Klarer ytre høyre å vinne klimakampen?

Klima- og naturkrisen ses vanligvis som venstresidens domene. Men flere på ytre høyre er opptatte av natur, og ser på modernismen som hovedproblemet. Befolkningsøkning er en utfordring i en ressursknapp verden, og innvandring er uheldig og skadelig. Nasjonens gylne fortid, trygge kjønnsroller og en vakker landsbygd dyrkers. Ytre høyre er som regel klimafornektere, og hevder at ny teknologi kan løse alt. Noen få på ytterste høyre fløy er økofascister, og ser på klimaendringer som reelle.

Klarer ytre høyre å «vinne» klimakampen, ved å avlyse den?

Blod over alt. Skrik, jammer og kaos. Brenton Tarrant hiver seg i bilen og kjører mot en tredje moské. En vanvittig mordrus pumper gjennom kroppen. En politibil kommer fra en sidegate og kjører rett inn i Tarrants bil. Og forhindrer dermed flere drap.

Dette skjedde i New Zealands hovedstad, Christchurch, i 2019. Til sammen ble 51 uskyldige personer drept, og 89 skadet. Drapsmannen filmet udådene, live. På forhånd hadde han lagt ut et manifest, der han kalte seg selv for økofascist. Tarrant ble dømt til livstid, uten mulighet for løslatelse. Den første dommen av en slik karakter i New Zealand.

 

USA – et høyrepopulistisk verksted

Slike udåder er ikke hverdagskost, men terrorisme med ulikt ideologisk ståsted er en permanent trussel vi lever med. I dag ser vi et voksende høyrepopulistisk natursvermeri, der klimakrisen brukes for å fremme en bredere agenda, med rasistiske undertoner og antiimmigrasjonsretorikk.

Det virker. Også partier på venstresiden diskuterer nå strengere innvandringspolitikk og en bedre integrering. Dette er selvsagt fordi de er opptatt av saken, men det ligger kanskje også under at de er redde for å tape velgeroppslutning.

Fortiden er med andre ord omskrevet; de kriminelle er renvasket.

Ytre høyre er kritiske til dagens multikulturalisme og det de ser som «moralsk forfall» innenfor familien og i det kjønnspolitiske rom. Selv om de også på mange felt er antimodernister, har de likevel en historie der de forsvarer kapitalismen som system, og ergo det bestående.

I dag betyr det å «stå opp for» fortsatt olje- og gassproduksjon. Ungdommelig engasjement, á la Greta Thunberg og klimademonstrasjoner som Fridays for Future, blir sett på som trusler mot et stabilt markedsliberalistisk system. Visepresident J.C. Vance gjorde narr av nettopp Thunberg under sikkerhetskonferansen i München i februar 2025. Det samme gjorde president Donald Trump etter Thunbergs gråtkvalte tale i FNs hovedkvarter høsten 2019.

Aggresjonen Thunberg har blitt møtt med, føyer seg inn i et bredere høyrepopulistisk narrativ som næres av etnisk nasjonalisme, rasisme, og i noen tilfeller, oppmuntring til voldelig «motstand». Det så vi i Charlottesville i USA i august 2017, da en stor samling for ytre høyre forente Ku Klux Klan, nynazister og såkalte hvit makt-forkjempere.

En representant for sistnevnte kjørte med overlegg bilen sin inn i en venstreorientert motdemonstrasjon, og en person ble drept. President Trump inntok et ullent standpunkt til det som skjedde, og kritiserte motdemonstrantene. I 2020 samlet mange av de samme grupperingene seg og marsjerte mot Kongressen, og krevde gjeninnsettelse av Trump som president.

Sistnevnte hadde i lenger tid manet til «kamp». Ikke bare mot immigranter, eliten i Washington, men også mot forpliktende internasjonalt samarbeid, for eksempel på klimaområdet. Lederne for mobben som nesten klarte å ta over Kongressen, har senere blitt benådet av Trump. Fortiden er med andre ord omskrevet; de kriminelle er renvasket.

 

Hva med vårt eget kontinent?

Etter at klimaavtalen i Paris ble signert (2015), har flere europeiske høyrepopulistiske partier økt velgeroppslutningen sin. EU klarer likevel å holde en relativt stø kurs i sine klimaomstillingsplaner, selv om de har måttet moderere noen av sine mest ambisiøse forslag, også når det gjelder naturvern- og naturrestaurering.

Men klima- og naturpolitikk forblir likevel lettantennelig konfliktmateriale.

I Europa, akkurat som i USA, påståes det stadig vekk fra ytre høyre at elitene bestemmer over hodet på folket. I det nederlandske Frihetspartiet (PPV)s valgmanifest fra EU-valgene i 2024 sto det at folk selv må få bestemme om de skal spise kjøtt, ta fly eller kjøre fossilbil. Det kan ikke elitene i Brussel avgjøre. EU-eliten tjener fett, mens hollendere fryser, var omkvedet.

Partileder Geert Wilders har gått fra å bare være anti-immigrasjon og anti-islam, til å snakke om økonomi og velferd. Klimaomstilling fremstilles som en trussel mot nettopp dette. I partiets nasjonale valgmanifest fra 2023 sa PVV at klimaomstilling var økonomisk galskap, og kom de til makta ville de kjøre den nasjonale klimaloven og Parisavtalen gjennom makuleringsmaskina.

Det har ikke skjedd, selv om PPV nå sitter i en samlingsregjering. Dette er nettopp de europeiske demokratiske staters styrke; de må som regel inngå i en regjeringskoalisjon, i motsetning til i den angelsaksiske verden, slik som i USA, der utslagene av et regjeringsskifte kan bli mye sterkere. Den europeiske parlamentarismen har en modererende effekt på nasjonal politikk.

Men klima- og naturpolitikk forblir likevel lettantennelig konfliktmateriale. Også i det rasjonelle Nederland. Et eget «bonde-borgerlig» parti (BBB) så dagens lys i 2019, etter massive protester fra bønder mot nye regler for gjødsling og antall dyr per gård. Et markedsføringsfirma var tungt inne i partietableringen, med nære bånd til større agroindustrielle bedrifter. Antall naturreservater og størrelsen på disse er nå under press, gjødslingskrav er senket og billigere diesel for bønder innført.

Men Spania er allerede i klimaendringens vold.

Mye av den samme debatten finner sted i Polen, Ungarn, Tyskland og Frankrike, og det er utarbeidet egne oversikter over europeiske bondeprotester de siste årene. Den tradisjonelle høyresiden i Europa føler seg derfor nå av flere grunner presset til koalisjonssamarbeid, slik som i Sverige og i Nederland. I Norge har vi erfart dette en stund, med et mindre radikalt høyreparti, Frp.

Alternativ for Tyskland, AfD er nå Tysklands nest største parti. De etablerte partiene holder det de kaller en brannmur mot ytre høyre, og vil ikke inngå et koalisjonssamarbeid. De konservative, CDU/CSU, og sosialdemokratene, SPD, som havnet på tredjeplass ved siste valg, sonderer nå mulighetene for en storkoalisjon. AfD har, programmessig nok, strengere innvandringspolitikk, samt hjemsending av så mange innvandrere som mulig, og en antiklimapolitikk som øverste saker på sin agenda. De vil kunne få gjennomslag for en del av sine saker på regionalt og lokalt nivå.

 

Españia viva!

Også i Spania skaper klima, natur og immigrasjon spenninger. På regionalt og lokalt nivå har det konservative Partido Popular, PP, åpnet opp for en koalisjon med det ytterliggående partiet Vox. Dette har ført til mindre penger til klimafinansieringstiltak, og i enkelte tilfeller skroting av sykkelfelt. Lavutslippssoner i urbane strøk er også et yndet mål for kutt.

Men Spania er allerede i klimaendringens vold. Den sørlige delen av landet blir bare tørrere, og tørrere. Fall i vannmengden i spanske elver ligger mellom 10-20 prosent. Høsten 2024 døde over 100 personer etter at store deler av Sørøst-Spania ble rammet av styrtregn og styrtflommer.

Kan demokratiet bukke under for ekstreme tendenser i klima- og naturkampen?

Dette er en ny hverdag for mange spanjoler, som minnes Franco-tiden da det ble bygd en god del irrigasjonsanlegg og landsbygda blomstret. Nå når tørken har festet seg, ønsker både bønder, grønnsaksprodusenter og handelsnæringen å spise seg inn på beskyttede naturområder, slik som det store våtmarksområdet Doñana, for å få løst vannproblemene sine. Titalls ulovlige brønner er anlagt, samt ulovlig jordbærproduksjon.

Vox forteller bøndene det de vil høre, nemlig at mangler kan endres ved investering i ny teknologi og en ny nasjonal hydrologisk plan for Spania. En må kunne ta vannressurser fra det rike nord. Akkurat slik de gjør i Kina, der det karrige nord får vannressurser fra det fuktigere sør via storstilt kanalutbygging. Og som i så mange andre land, et slikt budskap finner fort fotfeste via tik-tok og andre sosiale medier. Innovasjon, teknologisk utvikling og proteksjonisme. Det vil løse det meste.

Men spanske forskere er klare i sin dom; skal man redde våtmarksområdet må den spanske grønnsaksproduksjonen ned. Det er en lite populær holdning i folkedypet, og tilhengere av et slikt «føre-var»-perspektiv blir omtalt som globalister og kulturmarxister. De forstår ikke hva som er tradisjonelle spanske verdier, med kvinnene godt plassert bak kjøkkenbenken og med færre immigranter.

 

Stresset demokrati

Kan demokratiet bukke under for ekstreme tendenser i klima- og naturkampen? Statsviteren Jon Naustdalslid tar opp temaet i sin bok Klimatrusselen. Krise for demokratiet? (2022). I Klassekampen 01.06.2022 skriver han at Extinction Rebellion lefler med ekstremisme og konspirasjonsteorier. «Aukande polarisering truer demokratiet. Kvifor får dei støtte frå så mange?». Det vi nå ser er egentlig er et angrep på demokratiet, hevder han.

Det urene i dette høyreorienterte bildet kan altså ta ulik form; som kvinner, transpersoner, immigranter, klimapolitikk, globalisering eller såkalte kulturmarxister.

Jeg vil ikke gå så lang som Naustdalslid, men jeg har tidligere argumentert for å åpne opp for større grad av demokratisk deltagelse. Det vil styrke demokratiet. Men at vi nå går inn i en tid med skarpere retorikk og parallelle virkelighetsoppfatninger, synes likevel tydelig. Høyreorienterte miljøer drar i økende grad frem Knut Hamsun som en framsynt naturromantiker, som visste å hegne om de varige verdier, som rase, hjem, jord og fellesskap, og en inngrodd skepsis til modernismen.

Denne type tanker finner vi igjen hos ensomme fanatikere, som den såkalte unabomberen, Theodore «Ted» Kaczynski, som i flere år forskanset seg i skogen i sin avstandstagen fra det forurensede storsamfunnet. Han drepte mennesker i sin bombekampanje mot det moderne, og endte med å ta sitt eget liv i fengselet.

 

De radikale økofascistene

Vi finner noe av det samme tankegodset hos den omtalte newzealandske terroristen Brenton Tarrent, men med langt sterkere antipatier mot muslimer og innvandrere. Som nevnt innledningsvis, kalte Tarrent seg selv for økofascist. Dette er en ideologisk retning innenfor høyreekstremisme. Økofascister har rase som en viktig markør, er opptatt av overbefolkning, klimaendringer og pandemier. Økofascistene er mest aktive på nettet, der de fritt sauser sammen tanker om naturvern og nazistiske ideer om rase, kjønn og innvandring.

Økofascistene hevder at kampen om ressurser ikke kan løses med demokratiske systemer. Vi må gjøre et opprør mot dagens moderne samfunn, og heller satse på autoritære ledere, som bekjenner seg til en nasjonalsosialistisk modell.

 

En hybridvariant; tekno-oligarkene

Noen av teknomilliardærene og deler av det republikanske USA, lefler også med autoritære holdninger. Flere mener at fremtiden tilhører teknologien og kunstig intelligens, der menneske og maskin nærmest fusjonerer til et nytt supervesen. Andre, som den toneangivende bloggeren og teknogründeren Curtis Jarvis, er blitt sitert på at han mener at bønder på 1600-tallet levde mer meningsfulle liv enn hva vi i dag gjør.

Frem mot valget september 2025 vil vi trolig få se flere populistiske utspill.

Med andre ord: Vi ser en salig røre av ulike ideer. Det disse ulike høyremiljøene synes å ha til felles er omkvedet deres om at dagens system ikke er bra nok og at noen med autoritet må rydde opp, og starte på nytt.

Det urene i dette høyreorienterte bildet kan altså ta ulik form; som kvinner, transpersoner, immigranter, klimapolitikk, globalisering eller såkalte kulturmarxister. Det rene kan være tradisjon, patriarkatet, hvitt overherredømme, eller teknologi.

 

Hva med her på berget?

Økofascistene er heldigvis en liten minoritet. Men klimafornektere og et bredere ytre høyre, på begge sider av Atlanteren, gjør klimakampen til en av syndebukkene for det som går skeis her i livet. Det går utover folks lommebok, og vi blir fattigere, hevdes det.

Selv om ytre høyrepartiene i Europa vinner flere velgere for sin sak, viser likevel meningsmålinger at flertallet av innbyggerne i EU-sonen er for ambisiøse klimamål. Det er fortsatt håp for det rasjonelle Europa.

Med USA kan det bli verre, før det blir bedre igjen. Der saumfares nå offentlige kontorer, programmer, institusjoner, bibliotek og skoler for upassende ord, som klima og kjønnsidentitet, i en kampanje som minner om Margaret Atwoods dystopiske Gilead, i boka The handmaid’s tale. I den fortellingen overtar et teokrati styringen av samfunnet.

Vi er ikke der. Men Trumps USA viser oss en livsanskuelse der penger blir verdien over alle verdier, og der forretningsmessig overskudd ligger til grunn for mellomstatlig transaksjoner. Enhver politisk diskurs som hovedsakelig handler om kroner og øre, vil føre til at klima- og naturpolitikken taper.

Hva med Norge?

Frem mot valget september 2025 vil vi trolig få se flere populistiske utspill, der byråkrati, bistand, klimapolitikk, naturbevaring og vern av villmark vil bli satt under press. Her vil Frp og Sp melde seg på i “konkurransen”. Og kanskje Høyre?