Kampen om Kamala

Her i Oklahoma, hvor jeg bor, er alles øyne på Kamala Harris. Vi er en rød (republikansk) stat nå, men på samme måte som for mange stater sør i USA, er det et nytt fenomen. USA så annerledes ut for en generasjon siden. Å være demokrat eller republikaner var like mye et spørsmål om tradisjon og kultur, som politikk. Oklahomas forrige guvernør var demokrat, og delstatsforsamlingen var dominert av demokrater frem til 2000-tallet.

I 2008 ødela John McCain presidentkampanjen sin ved å velge Sarah Palin til visepresidentkandidat

For å vinne over sentrumsvelgerne, må Joe Biden skru klokken tilbake til en tid da amerikanerne var villige til å stemme basert på kvalifikasjoner, ikke bare partipolitikk. Da kan alderen hans være en fordel. Men dersom han skal ha håp om å bli den eldste personen til å innsettes som president i USA, må han finne en visepresidentkandidat som velgerne kan ha tillit til. Det har gått galt før.

I 2008 ødela John McCain presidentkampanjen sin ved å velge Sarah Palin til visepresidentkandidat. Han var arketypen på the establishment og trengte noe friskt for å stjele litt av motkandidat Barack Obama sitt change -evangelium.

Sarah Palin var en superpopulist, folkelig (et positivt ord for populist) og vulgær (et negativt ord for populist), og i retrospekt åpenbart ukvalifisert skulle hun måtte ta over som president. Men hun hadde sjarmert den konservative eliten, etter at flere toneangivende republikanske intellektuelle besøkte henne mens hun var guvernør i Alaska , under et temacruise for konservative bemidlede turister. Cruiset og besøket var lykketreff for Palin, og derfra gikk det slag i slag til hun var McCains running mate. Dermed gjorde John McCain, redeligheten selv, populismen stueren og la grunnlaget for Donald Trump, selve personifiseringen av juks og fanteri.

Trusselen mot Trump har vært at Biden for alle praktiske formål kunne vært en liberal republikaner

Spørsmålet nå, er hvilken oppfatning av Kamala Harris som fester seg blant de amerikanske velgerne. Og det igjen beror på om Donald Trump klarer å skape et bilde av henne som en ekstrem populist.

Helt siden det ble klart at Biden ville bli den demokratiske presidentkandidaten, har trusselen mot Trump vært at Biden for alle praktiske formål kunne vært en liberal republikaner. De republikanerne som er pinlig berørt over Trumps fremferd, de som innser at han egentlig ikke er republikaner eller har noen ideologi overhodet, og de som anser han som en trussel mot alt fra institusjoner til sikkerhetspolitikk, kan gjerne stemme på Biden.

Hver gang det er valg i USA, snakkes det om fotballmammaer. De er i teorien mødre som bor i forstedene og tilhører middelklassen, men i virkeligheten representerer  de alle som bare vil ha et rolig, familievennlig, sikkert og anstendig liv. Eller kanskje helst: fornuftige kvinner som kan bli avgjørende for et valg. Hvorvidt det er statistisk grunnlag for en slik generalisering eller ikke: Middelklassefamilier kan etter hvert ha fått nok av en president som må forhåndssensureres før barna kan høre på ham.

I 2016 var det ikke mange blant mine venner som innrømte at de kom til å stemme på Trump. Men de stemte på ham likevel, for Hillary Clinton ble sett på som en nedlatende opportunist og abortforkjemper

I 2016 var det ikke mange blant mine venner som innrømte åpent at de kom til å stemme på Trump. Den uspiselige personligheten hans passer ikke med den oppførselen som forventes her vi bor. Men de stemte på ham likevel, for Hillary Clinton ble sett på som en nedlatende opportunist og abortforkjemper. Men nå, fire år senere, er Trump enda mer uberegnelig, og folk er ekstra nervøse på grunn av pandemien. Da er Biden et trygt valg for alle.

Det er imidlertid ikke Harris. Å være en farget kvinne i USA er ikke enkelt. Strukturell rasisme er ikke noe Black Lives Matter-aktivistene har funnet på. Dessverre har det, som fra et europeisk perspektiv best kan beskrives som anarko-sosialister, blandet seg inn i bevegelsen. De venstreradikale som laget seg en egen liten fristad midt i Seattle tidligere i sommer, ved å okkupere deler av sentrum, er ikke representative for noe utenom sin egen motstand mot det etablerte samfunnet. Og de aller fleste amerikanerne vil gjerne bevare det etablerte samfunnet, ellers takk.

Da er Biden et trygt valg for alle. Det er imidlertid ikke Harris

Dersom Trump klarer å fremstille Kamala Harris som en representant for nysosialistene, gjennom å klistre henne til hans karikaturfremstilling av Black Lives Matter og unge radikale politikere som Ilhan Omar og Alexandria Ocasio-Cortez, som det populære og konservative TV-nettverket Fox News bruker adskillig tid på å fremstille som ekstreme, blir spørsmålet han stiller til sentrumsvelgerne: Er det greit å risikere at en sosialist og raseidentitetspolitiker blir president?

Er det greit å risikere at en sosialist og raseidentitetspolitiker blir president?

Spørsmålet har lite med virkeligheten å gjøre: Kamala Harris er verken raseidentitetspolitiker eller sosialist. Republikanerne kommer til å snakke mye om hennes liberale stemmegiving i Senatet, mens andre ser på den som taktikk fra hennes side for å posisjonere seg for den rollen hun nå har fått. Kanskje er hun så moderat som en demokratisk senator fra California kan være, og fremdeles ha håp om gjenvalg (navnet hennes betyr forøvrig Gudinnen av Økende Velstand). Men i Donald Trumps verden — hvor han og hans supportere ser ut til å ha forskanset seg mot både fakta og  redelighet — er det ikke virkeligheten som gjelder.

Her er Biden sitt problem: Trump trenger ikke skyve oppfatningen av Harris langt ut til venstre, før hun blir for problematisk for sentrumsvelgerne. Det store ideologiske skillet mellom konservative og liberale i USA er ikke hvorvidt man støtter de woke eller ikke, eller hvor mange statuer man mener bør tas ned. Det er hvorvidt man støtter de permanente føderale maktstrukturene som ble etablert som del av the Civil Rights Act under Lyndon B. Johnson. De skulle være midlertidige, for å bringe sørstatene inn i den moderne verden. Men de ble permanente, til republikanernes konstante irritasjon. Som Bill Clinton sa: “If you look back on the 60s and on balance you think there was more good than harm, you’re probably a Democrat. If you think there was more harm than good, you’re probably a Republican.”

Trump trenger ikke skyve oppfatningen av Harris langt ut til venstre, før hun blir for problematisk for sentrumsvelgerne.

Alt Trump trenger å gjøre, er å skape frykt for at det føderale byråkratiet under Biden-Harris (eller Harris-Biden, som det nå står i de republikanske valgkampemailene) kommer til å utøve enda mer makt over lokale skoler, enda mer permanent kvotering av marginaliserte grupper, enda mer kontroll over gjennomføringen av lokale valg. Når guvernøren i Oklahoma nekter å pålegge bruk av masker, til tross for anbefaling om det fra selveste Det hvite hus, er det fordi han forstår at folk i Oklahoma ikke vil at folk i Washington DC skal fortelle dem hvordan de skal te seg.

Trump har ikke kastet bort tiden. Uken etter at Biden valgte Harris, skrev presidenten selv i the Wall Street Journal: “We reject the ultraliberal view that the federal bureaucracy should dictate where and how people live.” Dette er et vinnerargument for den middelklassen som har betalt dyrt for hus i forstedene, og slett ikke vil ha fattige folk i føderalt pålagt affordable housing rundt hjørnet, eller bli fortalt at de må bo i tettere bebyggelse og gå, ikke kjøre, til butikken for å spare på klimaet. Før 60-tallet var dette anliggender for delstatene. Etter president Johnson ble alt dette temaer for føderale myndigheter, og middelet ble rettssaker like mye som lovgivning.

Venstresiden i det demokratiske partiet må med andre ord beskytte Kamala Harris like mye mot seg selv, som mot Donald Trump

Det var USAs Høyesterett som i sommer utvidet tolkningen av de føderale antidiskrimineringslovene til å gjelde LGBTQ-arbeidstakere. Obama var ekspert på å bruke justisvesenet til å utvide anvendelsen av civil rights-lovene. Kamala Harris sin bakgrunn er som statsadvokat i California, gjør henne perfekt plassert til å fortsette det arbeidet. Det er derfor republikanerne er så opptatt av å få utnevnt konservative dommere — og det er det Trump som gjør.

De neste ukene vil gi oss en forsmak på hvorvidt Harris klarer å plassere seg i midten av politikken, eller om Donald Trump klarer å skyve oppfatningen av henne ut på venstresiden. Da Biden annonserte Harris som visepresidentkandidat, ba han partiet om å beskytte henne mot de angrepene som nå vil komme. Men vi vet enda ikke om venstresiden i det demokratiske partiet skjønner at de må unngå å fremstille Harris som for liberal til å være en akseptabel president for amerikanere flest. De må med andre ord beskytte henne like mye mot seg selv, som mot Donald Trump.