Kan Kamala Harris vinne?

Kamala Harris er historisk.

For det første kan hun bli president i USA som kvinne og etnisk minoritet. Vi bør alle ta en pause og tenke over hvor fantastisk det egentlig er.

For det andre har ingen presidentkandidat blitt kastet inn i valgkampen så sent. Sist noe slikt skjedde, var i 1968, når Lyndon B. Johnson trakk seg fordi helsa var dårlig og Vietnampolitikken hans gjorde det vanskelig å bli gjenvalgt.

Harry Truman trakk seg fra valgkampen i 1952. Han var ansvarlig for å atombombe Japan og å få USA involvert i Koreakrigen og enda mer upopulær enn Biden var.

De amerikanske partiene har ikke noen sterk partileder.

Akkurat som Biden, var LBJ og Truman demokrater, og akkurat som ham, utpekte de sine etterfølgere. Det gikk dårlig. Begge tapte, til tross for at de hadde et halvt år på å drive valgkamp.

Så kan Kamala Harris vinne valget med tre måneder igjen?

Søndagen Joe Biden trakk seg, var vi vitne til en av de mest imponerende politiske lobbykampanjene i moderne amerikansk historie. Fra å være en av flere kandidater til å ta over etter Biden, klarte Harris og staben hennes å fjerne all opposisjon og få støtte fra rundt omkring i hele partiet.

I over 100 telefonsamtaler på 10 timer, fikk hun samlet støtte fra donorer, nestorer, Hollywood-stjerner, lokalparti og fagforeninger. Innen mandag morgen var det ingen seriøs motstand mot Kamala Harris som partiets presidentkandidat, og innen mandag kveld hadde hun støtte fra et flertall av de formelle delegatene til landsmøtet.

California har blitt symbolet på alt det som høyresiden ikke liker.

Det er enda mer imponerende gitt at de amerikanske partiene ikke fungerer slik som de norske. De to partiene i USA ligner på arenaer hvor entreprenører driver sine egne politiske operasjoner innenfor høyst ulike fraksjoner. I Europa trenger vi masse partier for å ha plass til et slikt meningsmangfold.

De amerikanske partiene har ikke noen sterk partileder, styre eller valgkomité som bestemmer hvem som skal være presidentkandidat. Det er det velgerne i primærvalgene som bestemmer. Lederne i partiene er aktivister for sine fraksjoner på samme måte som andre tillitsmenn. Å samle en slik løst sammensatt flokk, er en bragd. Så kanskje er tre måneder nok tid for Team Kamala sin valgkamp.

Før Biden trakk seg, var ikke Kamala Harris mye mer populær enn sjefen. På den annen side, er den eneste presidenten som slår Biden i mangel på popularitet, Donald Trump. En del av grunnen til at Harris er upopulær, er at ingen har sett mye til henne de siste fire årene.

Det kan gi henne en fordel over Trump, som vi ser veldig mye til hele tiden. Fordi hun har vært relativt anonym, kan hun definere sin plass i politikken på nytt, en mulighet få politikere blir forunt.

Biden skulle være en samlende president. Det ble han ikke. Han hadde lite tålmodighet til å jobbe på tvers av partigrensen, og politikken hans var mer progressiv enn jeg tror mange av de som stemte på ham hadde forventet. Dersom Harris plasserer seg i midten, kan hun vinne over sentrumsvelgere og noen av de republikanerne som har fått nok av Donald Trump.

Problemet til Kamala Harris er at California sitt image er mer progressivt enn de velgerne hun er avhengig av.

Og det må nesten en kandidat fra California gjøre. California er ikke som resten av USA. Det er en fremoverlent, progressiv stat, verdens femte største økonomi om det var et eget land. Den forrige presidenten fra California var Ronald Reagan, men han var det nok ingen som oppfattet som progressiv.

California har blitt symbolet på alt det som høyresiden ikke liker. En gang var California det forjettede land. Her jeg bor i Oklahoma, påstår de at vinindustrien kom til California med innvandrere fra Oklahoma under the dust bowl på trettitallet (nå skal det sies at jeg enda har til gode å finne historisk belegg for det).

I dag går flyttingen i andre retningen. Høye skatter, strenge miljøregler, prisnivå, fagforeninger, byråkrati, kriminalitet og mange hjemløse har gjort at folk og selskaper forlater California til fordel for mer konservative stater med lavere skatter og mindre reguleringer.

Problemet til Kamala Harris er at California sitt image er mer progressivt enn de velgerne hun er avhengig av. Men i dette nye, politiske landskapet, er det kanskje ikke avgjørende. For bare et tiår siden, ville folk tvilt på om en eiendomsutvikler fra New York City kunne bli president i USA, for New York City er enda mindre lik resten av Amerika enn hva California er.

Det er en risikabel strategi.

Så var det dette med etnisk bakgrunn. Det diskuteres flittig om en mor fra India og en far fra Jamaica vil hjelpe eller skade Harris. Det er ingen tvil om at det fremdeles fins rasisme i USA. Men jeg tror ikke de velgerne som tenker slik, er i vippeposisjon mellom Trump og Harris.

Fins det ubevisst diskriminering som kan skyve noen velgere bort fra henne selv om de ikke «vil» la seg påvirke av rase? Muligens, men jeg tror den entusiasmen hun har skapt, vil skaffe henne langt flere velgere enn de hun eventuelt mister av slike grunner.

Å være kvinne i USA er ikke lett. Kvinnekampen er ikke kommet så langt som i Norge. Ting er mer «tradisjonelle», spesielt i de statene som skal vinnes over i dette valget. Er det nok menn som ikke vil ha en kvinne til sjef, til at Harris taper valget? Eller er det kvinner som ikke vil ha en kvinne til sjef?

En av de tingene som forundrer meg mest her i USA, er hvordan kvinnekampen har langt igjen også blant kvinnene selv.

Den forrige kvinnen som ble nominert som presidentkandidat, var Hillary Clinton. Hun tapte til erkebøllen Donald Trump. Hillary var, som Harris, upopulær blant de velgerne hun måtte vinne over, de i midten. Hillary var upopulær delvis fordi mange velgere ikke likte Bill Clintons overfladiskhet og romantiske eskapader. Den ballasten har ikke Kamala Harris.

Om en slik strategi vinner over eller støter bort velgere på vippen, gjenstår å se.

Det er ikke all diskriminering som er synlig. Jeg lurer stadig på hvorfor vi sier Kamala og Hillary for kvinnene, men Biden, Trump, Reagan og Bush for mennene. Menn tiltaler vi respektfullt med etternavnet, kvinner refererer vi til som familiemedlemmer.

Men Harris er en sterk kvinne og en sterk person. En av strategiene som demokratene allerede har satt ut i livet er «Harris vs Trump: Prosecutor vs Felon».

Harris er jurist, og de første valgene hun vant, var som sjefsaktor i San Fransisco og statsadvokat i California. Ideen er at når velgerne ser en aktor som tar for seg forbryteren Donald Trump, vil folk heller ha aktoren. Det er en risikabel strategi.

Hver gang Donald Trump anklages eller dømmes for noe, ser det ut som om velgerne hans blir enda mer lojale. Om en slik strategi vinner over eller støter bort velgere på vippen, gjenstår å se.

Det hun må unngå, er å fortsette det Biden ikke klarte å la være i sin tale til folket onsdag, da han forklarte hvorfor han hadde valgt å trekke seg. Det gagner ingen å insistere på at Trumpvelgerne er motstandere av demokrati i USA. Det er åpenbart at halvparten av velgerne i USA ikke er mot demokrati. Å beskylde dem for det, risikerer å drive bort flere moderate velgere enn det sanker inn.

Antallet ubestemte velgere skøyt i været da Biden trakk seg.

Vi vil snart få meningsmålinger som gir oss en indikasjon på hvordan valgkampen går, men akkurat nå har målingene lite å si. For det første har ikke folk fordøyd de siste ukers hendelser. For det andre er målinger som sier om amerikanere flest foretrekker Trump eller Harris, lite brukelige når løpet er så tett som nå.

Presidenten i USA velges ikke gjennom folkeavstemming. I realiteten er det de ubestemte velgerne i noen få vippestater som avgjør, og det er først når vi får data om disse velgerne, at vi kan se om Harris faktisk gjør det bedre enn Biden.

Men en måling er interessant. Antallet ubestemte velgere skøyt i været da Biden trakk seg. Før det, var 4% av partiuavhengige velgere ubestemte. Nå, når valget står mellom Harris og Trump, er 21% ubestemte. Dersom Harris klarer å posisjonere seg slik at hun stjeler sentrumsvelgere, kan hun utnytte denne viljen til å se på henne på nytt.

Det er to hovedstrategier for en amerikansk presidentkandidat. Enten å få ut grunnfjellet, og hos demokratene er det ofte mer progressivt. Obama mobiliserte ungdommen med stor suksess. Eller man appellerer til sentrum for å overbevise ubestemte velgere. Det gjorde Biden, gjennom sitt budskap om å forene USA.

Gitt hvor mye fart det har blitt på demokratene etter at Biden trakk seg, kan Harris kanskje klare litt av begge deler.

Tidligere i år så denne valgkampen ut til å bli tidenes kjedeligste.

At Kamala Harris konsoliderte støtten i partiet på rekordfart, er en kjempefordel for demokratene. En stund så det ut til at vi ville få en kamp mellom fraksjoner i partiet i alle fall frem til landsmøtet var over. Det ville ha vært demotiverende, donorer ville ha ventet med å gi støtte til en kandidat var klar, verdifull tid ville ha gått til spille, og splittelser under landsmøtet ville ha satt sine spor i valgkampen.

Nå er det full fart fra dag en, og folk kan kose seg med å vedde på hvem som blir visepresidentkandidat, mens Harris kan drive valgkamp.

Tidligere i år så denne valgkampen ut til å bli tidenes kjedeligste. Vi hadde tross alt sett den før, og Trump sin underholdningsverdi rekker bare så langt. Det var ikke spesielt morsomt å se Biden rote mer og mer. Men etter attentatet mot Trump og det mest vellykkede republikanske landsmøtet på lang tid, er republikanerne i fyr og flamme.

Og nå, etter å ha byttet ut gamle Joe Biden med unge Kamala Harris, er demokratene det også. Dersom den energien omsettes i et pumped-up-landsmøte som motiverer demokratene til tidenes valgkamp, så kan Kamala Harris ha en sjanse.