Kan vi vite hva som er menneskelig etter KI?

I 2022 ble kunstig intelligens en del av hverdagen til folk. På utrolig kort tid har den overtatt googlesøkene våre og blitt en samtalepartner både på jobb og privat. Den er utrolig nyttig. Folk og virksomheter som ikke mestrer teknologien, gjør rett i å være bekymret for om de kommer til å klare å holde plassen sin i den konkurransen som er markedet – eller livet.

Mange kommer helt sikkert til å synes at det ikke er så viktig.

Men hva skjer samtidig med forholdet vårt til «Sannhet»? Og til det å være et menneske? Hvis stadig mer av det vi ser, leser, hører, opplever er helt eller delvis laget av KI? Og det er både nyttig og underholdende? Hvordan kan vi vite hva som er laget av mennesker? Og kommer vi til å bry oss?

Det vil sikkert være mulig å sjekke kilder for å avgjøre om noe er laget av KI. Ikke minst for dem med høy teknisk kompetanse. Men det vil være krevende. Mange kommer helt sikkert til å synes at det ikke er så viktig.

Men i neste runde vil jo de enorme mengdene med KI-generert stoff som vi konsumerer, enten det er nyheter, filmer, historier, bilder eller musikk bli en del av det som har formet oss som mennesker.

Da radio og fjernsyn kom, ble norske dialekter likere.

Dermed vil også det vi lager helt selv, enten det er et kunstverk, en sang eller et politisk argument, også være formet av KI. Selv om vi ikke har brukt KI i prosessen med akkurat dette meningsbærende produktet.

Vi mennesker er jo tross alt resultatet av alt vi har opplevd. Inkludert stadig større mengder med KI-produsert materiale.

KI lærer av tekst, film og bilder laget av mennesker, men etter hvert selvsagt også på tekst film og bilder laget av KI.  Så skal vi i neste omgang bruke KI som verktøy. Som beslutningsstøtte. Men hvilke mennesker sine erfaringer er det KI bygger sine vurderinger på? Er dine blant dem?

Da arbeiderbevegelsen bestemte seg for å etablere egne aviser, egne bokforlag og til og med et eget arkiv, var det fordi de visste at arbeidsfolks erfaringer var underkommunisert i den offentlige samtalen og i den offentlige kunsten. Arbeidsfolks historier var ikke interessante nok for de som skrev historien og for de som satte dagsorden.

Andre grupper har gjort seg samme erfaring og møtt det med samme verktøy. Minoriteter, målfolk, urfolk, skeive.

Evnen til å påvirke folks ønsker og preferanser er maktens aller mest infame ansikt.

Da magasinet «Sirene» kom ut for femti år siden, ble helt nye historier fortalt. Kvinner skrev om kvinner. Og kvinner leste. Og fant fellesskap fra kjøkken til fjøs, fra fabrikk til butikk og fra by til land. «Vi är många», sang de, og endret Norge. Det som ikke er nedtegnet blir glemt. Det som er glemt blir ikke tatt hensyn til.

Er ditt liv nedtegnet? Er dine erfaringer, ønsker, drømmer om g lengsler en del av KIs beslutningsgrunnlag? Hvis du er berømt og har gitt ut selvbiografier, er svaret ja. Hvis du er en av oss vanlige dødelige, er nok svaret nei.

Språkprofessor Trond Trosterud ved Universitetet i Tromsø sier: «Den som ikke gjør tydelig hvilket språk hun snakker om, snakker om engelsk». Han jobber med samiske språk og kan en del om hva som skjer med de små i møte med giganter.

 

Hva skjer med selve språket vi selv bruker, når vi stadig utsettes for disse språklige underlighetene KI serverer oss?

Da radio og fjernsyn kom, ble norske dialekter likere. Klart også KI vil påvirke språket vårt. Dermed vil KI påvirke framtidas litteratur. Også den litteraturen som skrives på gamlemåten, uten bruk av KI.

Den hjelper oss å utvikle oss. Gjør oss klokere kanskje?

Kan det hende at framtidas mennesker ihuga vil forsvare at de liker denne typen kunst, denne type litteratur eller stemmer på dette partiet, av egen overbevisning, mens de i virkeligheten har fått sine preferanser formet av KI?

Evnen til å påvirke folks ønsker og preferanser er maktens aller mest infame ansikt. Hvis du har den makten, trenger du ikke tvinge noen til noe som helst. Vi går frivillig. Vi er overbevist om at vi har valgt fart, retning og mål selv.

Kulturen vår. Musikk, litteratur, drama, kunst, spill, journalistikk, er menneskeslekten som fører en dialog med seg selv. Den hjelper oss å utvikle oss. Gjør oss klokere kanskje? Mer hele mennesker. Kunsten er speilet vårt. Hva ser vi i det speilet hvis vi ikke vet om kunsten er laget av en av oss?

Hvis den demokratiske samtalen vår blir forurenset med KI-genererte «meninger» som ikke er mulig å skille fra menneskers. Og som går viralt og blir forsterket av ekte mennesker. Hvordan skal vi da skille ekte folkebevegelser som vokser ut fra berettiget harme eller opplevd urettferdighet, fra de som bare er resultater av kunstig forsterkede ekkokamre?

Hvordan kan vi ha tillit til andre mennesker i en framtid der vi ikke vet om meninger og meningsbærende materiale er laget av dem, eller en gang av mennesker? Og hvordan kan jeg sørge for at folk har tillit til meg?

Det å snakke eller gjøre av egen erfaring er det eneste en KI ikke kan gjøre.

Store spørsmål, jeg har ikke svarene. Men jeg lurer på om for eksempel:

Det å synliggjøre prosessen du gikk gjennom, kildene du har brukt, inspirasjonen, vil bli gullstandarden. Å kreditere andre, likeså. Et godt omdømme vil bli alfa omega, tror jeg. Mennesker som over tid viser seg kunnskapsrike og troverdige, vil oppleve tillit.

Når alle kan få et svar på et hvilket som helst spørsmål på sekundet, vil mennesker som sier «det vet jeg ikke, la meg komme tilbake til deg på det når jeg har fått tenkt meg om», framstå som de egentlig intelligente. Tror jeg.

Kan det hende at menneskelige erfaringer, møter med andre folk, reiser, matlaging, trening, klatring, overnatting i fjellet, vil øke i verdi?

Det å snakke eller gjøre av egen erfaring er det eneste en KI ikke kan gjøre. Du kan det. Men det koster. Skal du lære å lage et utsøkt måltid må du faktisk øve. Det holder ikke å be KI om en oppskrift. Skal du snekre et vakkert bord som står stødig, må du begynne med å lære deg å lage lage ei skjærefjøl. Ellers er det nettopp ei skjærefjøl du vil ende opp med, når det var et bord du ville snekre.

 

Kan det hende fellesskap blir valuta?

KI vil ha deg til å konsumere i isolasjon. En endeløs strøm av innhold. Mennesker som går tur sammen, bygger ei brygge sammen eller spiller fotball sammen, gjør ikke bare det åpenbare. De bygger også felles erfaringer, avhengighet og forpliktelser. De viser sårbarhet og bygger en felles erindringsbank. KI kan ikke dette.

Jeg lurer også på om papirbøker kan komme på moten igjen?

Når jeg klatrer mens sønnen min sikrer meg i tauet, stoler jeg på ham på en måte som skiller seg fra når jeg stoler på noe jeg leser på nettet.

 

Kan langsomhet bli en form for motstand som bygger menneskelighet og robusthet?

KI blir aldri sliten, trøtt, lei. Den er alltid like entusiastisk. Mennesker som er slik, er uutholdelige. Å være tilstede i øyeblikket er en god menneskelig egenskap. Men KI er alltid «øyeblikkelig». Det er ikke det samme.

Ved å gå eller sykle en lang tur. Lese en langsom roman. Virkelig lytte konsentrert til musikk, som spilles på instrumenter i en konsertsal der du er, kan du fortsette å være et menneske. Vokse som menneske.

Jeg lurer også på om papirbøker kan komme på moten igjen?

Da internett og skyen kom, forsvant bøker og bokhyller fra bildene i interiørmagasinenes glansede sider. Less became more.

Kan de komme tilbake? Ei bok skrevet og trykket før 2020 kan du med rimelig grad av sikkerhet tenke at er et menneskets verk. De kan være skrevet av en copywriter, eller de kan være et plagiat. De kan være gode eller dårlige bøker. Men de er skrevet av mennesker.

Folk som skriver i offentligheten har alltid hatt hjelp, det er ikke nytt. Journalister og forfattere har redaktører, korrekturlesere, stavekontroll, tid til å gå på biblioteket og sjekke kilder. Klart det hjelper.

Ledere har taleskrivere med tilgang til alt dette.

Litteratur trenger motstand.

Tilgang til teknologi og ressurser har alltid påvirket kulturen vår. Da forfatterne fikk tilgang til skrivemaskiner og etter hvert PC-er, var det til forlagsredaktørenes fortvilelse. Manusene este ut og ble altfor lange.

Litteratur trenger motstand.

Men det har alltid vært mennesker i siste instans. Bak kildene. Selv om vi ikke kan bevise med absolutt sikkerhet hvem som skrev Odysséen, Bibelen eller I have a dream-talen til Martin Luther King, kan vi være rimelig trygge på at de som gjorde det, tilhørte arten Homo Sapiens. At tekstene er resultatet av menneskelige erfaringer.

 

Kan disse tekstene bli den nye Meteren. Garantisten for menneskelighet?

Franskmennene vokter dem ennå. SI-enhetene. Meteren og kiloen utført i platina. Sikkert mest av nasjonal stolthet og for å herje litt med amerikanerne og deres latterlige «Freedom units» inches and feet, men hvem vet.

En heldig ansatt i det norske, relativt anonyme Justervesen reiser visstnok med jevne mellomrom til Paris for å sjekke at den norske kiloen og den norske meteren fortsatt er i henhold til originalen.

Bøker skrevet og trykket før KI er tidskapsler.

Kanskje vil vi i framtida måtte etablere et justervesen for den menneskelige erfaring? For hukommelsen vår? Mennesker som har som jobb å sammenligne meningsbærende materiale (tekst, bilder, musikk, film) med det som ble laget før KI og se om det passer sammen?

«Jeg hører hva du sier, men la meg sjekke hva som står i denne papirutgaven av Store Norske Leksikon fra 1979».

Bøker skrevet og trykket før KI er tidskapsler. Kunst laget før AI er en intellektuell buffer. Et sted du kan gå for å samtale med ekte mennesker som levde for femti eller femhundre år siden. Den er KI-vaksinert.

Leser du ei gammel bok (eller ser et gammelt bilde på museum), tvinges du til å anerkjenne en historisk distanse. Du møter verket annerledes, tolker på en annen måte. Kunstig intelligens er alltid NÅ!

Jeg spår at velfylte bokhyller og en lesestol med ei god lampe vil gjøre comeback i livsstilsmagasinene.

Ikke minst vil du oppdage gleden ved å konsentrere deg lenge om noe. Hvis du synes at det har blitt vanskeligere de siste 10-15 årene, er du ikke alene. Det er ingen penger å tjene på at du sitter i timevis med ei bok fra biblioteket. Derfor er all ny teknologi, også KI, lært opp til å lure deg vekk fra den typen sysler og rett inn i Øyeblikkeligheten.

Jeg spår at velfylte bokhyller og en lesestol med ei god lampe vil gjøre comeback i livsstilsmagasinene. Ikke som et tegn på dannelse og klasse, sånn som forrige gang. Men som bevis på at eieren er opptatt av ekt-het, kritisk tenkning, uavhengighet og selvstendighet.

 

Biblioteker, teatre, konsertsaler og museer er kulturens bomberom.

Man tar seg i å tenke på Fahrenheit 451. Ray Bradburys dystopiske roman beskriver et samfunn der bøker er forbudt. (Boktittelen er den temperaturen som skal til for at papir tar fyr).

Motstandsbevegelsen i dette samfunnet består av mennesker som har memorert bøker. De går rundt og resiterer Platon eller Bibelen. De må hver seg finne en arvtager de kan lære opp innen de dør. De er biblioteker i to sko.

Det finnes selvsagt en enklere måte å ta livet av kulturen vår på enn å sette fyr på den.

Hvis folk uansett ikke gidder å lese bøker, er det jo helt unødvendig å forby eller brenne dem.

Kunst og kultur er våre ankere i det havet som en gang var menneskets.

Kunst, sammen med hukommelse, kan gjenskape det tapte. Hente for lengst avdøde slektninger tilbake til livet, i et øyeblikk. Sette mennesker tilbake til barndommen. Det kan være trist eller lykkebringende, men alltid menneskelig.

Kunst og kultur er våre ankere i det havet som en gang var menneskets.

Men hva med samtiden? Vi kan jo ikke stoppe all meningsproduksjon og bare konsumere det som er gammelt? Noen må være våre speil, våre jøglere, våre kritikere og underholdere, på vår samtids premisser.

Spør du en KI om å beskrive for eksempel duften av en syrin eller smaken av en Madeleinekake, vil den gi deg en helt fantastisk beskrivelse. Sannsynligvis bedre enn du selv hadde kunnet gjøre.

Det på tross av at den, i motsetning til deg, aldri har kjent duft eller smak og slett ikke husker det eller assosierer minner til duft og smak, slik du gjør.

Det som kommer ut er bare ord den har stjålet fra mennesker som har beskrevet sine erfaringer i skrift.

I motsetning til et ærlig menneske som ville svart “Beklager, det vet jeg ikke, jeg har aldri smakt en Madeleinekake”, har den alltid et svar til deg.

Endog levert med en helt ekstrem selvtillit.

Hvordan fikk du denne ideen? Hvordan klarte du dette? Hvilket verktøy brukte du?

Jeg lurer på om ordet «proveniens» kommer til å bli en del av dagligtalen.

Ordet beskriver opphavet til et fenomen. Stamtavlen, om du vil. Folk som kjøper veteranbiler eller gamle viner kjenner godt til uttrykket. Folk som dyrker epler også.

Når og hvor ble denne laget? Hvordan er den oppbevart? Hvor mange eiere har den hatt? Er den endret på? Tuklet med?

Folk vil lure på:

Hvordan fikk du denne ideen? Hvordan klarte du dette? Hvilket verktøy brukte du?

Kunstnere som kan vise fram alle de mislykkede skissene som banet vei for mesterverket, bygger menneskelighet og troverdighet.

Håndverkere som kan forklare og vise deg teknikkene de bruker, får tillit.

Skribenter som kan fortelle hvilke bøker og artikler de har flettet inn i teksten, lånt og hentet fra. Hvilke mennesker de har snakket med. Blir lest og stolt på. Tror jeg.

De som prøver å framstå som suverene, vil bli mistenkt for å ha latt KI gjøre jobben. Kanskje?

 

Jeg lurer på om vi leker med ilden.

Filmen om Frankenstein er aktuell på kino denne høsten og er nettopp blitt sluppet på Netflix. Hvorfor lever denne historien over to hundre år etter at Mary Shelley skrev sin fantastiske roman?

Det er en av de historiene som nesten alle kjenner til selv om langt færre faktisk har lest den.

Monsteret du har sett er faktisk navnløst.

Kjenner du historien fra tegneseriene har du sett tegninger av en grønnfarget skumling med firkantet ansikt og maskinskruer i halsen. Du tenker kanskje på ham som «Frankensteinmonsteret»?

Så ser du kanskje en filmatisering og du innser at det er jo ikke monsteret som er Frankenstein.

“Frankenstein” er faktisk navnet på han som skapte monsteret. Dr. Victor Frankenstein er menneske og vitenskapsmann.

Monsteret du har sett er faktisk navnløst.

Så leser du kanskje boka. Og den ubehagelige sannheten treffer deg.

Det ER jo faktisk Dr. Viktor Frankenstein som er monsteret i Mary Shelleys historie. Det stakkars misfosteret fra laboratoriet er offeret i fortellingen.

Det å skape intelligent liv er en egenskap som hører Gud til. Doktor Frankenstein lekte gud, og ble straffet som seg hør og bør. Selve ordet «monster» kommer fra latin «monstrum» og betyr opprinnelig en advarsel fra Gud.

Muskler er verdiløse når alt arbeid gjøres av maskinene.

Undertittelen til Mary Shelley’s Frankenstein er «Den moderne Prometheus». Hvis du ikke kjenner historien om Prometheus som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene, kan du jo spørre KI.

Hvis du får vite noe annet enn at han led en ublid skjebne, må du ta en tur på biblioteket og gå til Kilden.

 

Jeg lurer på om vi kommer til å få treningssentre for hjernen?

I den fantastiske filmen Wall-E har maskiner tatt over alt fysisk arbeid. Menneskene sitter i svevestoler og trenger ikke en gang bevege seg til kjøleskapet selv.

Kroppene deres utvikler seg i henhold. Beina skrumper inn og kroppene eser ut. Muskler er verdiløse når alt arbeid gjøres av maskinene.

Det er all grunn til å tro at det samme vil skje med menneskehjernen hvis outsourcer alt tenkearbeidet vårt til KI.

«Braincells fire in patterns» svarte biologen Steven Pinker da han ble bedt om å beskrive med fem ord hvordan hjernen fungerer.

«Fire in patterns»

Ild er varme. Hjernen produserer varme når den jobber. Det er derfor det er vanskelig å konsentrere seg når det er lenge siden du har spist. Ordet «kalori» betyr varme.

Muskler vokser når du belaster dem. Hjernen har det på samme måte. Den utvikler seg og blir flinkere på det du tvinger den til å gjøre. For eksempel å lese. Eller å skrive. Eller stille vanskelige spørsmål.

Får vi fitnessklubber for hjernen? Vegg i vegg med Sats og Barry’s Bootcamp?

Hvis store grupper mennesker helt holder opp med å skrive eller dyplese dokumenter, romaner eller lange artikler (som denne, gratulerer til deg som har kommet helt hit. Du har en lysende framtid foran deg. Og helt sikkert også bak deg) og isteden overlater til KI å både oppsummere tekster, og å skrive dem, vil det selvsagt skje noe med muskelen mellom ørene.

Får vi fitnessklubber for hjernen? Vegg i vegg med Sats og Barry’s Bootcamp?

Istedenfor å løfte jern og dra i årene til en moret robåt, kan du lese bøker, diskutere dem med mennesker og kanskje spille sjakk? Du vet, «The ultimate test of cerebral fitness», som Murray Head synger om i musicalen Chess.

Jeg tror det kommer til å gå fort. Google gjorde at hvem som helst kunne bli ekspert på pandemier, amerikanske valg eller dronekrigføring, nærmest over natta. KI tar den enda lenger, enda raskere.

Enn så lenge vil du kanskje kunne vurdere mennesker i sosiale settinger.

Hvem kan snakke tysk, fransk eller italiensk med den utenlandske gjesten?

Over middagsbordet der vi legger vekk telefonen og ikke har tilgang til Google, Copilot eller for den slags skyld, et leksikon. (angrer du på at du kastet ditt tolvbinds?)

Hvem har referansene som får alle ved bordet til å le?

Hvem kan spontant resonere seg fram til et forslag til løsning på et dilemma?

Hvem lager deilig mat?

Hvem smaker at det er stjerneanis i sausen eller at geleen er hjemmelaget og gir kompliment til kokken?

Hvem kan traktere et piano, en fiolin eller ei tverrfløyte og underholde selskapet med musikk?

Hvem kan snakke tysk, fransk eller italiensk med den utenlandske gjesten?

KI har trent på menneskelige erfaringer, slik de er nedtegnet. Men de er ikke dens. Den bidrar ikke med egne.

Det å dykke inn i et annet menneske, enten det er ved å lese en roman, se et teaterstykke, høre et stykke musikk eller å virkelig føre en dyp samtale, er ikke bare å bli kjent med andre, det er å bli kjent med deg selv.

Det er bare å begynne, mens vi ennå kan.