Kjære NAV. Jeg har vært snill.

I november drakk jeg sjampanje på lønningsdagen. Det var nemlig første gang på over fem år at jeg fikk lønn fra arbeidsgiveren min for 100 prosent jobb. Jeg har hele veien vært arbeidsfør, men likevel ikke kunnet jobbe. Jeg har vært hjemme med først ett, og så enda ett, alvorlig sykt barn. Målet har hele tiden vært å komme tilbake til full jobb, og det har jeg greid.

Nå er det ikke akkurat sånn at jeg forventer applaus og fanfare for å ha kommet tilbake til full jobb etter lang tids fravær. Men det hadde jo vært hyggelig om ikke Nav fikk meg til å føle meg som en kriminell, eller i hvert fall ikke en som har gjort noe galt, da jeg endelig begynte å jobbe fullt igjen.

Det hadde jo vært hyggelig om ikke Nav fikk meg til å føle meg som en kriminell

Disse fem-seks årene har jeg vært NAV-klient, eller «naver», som det kalles nå til dags. Jeg har fylt ut skjemaer og skrevet søknader. Det har jeg lært mye av.

På sitt beste er velferdsstaten et fellesfinansiert sikkerhetsnett som fanger oss opp når vi faller. På sitt verste er den et system tuftet på mistenksomhet og mistillit. Mye av det siste handler om språk og holdninger. Det går det heldigvis an å gjøre noe med. Det trengs.

Etter å ha meldt fra til NAV om at jeg hadde greid å jobbe mer enn jeg trodde ville være mulig da jeg søkte, fikk jeg et tilbakebetalingskrav. Selvfølgelig, jeg skulle jo betale tilbake. Men ordlyden i brev fra NAV får det til å føles som om man har gjort noe galt.

I brevene fra NAV, kunne jeg blant annet lese følgende: «For mye utbetalt stønad kan kreves tilbake, selv om det er vi som har gjort feilen. Det regnes som uaktsomt å ikke følge med på bevegelser på egen konto.» Og ikke minst at «Dårlig økonomi kan ikke føre til reduksjon av tilbakebetalingskrav.»

Det er noe med formen når man får brev fra NAV, som oppleves som aggressiv og anklagende

Det fortsetter og fortsetter, i samme tone, med henvisning til paragrafer og forhåndsvarsler og jeg vet ikke hva: «Dersom du ikke melder fra i det hele tatt, regnes det likt med å gi mangelfulle eller misvisende opplysninger.»

Det står også: «Vi vurderer at du forsto at du fikk for mye utbetalt og vi krever for mye utbetalt tilbake.»

Det er helt sant at jeg forsto at jeg hadde fått for mye. Jeg tok nemlig selv kontakt med NAV og ba om å få betale tilbake de pengene. Selvfølgelig. Man skal ikke beholde penger man ikke har rett til. Men det er noe med formen når man får brev fra NAV, som oppleves som aggressiv og anklagende, uansett hva som er utgangspunktet. Det er sikkert ikke meningen. Men det skader likevel.

Erfaringene jeg har med etter mine fem år i tett kontakt med NAV, er jeg langt fra alene om. Dette er kunnskap hundretusenvis av norske NAV-brukere har. For veldig mange er det ikke gode erfaringer.

NAVs jobb er å fange oss opp når livet butter, og hjelpe oss videre, og tilbake i jobb når det er mulig. NAV er velferdsstaten vår i praksis. Velferdsstaten ble bygget opp slik at ingen skulle måtte stå med lua i hånda. Vi bidrar når vi kan, og når det ikke går, så får vi tilbake. Hvordan snek mistenkeliggjøringen, det nedlatende språket og fremmedgjøringen seg inn?

Hvordan snek mistenkeliggjøringen, det nedlatende språket og fremmedgjøringen seg inn?

Denne måten å kommunisere med folk på har ikke kommet av seg selv. Jeg har også blitt belært fra talerstolen på Stortinget. Når politikere snakker om hvor viktig arbeidslinja er, virker det ofte som om budskapet er at bare folk får lite nok penger, så kommer de seg raskere tilbake i jobb. Eller «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», som det heter i Høyres utkast til partiprogram.

Holdninger om at folk flest heller vil motta statlige stønader enn å jobbe har altså kommet fra øverste politiske hold, fra regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter. Og det forplanter seg selvsagt nedover i systemet.

Det finnes ikke et eneste parti på Stortinget som ikke er enig i at arbeidslinja er viktig. Jeg tror faktisk ikke du finner særlig mange mennesker i Norge i det hele tatt som ikke mener at alle som kan, skal jobbe. Arbeidslinja en helt nødvendig rettesnor i politikken. Det mener også brukere av NAV.

Problemet blir når arbeidslinja omgjøres til et mantra om at «det skal lønne seg å jobbe» – som igjen egentlig betyr at «det skal straffe seg å ikke jobbe».

For det lønner seg jo allerede å jobbe. I lengden vil det aldri lønne seg, verken økonomisk eller helsemessig, å stå utenfor arbeidslivet. Når en god del nordmenn likevel står utenfor, i kortere eller lengre perioder, hadde det vært fint om disse menneskene ble skikkelig behandlet, i både ord og handling.

Selvsagt skal vi stille krav til folk – arbeidsledige skal søke jobber, og de som er syke må få prøve seg og se hvor mye de greier å arbeide.

Men det er ingen grunn til at de kravene skal formuleres som mistillit. Det får ikke flere i jobb å bli snakket ned til, eller møte en vegg av et system der formaliteter er viktigere enn resultater.

Noen veldig få går på NAV hele livet sitt, fordi de er alvorlig syke og ikke kan jobbe, eller arbeidslivet ikke finner plass til dem. De aller fleste av oss er innom en periode, fordi noe har gått galt. Resten av tida betaler vi inn, vi henter ikke ut.

Det får ikke flere i jobb å bli snakket ned til, eller møte en vegg av et system der formaliteter er viktigere enn resultater

Det er vi, alle innbyggerne, som eier velferdsstaten. Når det snarere blir slik at velferdsstaten blir til et stort og vanskelig system som ser på oss som (mis-)brukere av penger og tjenester, er det fare for at den tilliten vi er så avhengig av – og som må gå begge veier – blir tynnslitt. Ole Birger Kvemo, som har jobbet i NAV i 50 år, peker på det samme: «Gjensidig tillit mellom Nav, brukerne og skattebetalerne er bærebjelken i vårt velferdssystem. Dessverre er tilliten til Nav minimal. Hvis Navs tillit gjenspeiles i omdømmet, står det fryktelig dårlig til», skriver han.

En ovenfra-og-ned-holdning, der alle som mottar penger fra NAV blir sett på som (potensielle) trygdemisbrukere, bereder grunnen for trygdeskandaler à la den vi hadde for et drøyt år siden. Da viste det seg at 36 personer feilaktig ble dømt til fengsel og 2400 personer ble rammet av en feiltolkning av reglene for å ta med seg trygdeytelser til EU- og EØS-land.

Norge er ikke alene i å ha mistet målet på veien. Nederland har nylig hatt sin egen trygdeskandale. Der viser det seg at tusenvis av familier feilaktig ble anklaget for å ha svindlet til seg barnetrygd. På toppen av det hele skal 11 000 mennesker ha blitt utsatt for etnisk profilering fordi de hadde dobbelt statsborgerskap. Tidligere sosialminister og leder av Arbeiderpartiet i landet trakk seg både som leder og statsministerkandidat, og uttalte at systemet hadde sviktet og «gjort regjeringen til en fiende av folket». Den nåværende regjeringen har meldt sin avskjed, men blir sittende fram til valget i mars, da det er ventet at de vil få flertall og kan danne en ny regjering.

NAV-skandalen var ikke stor nok til å velte Erna Solbergs, den fikk i grunnen knapt konsekvenser for de som hadde ansvaret for det som hadde skjedd. Daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie gikk av som statsråd før det ble reist mistillit mot henne i Stortinget. Både Hauglie og Solberg avviste at NAV-skandalen hadde noe med avgangen å gjøre. NAV-direktør Sigrun Vågeng skulle uansett slutte et halvt år etter at NAV-saken sprakk. Ytelsesdirektør Kjersti Monland gikk av som en direkte konsekvens av skandalen. I dag er hun seniorrådgiver i NAV, og tjener 1,2 millioner kroner i året – hundre tusen kroner mindre enn da hun var ytelsesdirektør.

Det er milevis over det beløpet en mann ba om da han søkte NAV om stønad til livsopphold i fjor. Søknaden ble avvist, på grunn av overskriften. «Kjære NAV» skrev mannen som trengte penger til å dekke helt nødvendige utgifter. Det var ikke godt nok for NAV, som nektet ham støtte fordi søknaden ikke oppfylte NAVs formelle krav.

Mannen snakket ikke «navsk»

Fylkesmannen (nå: statsforvalteren) støttet NAV, mens Sivilombudsmannen var krystallklar: «Etter ombudsmannen syn kan ikke det at brevet var gitt overskriften «Kjære NAV» tillegges vekt ved vurderingen av om brevet skulle forstås som en søknad. Det avgjørende må være brevets innhold, og om det ellers fremgår hva henvendelsen gjelder», skriver de.

Mannen snakket ikke «navsk». Et system bygget på mistillit og mistenksomhet er tungrodd, byråkratisk og slitsomt – både for oss som trenger hjelp og for saksbehandlerne som skal fatte vedtakene.

«Hvor ble det av tilliten?» spurte lege og forsker Ebba Wergeland i Klassekampen 30. januar. Hun skriver om hvordan sykelønnsordningen har utviklet seg fra den ble innført i 1978, og trekker fram noen sitater fra stortingsdebatten den gang:

«Skal en i utgangspunktet anta at folk er ærlige, eller at de er uærlige? Skal loven forutsette ærlighet eller uærlighet som det normale? Skal offentlige organer kreve bevis for folks ærlighet, eller skal den forutsettes som det normale, slik at det offentlige organ i tilfelle får bevisbyrde for at det foreligger uærlighet, hvilket da forutsettes å representere unntakstilfellet?», sa Senterpartiets daværende leder Bjørn Unneberg.

Et system bygget på mistillit og mistenksomhet er tungrodd, byråkratisk og slitsomt

Når Arbeiderpartiet skal i gang med sin tillitsreform, bør de ha Unnebergs retoriske spørsmål i mente. Den politiske høyresiden, som med ujevne mellomrom diskuterer kutt i sykepengeordningen, kan minnes tidligere stortingspresident og Høyre-leder Jo Benkow, som sa at «vi hele tiden må forutsette at sykdomsfravær skyldes sykdom, og når sykdom inntreffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger.»

Det er faktisk fullt mulig å lage et system som er bygget på tillit heller enn mistenksomhet. Det vil komme oss alle til gode.