Kampen mot glemselen

Grytidlig tirsdag 6. juni 1944 − for 80 år siden i dag − stormet amerikanere, briter og canadiere i land på strendene i Normandie. Men sammen med dem også australiere, belgiere, franskmenn og tsjekkere. Det var grekere, nederlendere, newzealendere, dansker, polakker og nordmenn. Til og med svensker i britisk uniform vasset i land.

Menn fra alle samfunnslag, fra hele verden, samlet i et felles krafttak. Mot Hitlers fascisme. De visste nøyaktig hva slaget sto om.

Moderne mennesker vet mer, bryr seg mer, føler sterkere om sin egen tids hendelser, kriser og kriger.

Det var til fulle en alliert operasjon. Til sammen 156.000 soldater fikk fransk jord under føttene denne dagen. 6939 fartøyer var involvert, og nesten 200.000 sjømenn. 11.590 fly fløy 14.674 oppdrag over Normandie. Og for å komplettere bildet av en operasjon av kolossale proporsjoner. Etter ei uke var 326.547 soldater bragt i land på strendene sammen med 54.186 kjøretøy og 104.428 tonn med forsyninger.

Sammen med den tyske invasjonen av Polen og krigens start 1. september 1939, tyskernes angrep på Russland 22. juni 1941 og japanernes bombing av Pearl Harbor 7. desember 1941, står datoen for evig tid i menneskehetens annaler. Selv om det skulle ta tre måneder før Paris var frigjort og nesten ett år før Berlin hadde kapitulert, var invasjonen av Vest-Europa begynnelsen på siste kapittel.

For ti år siden skrev jeg om 70-årsmarkeringen av D-dagen. Ti år senere er jeg ikke lenger så skråsikker på at datoene vil huskes «i evig tid». Den andre verdenskrigens merkedager, som 6. juni 1944, er blitt overskrevet av nye dager å huske for horder av nye verdensborgere.

Landgangen i Normandie i 1944 er den andre verdenskrigens sterkeste symbol på seieren.

Siden den kalde krigens slutt i 1990 er det født 4,5 milliarder mennesker. Moderne mennesker vet mer, bryr seg mer, føler sterkere om sin egen tids hendelser, kriser og kriger. De vi som mennesker av kjøtt og blod selv kan erfare og se konsekvensene av. Som 11. september (2001). Og ikke minst om 24. februar (2022), dagen da Russland angrep Ukraina. Enda mer brennende i hjertene er 7. oktober (2023), da Hamas startet og Israel fullførte katastrofen.

Nå er langt viktigere enn da for de aller fleste av oss. Denne realiteten får Israel erfare nå. Holocaust – den største forbrytelsen − forsvinner inn i historiens tåke. Men da og nå henger så tett sammen. Vi må kjenne historien for å forstå vår samtid. Man må lære om og vite om 6. juni for å skjønne alle de moderne konfliktene.

For det er fortsatt energien fra kataklysmen som herjet kloden, fra 1933 da Japan angrep Kina, til 1945 da USA endte verdenskrigen med å slippe atombomber over Japan, som sprenger fram dagens konflikter.

Landgangen i Normandie i 1944 er den andre verdenskrigens sterkeste symbol på seieren. Selv om russernes innsats først ved Moskva, så Stalingrad og ikke minst Kursk militært kanskje hadde større betydning, har denne dagen fått den fremste plassen i vår vestlige historiefortelling.

Det har altså gått 80 år siden vi la all vår kraft i å slå ned fascismen, for å la idealene om frihet, likhet og brorskap vinne.

Det er det gode grunner til. For selv om vi skal være ydmyke for russernes vanvittige og høyst avgjørende oppofrelser, skal vi være kry av D-dagen. Av hva den forteller om vestens vilje og moral, om kraften i vårt fellesskap og samhold, og ikke minst om vår evne. D-dagen er et skinnende eksempel på vestlig humanisme og holdning, og særlig hodekraft − planleggingen, logistikken, koordineringen av denne innsatsen var og er oppsiktsvekkende.

Den russiske lederen Josef Stalin krevde en front i vest allerede sommeren 1942. Han måtte utålmodig vente i to år. Men kartleggingen av strendene og planleggingen av de alliertes retur til kontinentet begynte allerede i 1940. Først fire år senere var de klare. Og da de kom, var tyskerne i realiteten maktesløse.

Normandie var starten på slutten av krigen. Og måtte bli begynnelsen på en bedre verden. Opp av asken etter brannen, som hadde kostet så uendelig mange liv og ufattelige ressurser, skulle det bygges en ny virkelighet. Der imperialismen som idé var knust. Der alle mennesker skulle få sine rettigheter, og FN skulle våke over oss alle. Verden var nullstilt, formuer og sosiale hierarkier sprengt i filler. Det er ikke uten bitterhet man i dag kan se tilbake og undre på om vi har forvaltet dette unike, dyrekjøpte utgangspunktet på en god måte.

D-dagen er de vestlige demokratienes stolteste øyeblikk.

Det har altså gått 80 år siden vi la all vår kraft i å slå ned fascismen, for å la idealene om frihet, likhet og brorskap vinne. Men det er forstemmende å se hvordan vi har latt de samme mørke kreftene vinne tilbake terreng. På et par generasjoner. På vår vakt har vi latt grådighet, ulikhet vinne fram. Pengemakta rår, klassesamfunnet er reetablert. Demokratiet, folkestyret er under sterkt press. Vi har latt det kollektive forfalle, og latt ideer som verken er konstruktive eller bærekraftige få kontroll over oss og hodene våre.

På 80 korte år har vi gått fra absolutt håp, med nær blanke ark og utsikter til en bedre verden til opplevelsen av nesten håpløshet. En så avgjørende seier er sløst bort. Det er nesten ikke til å tro.

Derfor må vi bruke denne dagen, D-dagen, til å forklare sammenhengene. Se «Band of Brothers», «Saving Private Ryan» eller «The Longest Day» med podene. Ære og minne hva de kjempet for i 1944. Hvilke idealer de døde for. Ja, de ga sine liv for at vi i dag kan leve våre liv i frihet. Det lyder ikke lenger like svulstig, dessverre. For frihet er ikke lenger like selvfølgelig.

D-dagen er de vestlige demokratienes stolteste øyeblikk og minner oss på hva vi var, hva vi har potensial til å bli og hvilken enorm styrke vi kan mobilisere hvis vi må.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)