får posisjoner».

Alt stammer fra opplysningstiden

Andrews utgangspunkt for å analysere fremveksten av Vesten og dens ideologiske fundament, er såkalt kritisk raseteori, en akademisk gren fra 1970-tallet. Her blir både lovverk og samfunnet generelt sett på som rasistisk fundert. Dette er igjen aktualiserte problemstillinger, særlig i USA, med Black Lives Matter-bevegelsen og alt vi ser av åpen rasisme innenfor politisk establishment.

Den debatten har for alvor også kommet til Norge. Etnisk profilering fra politiets side oppleves som et overgrep fra de som føler seg utsatt for det. En del borgere med navn som Muhamed eller Ali føler at de sliter med å komme på jobbintervju, selv med karakterboka og erfaring på plass. Likevel: folk flest vil ikke kjenne seg igjen i en analyse av Norge som rasistisk per definisjon, selv om historien om vår behandling av samene er alt annet enn ærerik.

Men Andrews tar det likevel noen hakk lenger enn de nevnte norske bidragsyterne, når han hevder at hele opplysningstiden var rasistisk.

Det skapte derfor debatt da Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) i 2020 satte i gang kampanjen avkolonisering av akademia. Men de var ikke de første. Forfatteren og idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud lå lenger frem i løypa da han i 2016 utfordret hele det akademiske Norge i boka Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid. Herbjørnsruds mål var å vise at de fleste sivilisasjoner, men ikke minst vår vestlige, overeksponerer egen fortreffelighet og underkommuniserer utvekslingen med og påvirkningen fra andre kulturer.

På den måten duperes vi til å tro på egen overlegenhet samtidig som vi avsverger andre kulturers verdier og storhet. Vi blir i bunn og grunn trangsynte, og i verste fall rasistiske.

Tore Linné Eriksen har gjort det til en livsoppgave å forklare oss om et praktfullt Afrika før kolonisering, gjennom det kristne storriket Etiopia, sivilisasjonen rundt Timbuktu og Mali og det som kalles Great Zimbawe. Det hele kronet ble kronet med praktboka Afrika. Fra de første mennesker til i dag (2019) og med ren folkeopplysning via NRK P2. Så dette er kjent stoff for flere av oss.

Kant, Locke, Jefferson og andre banditter

Men Andrews tar det likevel noen hakk lenger enn de nevnte norske bidragsyterne, når han hevder at hele opplysningstiden var rasistisk. Premisset er at bortimot alt av store tenkere fra den gang var viktige premissleverandører for folkemord og slaveri. De var «skapt» i denne tiden, og derfor forsvarte de dens verdigrunnlag. Deres arbeid ligger som basis for dagens urettferdige verdensorden. Vi er med andre ord mer påvirket av rasisme enn vi tror.

Andrews bruker en del sider på filosofien Immanuel Kant (1724 – 1804) og hans motbydelige oppfatning av «negeren». Til grunn ligger et deterministiske klimasyn som forklaring på at afrikanere var late og udugelige.

Uten kolonialisme og imperialisme hadde Vesten aldri blitt det vi i dag er.

Opplysningstiden er hvit identitet, skriver Andrews og siterer den britiske superfilosofen John Locke, på at «negre var resultatet av afrikanske kvinner som hadde sovet med aper». Vi er innom den svenske naturvitenskapsmannen Carl von Linné, med hans rasekategorisering. En benk i Botanisk Hage i Oslo med hans navn har vært debattert på grunn av dette.

Vi blir servert hårreisende sitater og vurderinger fra Voltaire, Hume og den amerikanske frihetselskende presidenten Thomas Jefferson. Han var som kjent en stor forsvarer av den radikale amerikanske grunnloven der det sies at «alle er skapt like». Bortsett fra alle slavene Jefferson selv holdt seg med.

Bosetterkolonier basert på vold

Det er gammelt nytt at de fleste av de såkalte bosetterkoloniene, som USA og Australia, er bygd på et gedigent historisk landran. USA ble i tillegg bygd opp og utviklet ved hjelp av afrikanske slaver. Urbefolkningen ble utsatt for et folkemord, og i forlengelsen av slike folkemord, bygde Europa sin moderne sivilisasjon. Stormaktene delte Afrika mellom seg, og begynte ressursplyndringen.

Med andre ord: Uten kolonialisme og imperialisme hadde Vesten aldri blitt det vi i dag er. Denne overlegenhetsplattformen er brakt videre inn i nåtiden. Det betyr at FN og andre globale institusjoner, som Verdensbanken og IMF, tjener lignende bakenforliggende formål: Å opprettholde dagens urettferdige verdensorden, bygd på historisk plyndring og vold. Ifølge Andrews.

Rasisme opphavet til alt galt

Liknende perspektiv har vært fremme i den internasjonale debatten de siste par årene, og ikke minst i Suketu Methas bok This Land is Our Land. An Immigrant’s Manifesto, fra 2019. Her beskriver han, blant annet, hvordan mye av Storbritannias kontinuerlige vekst som industriell stormakt var finansiert gjennom måten landet styrte India på. India fikk ikke lov til å bygge opp egen industribase. Samtidig ble landet tvunget til å kjøpe britiske varer.

Men Andrews er selektiv i sin kildebruk.

Både Mehta og Andrews beskriver hvordan krigshelten over alle, Winston Churchill, så ned på frihetshelten Gandhi og indere generelt. «Jeg hater indere. De er et dyrisk folkeferd (beastly people) med en dyrisk religion.» Ifølge Churchill fortjente inderne sultkatastrofen som utspilte seg i Bengal i 1943, fordi de “formerte seg som kaniner”.

Andrews bringer med andre or ikke noe nytt til torgs, men han rendyrker et perspektiv som nesten utelukkende er basert på rase, og ikke klasse. Den europeiske tanken om hvitt overherredømme ledet frem til en potent cocktail av folkemord, slaveri, kolonialisme og til dagens urettferdige handelsbetingelser.

For snevert perspektiv

Vi lever med andre ord på en illusjon om at de store filosofene og den vitenskapen som vokste frem under opplysningstiden, ble dannet på basis av logikk og rasjonalitet. Det var basert på reinspikka rasisme, skriver Andrews.

Men Andrews er selektiv i sin kildebruk. Selv om han får frem at synet på svarte mennesker var gjennomgående rasistisk gjennom den tidsepoken han referer til, er det bare del av bildet. Det var ikke slik at de omtalte filosofene bare skrev rasistisk sludder. De gjorde mye mer. Og mest av det. Det er relevant. Det lille jeg har lest av Kants filosofi gjennom studiene handler om kategoriske imperativ, universelle menneskelige rettigheter og en tidlig form for felles humanitet.

Han kunne like godt ha sagt «Make America white again».

Opplysningstidens filosofer leverte viktige bidrag som undertrykte i fattige land fortsatt bruker i sine begrunnelser for større politisk og økonomisk frihet. Dessuten var opplysningstiden også befolket av vitenskapsmenn som Alexander von Humboldt, som var en ivrig talsmann for latinamerikansk frihet fra Spania, slavers rettigheter og politisk frihet. Dette gjorde at han aldri fikk dratt til India, ifølge boka The Invention of Nature. Alexander von Humboldt’s New World (Andrea Wulf, 2015). Det britiske Øst-India kompaniet var redd for at han ville føre inderne inn i revolusjon. Verden er mangfoldig.

Om å se håp i politikken

Vi lever likevel i en tid med et narrativ om at vi nå er midt i Vestens undergang, ja nærmest dens svanesang, ikke minst fremført av forfattere som Niall Ferguson, og videreformidlet av ytre høyre. Det var dette president Trump slo mynt på, gjennom sitt slagord «Make America great again». Han kunne like godt ha sagt «Make America white again».

Jeg synes også at Andrews er for negativ vis-a-vis sosialdemokrater som Sanders og Green New Deal i USA.

Kehinde Andrews stemme er derfor viktig. Vi har godt av å bli «shaken and stirred». Men det er lite formålstjenlig å se fanden på høylys dag, hele tiden, og over alt. Slaveri var utbredt i den muslimske verden, i lengre tid enn i Vesten, men de europeiske kolonimaktene bygde sine imperier på en mer gjennomgripende slave- og undertrykkelsesøkonomi. For Andrews har ikke den undertrykkelsen ennå sluppet taket.

Han har derfor stor sans for den svarte amerikanske radikale lederen Malcolm X, som foraktfult kalte Martin Luther Kings berømte marsj i Washington i 1963 for «en farse» og «et sirkus med klovner», fordi King snakket om å elske sin fiende. Også Andrews synes det er naivt.

Skal vi lage oss et antirasistisk samfunn må vi tenke nytt rundt den kunnskapsbasen samfunnet vårt er tuftet på. Det er jeg enig med Andrews i. Vi balkaniserte Afrika og ødela et helt kontinent og vi sitter nå på vår moralske hest og er oppgitte over at ikke de landene klarer seg selv. Det kan også være et viktig perspektiv å ta med seg videre. Men det unnskylder likevel ikke korrupte ledere i fattige land.

Jeg synes også at Andrews er for negativ vis-a-vis sosialdemokrater som Sanders og Green New Deal i USA. Det han omtaler som «det nye venstre» er bare en modifisert versjon av sosialdemokratiet, hevder han, som lager litt bedre sosial boligbygging, innfører litt høyere skatter, og får til litt mindre forskjeller – men bare i Vesten. Resten er bare avlat i form av bistand.

Skoleverket fjerner vel ikke historiefaget som fellesfag på videregående, Guri Melby?

Med en slik negativt utgangspunkt for politisk endring kan enhver miste lysten til å engasjere seg. Da gjenstår bare protester. Det kan funke, en viss tid, for noen. Men endrer det strukturene? Jeg velger meg naivt nok Amanda Gormans visjon for et bedre USA og at vi sammen skal klatre opp på bakketoppen hun referer til. Her er jeg et fortapt barn av 1960-tallet og Martin Luthers Kings visjon fra da han fra sin høyde skuet ut over det forjettede landet.

Kunnskap er nøkkelen

Den nye britiske rapporten om rase og ulikhet er et viktig skritt på veien mot et mer kritisk blikk på egen kultur og fortid og de verdier vi får inn med morsmelka. Her hjemme blir vi stadig minnet på at folk som ser annerledes ut, føler seg utsatte. Sist ute er nå flere vitnesbyrd på tv, i radio og i aviser om asiater som føler seg utrygge. Og vi har fortsatt Philip Manshaus’ grusomme drap av sin asiatiske søster friskt i minne.

Denne merkelige trangen til å fremheve egen rase, eller sin egen gruppe, og å se ned på andre, er nærmest som en sykdom. Den var med oss lenge før opplysningstiden. Men nå er vi langt mer opplyste enn den gang, og denne debatten vil fortsette. Kunnskapen vil til slutt seire. Skoleverket fjerner vel ikke historiefaget som fellesfag på videregående, Guri Melby?