Kan fotballnasjonalisme virkelig betraktes som en god ting?

NEW YORK: Da England slo Nederland i semifinalen i Europamesterskapet i fotball forrige måned, ble det hyllet av britiske sportskommentatorer og omtalt som en «historisk» seier som vil «endre livene våre».

Sportskommentatorer er kjent for å overdrive – det er jobben deres – men disse uttalelsene virket latterlige. I mindre land, som Nederland, ser man ofte på disse konkurransene som sjeldne muligheter til å skinne på verdensscenen, men trenger britene virkelig en slik bekreftelse? Tydeligvis gjør de det.

Kanskje hjalp det å stikke hull på en historisk byll. Anti-tyske følelser avtok ganske raskt etter det.

Den ungarskfødte forfatteren Arthur Koestler skilte, som kjent, mellom vanlig nasjonalisme og fotballnasjonalisme. Sistnevnte var etter hans mening den sterkeste formen for nasjonalisme. Til tross for at han var blitt en stolt britisk statsborger, forble Koestler en tilhenger av ungarsk fotball livet ut.

Fotballnasjonalismen er en flaggviftende form for nasjonalisme som er stammepreget og ofte aggressiv. Nærbilder på TV av røslige karer på tribunen, som blottlegger tennene, banker seg på brystet i bar overkropp og som lager brølende lyder, minner oss om at vi og apene stammer fra en felles forfar.

Stammefølelser næres av felles fiender. Under kamper mot Tyskland synger noen britiske fotballfans fortsatt «Ten German Bombers», mens de sprer armene for å etterligne fly fra Royal Air Force. Da Nederland slo Vest-Tyskland i semifinalen i EM i 1988 – som passende nok fant sted i Hamburg – og gikk videre til å vinne mesterskapet, overgikk feiringen i Amsterdams gater til og med feiringen som fant sted i mai 1945, da landet ble frigjort fra naziokkupasjonen.

Kanskje hjalp det å stikke hull på en historisk byll. Anti-tyske følelser avtok ganske raskt etter det.

Den kan også sees som et uttrykk for felles følelser som krever et teatralsk eller seremonielt utløp.

Da Tsjekkoslovakias ishockeylag slo Sovjetunionen i verdensmesterskapet i ishockey i 1969, bare ett år etter at sovjetiske stridsvogner rullet inn i Praha, utløste seieren ville feiringer som utviklet seg til omfattende protester. En amerikansk diplomat sa at han «aldri hadde sett tsjekkere så lykkelige. Byen hadde tydeligvis ikke opplevd slik glede siden nazistenes nederlag i 1945.»

For oss som er opplært til å se slik nasjonalistisk glød som usømmelig, kan tilbøyeligheten til flaggviftende følelser være litt pinlig. Likevel kan ikke denne tiltrekningskraften benektes. Som nederlender gledet også jeg meg da Nederland slo Vest-Tyskland i 1988.

Men kan idrettsnasjonalisme virkelig betraktes som en god ting, gitt at den kan gå over til vold? På slutten av det nittende århundre utløste dette spørsmålet en opphetet debatt mellom baron Pierre de Coubertin, grunnleggeren av de moderne olympiske leker, og ytre høyre-ideologen Charles Maurras, lederen av det antisemittiske Action française.

De Coubertin mente at internasjonale idrettskonkurranser ville fremme globalt samhold og gjensidig forståelse. Maurras, derimot, argumenterte for at slike arrangementer fremmer nasjonal fiendtlighet, noe han, som nasjonalist, ønsket velkommen.

Maurras gjorde rett i å stille spørsmål ved de Coubertins romantiske forestillinger om universelt brorskap. Samtidig bidro hans rasistiske synspunkter til å bane veien for grusomhetene under andre verdenskrig. Men dette betyr ikke at idrettsnasjonalisme nødvendigvis er dårlig i seg selv. Den kan også sees som et uttrykk for felles følelser som krever et teatralsk eller seremonielt utløp.

Men dette kameratskapet ser ut til å ha liten effekt på fansen.

Tribalismen, i idretten og på andre områder, kan gjenspeile ulike former for religiøs, ideologisk, etnisk, regional og nasjonal tilhørighet. Dette kommer mest tydelig til syne i lagsport som fotball. Den langvarige rivaliseringen mellom de skotske fotballklubbene Celtic og Rangers er forankret i deres respektive katolske og protestantiske tilhørighet.

Liverpool- og Manchester-fans hater klubber fra London. Ajax (Amsterdam) og Tottenham Hotspur (London) blir av sine rivaler assosiert med jøder. (Amsterdam og Nord-London hadde en gang ganske store jødiske befolkninger.) Dette fører til veldig stygg språkbruk.

Men slike assosiasjoner har ikke lenger noen rot i virkeligheten. I dag er fotballklubber globale foretak, som rekrutterer talenter fra hele verden. Bare en håndfull britiske fotballspillere spiller faktisk for de beste britiske lagene. Det samme gjelder de store klubbene i Nederland, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania.

Det viste seg at de Coubertin hadde rett om spillerne, men han tok feil om fansen. Dagens profesjonelle idrettsutøvere tilhører en godt betalt kosmopolitisk elite, fri for nasjonale, etniske og religiøse fiendtligheter, som ofte omfavner hverandre som kolleger og venner selv etter harde internasjonale kamper.

Men dette kameratskapet ser ut til å ha liten effekt på fansen. Mange av dem oppfører seg fortsatt som om klubber som Tottenham, Ajax eller Bayern München er lokale lag – selv om de hovedsakelig er bemannet av utenlandske trenere og spillere.

Idrettsnasjonalisme fungerer altså som en sekulær tro.

Dette viser at idrettsnasjonalismen handler mindre om tradisjonelle forestillinger om «blod og jord», slik Maurras trodde, enn om noe mer abstrakt: en lengsel etter samhold, etter opplevelsen av å dele følelser og hylle helter. Kort sagt, den typen ting som religiøse tilbedelsessteder alltid har gitt. Tilbedelse trenger et objekt, men dette kan også abstraheres – noe som er grunnen til at noen religioner forbyr avbildning av mennesker.

Idrettsnasjonalisme fungerer altså som en sekulær tro, noe som forklarer sportskommentatorenes overdrivelser og fansens nesten religiøse iver. Stammeritualer, under religiøse festivaler, like mye som på sportsarenaer, kan noen ganger gå over styr og føre til vold.

Men i det store og hele lar ritualiserte stammefølelser folk gi seg hen til følelser som ellers kunne være farlige. Vi kan bare ønske oss en verden der palestinske og israelske sportsfans ifører seg ansiktsmaling, vifter med flagg og brøler, mens kampen foregår på en fotballstadion.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org