Kapitalisme med kunstig intelligens

Jeg er like lei av KI og KI-debatter som de fleste andre, men det betyr ikke at vi ikke må ha dem. KI er ikke som andre teknologier. KI har muligheten til å berøre, eller berøve oss, på et eksistensielt nivå. På et tidspunkt er ikke prat og tekster som dette nok, men må bli til aktivisme og politisk handling. For å få kontroll på maskinen.

Vi er så vant til at nye oppfinnelser bare er noe vi må finne oss i, innovere i, investere i, venne oss til og bli venn med. Historien vi underbevisst har akseptert hele livet, er at alt som er i utvikling er et fremskritt, og at du er gammel og lukket om du stritter mot.

Men, et skritt frem mot hva da? Og hvem leder marsjen vi er ment å gå? Hva om det var bedre der vi kom fra, eller om det var smartere å gå en helt annen vei?

Hva om vi bare sto stille og trakk pusten et øyeblikk?

Summet oss.

KI utvikles og driftes i den samme nyliberale profittdrevne verden som alt annet,

«Utvikling» der ikke lenger et stikkord for noe som nødvendigvis er bra, og som verden derfor må kaste seg på med iver og konkurranselyst.

Det kan like fullt bety avvikling av noe som bare bedre, eller innvikling i noe vi ikke kommer oss unna uten kamp.

Uroen ligger i at KI ikke er under demokratisk kontroll, men i stor grad lever sitt eget liv i hendene på tech-milliardærer og dere nye allierte i militær- og våpenindustrien. Dette samspillet er noe av det mest livsfarlige vi har. Begge deler, KI og militærindustrien, er dessuten en katastrofe for all natur og alt klima, hver for seg og enda mer sammen.

KI er gjennomgripende på helt nye måter enn gamle teknologier.

La oss ta bilen. Den var en ny teknologi en gang, som kom til å kreve trafikkregler, skilter, opplæring, fartsmåling og overvåkningskameraer, samt avansert innebyggede sikkerhetssystemer som skal hindre kollisjoner og at du ikke parkerer for intimt inntil naboen. Alt fin og nyttig motteknologi.

Men bilen i seg selv skapte ikke en krise for sannhet og tillit, og vi trengte ikke å ansette faktasjekkere for å skille mellom ekte og falske biler eller bekymre oss for at vi skulle miste evnen til å gå, nå som bilen kunne kjøre oss overalt. Ny teknologi har alltid vært gjenstand for kritikk vi kan le av i ettertid, men bekymringen for KI er enn så lenge av en annen type, med et nytt alvor

Geoffrey Hinton jobbet i ledelsen i Google, men sa opp for å kunne snakke fritt om KI. I New York Times sa han at han bekymret seg for KIs evne til å skape en verden der folk ikke vet hva som er sant lenger.

Kanadiske Yoshua Bengio, informatiker og en av pionerne bak KI, ledet i 2024 den første internasjonale vitenskapelige rapporten om KI-sikkerhet. Rapporten advarer om tap av kontroll, manipulasjon og omfattende samfunnsskader. Bengio skrev selv: “Vi må handle nå for å beskytte demokratiet, menneskerettigheter og selve eksistensen vår”.

Med andre ord kan solidariteten tape.

KI utvikles og driftes i den samme nyliberale profittdrevne verden som alt annet, og Bengio er bekymret fordi markedskreftene rundt KI gjør at mange av disse problemene ikke blir tatt tak i. Alle vil vinne kappløpet om å være mest konkurransedyktige. Men hva er målet? Hvor er det?

Kritikken av KI er eksistensiell, men i møte med tech-giganters krav, handlingsrom og massive økonomiske grep på politikk og næringsliv, sliter eksistensielle bekymringer med å komme til orde og få en plass rundt bordet der avgjørelser tas.

Dermed klarer vi ikke ha ryddige debatter rundt de positive KI-mulighetene heller. Kan det bidra i medisin? Kan det hjelpe personer med funksjonsnedsettelser? Avhjelpe tidkrevende rapportskriving? Hvordan kan KI bli et verktøy vi kan bruke, og ikke et verktøy eierne og utviklerne av KI bruker for å utnytte oss, våre persondata og våre liv på jorden?

Ny teknologi vi en gang applauderte for, fordi det ga oss frihet og større effektivitet, har mange ganger skapt et helt økosystem av motteknologier og industrier som skal beskytte oss fra dette. På en merkelig måte minner det hele mistenkelig om et slags våpenkappløp der målet er å opprettholde en terrorbalanse mellom angrep og forsvar, fremfor faktiske fremskritt for menneskene med mål om fred på jorden.

Sosiale medier, for eksempel, har skapt faktasjekkere, moderatorer i kommentarfelt, overvåkningsmekanismer og en rekke aktører som skal gi skjermråd til foreldre og skole, samt apper som skal skjerme oss fra skjerm, begrense bruken, sortere den, eller telle for oss hva og hvor mye vi bruker.

Resultatet blir et svakere bånd mellom mennesker og stadig mindre tro på at vi er gjensidig avhengige av hverandre.

Før KI ble en del av hverdagslivet vårt, skrev professor i kunsthistorie, Jonathan Crary, boken Scorched Earth: Beyond the Digital Age to a Post-Capitalist World i 2022, om internett mer generelt, og alle hans advarsler gir en ekstra klang nå som vi har fått KI oppå alt det andre som allerede gjorde oss sårbare.

“Scorched earth” viser til hvordan militæret kan bruke en brent jord-taktikk: En hær trekker seg tilbake og ødelegger avlinger, broer, hus og infrastruktur i retretten slik at fienden ikke kan bruke dem etterpå. Og dette, mener Crary, passer perfekt for å beskrive den digitale kapitalismen som i dag trenger inn i alle delene av livene våre.

«Vi har i stillhet begynt å forveksle bedøvende digitale rutiner med selve livet» skriver Crary, og videre: Når vi mister forbindelsen til andre mennesker og verden, mister vi kanskje også evnen til å forestille oss en bedre verden.

Crary viser til at Karl Marx allerede i 1850 profetisk skrev at kapitalismen gradvis ville forene verden gjennom et globalt marked (Weltmarkt); det han kalte kalte «rommets tilintetgjørelse ved hjelp av tid».

Marx advarte om at verdensmarkedet ville løse opp fellesskap som ikke var underlagt markedets logikk. Ifølge Crary er internett blitt motoren i denne utviklingen. Fellesskap erstattes av digitale simuleringer av fellesskap, og vi oppfordres til å se oss selv som selvstendige administratorer av våre egne liv.

Hvordan skal vi møte en kapitalisme som trenger inn i oss 24/7?

Resultatet blir et svakere bånd mellom mennesker og stadig mindre tro på at vi er gjensidig avhengige av hverandre. Med andre ord kan solidariteten tape.

Hvem tjener på det?

Historien om Google viser oss godt hva som kan skje når internett mikses med kapitalismens krav om vekst. Først lages noe med utgangspunkt i idealisme. Deretter blir det brukervennlig så brukere (oss) strømmer til. Så justeres det hele for å tilfredsstille annonsører.

Så dras det enda mer til, og brukere må tillate misbruk av persondata for å kunne bruke teknologien. Til slutt blir de to siste punktene det viktigste av alt. Markedet vant igjen. Google har snart gjort seg selv ubrukelig nettopp på grunn av dette, søkemotoren blir mer elendig dag for dag, noe som er en av årsakene til at jeg også flytter faktasøk over til GPT (selv om de igjen bør faktasjekkes mot restene av Google, så hva vi vant, vet jeg sannelig ikke, jeg tør i alle fall ikke bruker ordet «effektivt»).

Crary: «Helt fra starten handlet internett for et globalt publikum om å fange menneskers tid, om avmakt og upersonlig tilkobling». (…) «For transnasjonale selskaper gjorde universell internettilgang det mulig å omforme både arbeid og forbruk til døgnkontinuerlige aktiviteter, frigjort fra begrensningene som tid og sted tidligere satte. Samtidig åpnet dette for enorme og sammenvevde muligheter til å overvåke, påvirke og oppsøke alle som befant seg på nettet, mens privatiseringen av det sosiale livet ble forsterket.»

Men hva får «vi» igjen for dette?

Utenfor dette eksistensielle, handler KI også om alt det andre som eksisterer i strukturer i verden: Kapitalisme, klimakriser, kolonialisme, kultur og klasse.

Hvordan skal vi møte en kapitalisme som trenger inn i oss 24/7? Hva skal vi gjøre med klima- og miljøkrisen KIs datasentre er?

Hva med det koloniale aspektet i KI? Ikke bare fra Vesten mot resten, men også det som koloniserer våre sinn, kropper, kognitive evne, menneskelighet og tid. KI utfordrer kultur og skaperkraft; litteratur, musikk, tekster som denne, poesi.

KI vil gi nye klasseskiller, på en lang rekke områder. Mellom dem som har råd til avansert KI og dem som ikke har det. Mellom resurssterke miljøer som bevisst gir barna skjermfri gjennom aktivitet og regler, og dem som ikke kan matche dette. Mellom eiere at KI og oss brukere. Aftenposten skrev denne uken: «Et nytt digitalt skille er i ferd med å vokse fram.» Det er ingen overraskelse.

KI skal visstnok  «øke produktiviteten i Norge», «forbedre kapasiteten til arbeidstakere», «gjøre at flere kommuner sparer tid» og «forbedre virksomhetens effektivitet».

Men hva får «vi» igjen for dette? Betyr det at vi endelig får den sagnomsuste sekstimersdagen? Blir det flere og bedre kommunale boliger nå? Billigere mat eller flere ansatte på det lokale sykehjemmet så bestemor blir tatt med mer ut på tur?

Min gjetning er: Ingen av delene.

Spørsmålet er bare om det menneskeskapte markedet er enda sterkere.

Dersom gevinstene fra KI først og fremst tilfaller eiere og investorer, mens behovet for arbeidskraft reduseres, kan resultatet bli økt ulikhet og mindre skatteinntekter fra arbeid.

KI betaler ikke skatt. Og menneskene maskinen erstatter må uansett ha jobb og inntekt. Og vi borgere trenger hverandres skattepenger for å bære hverandres bør via velferdsstaten vår.

Jeg tenker at alt KI går dypere enn Marx og Crary forestiller seg, langt ned i dyp-psykologien: Hva gjør det med mennesker om vi ofte må tvile på om mennesket på et bilde er et menneske? Om stemmen på podcasten, lydboken, i nyhetssendinger, er et menneske eller maskin?

Hva gjør det med oss at vi vet den myke stemmen på lydboken ikke finnes på ekte?

Du kan for eksempel ikke vite om denne setningen, eller andre setninger i dette teksten, faktisk er skrevet av meg fra inni mitt hode, eller om jeg har klippet og limt fra ChatGPT.

Hva gjør det med deg at du ikke vet, hva gjør det med meg at jeg vet at du ikke kan vite, hva gjør det med tilliten mellom oss i dette grenselandet mellom tro, tvil, sannhet og ekthet? Det var menneskene som skapte KI, og mennesker kan skape motteknologi og kreve at vi diskuterer eksistensielle spørsmål.

Spørsmålet er bare om det menneskeskapte markedet er enda sterkere.