Kjærligheten overvinner ikke alt

Intet kjærestepar er en øy. Vi lever ut parforhold og privatliv innenfor politisk bestemte rammer. Bør ikke parterapeuter i NRKs podcast Havarikommisjonen løfte blikket, og ta med samfunnet inn i samlivet?

Intet kjærestepar er en øy. Vi lever ut parforhold og privatliv innenfor politisk bestemte rammer

Å lytte på høstens podcast-snakkis Havarikommisjonen, er en forunderlig blanding av titting inn i andre og ukjentes mest private liv, med en sterk følelse av at disse andre lever samliv som minner mistenkelig mye om vårt eget. Her sitter seks par, med ulike og unike fortellinger om akkurat sitt par, om sin forelskelse, via sitt ekteskap og til slutt sitt havari og skilsmisse.

Likevel har også de seks parene mye felles seg imellom, som det ikke reflekteres rundt i podcasten, men som kan oppsummeres omtrent sånn: Vi var forelsket og alt var fint. Men så fikk vi barn, vi var alltid slitne, vi kranglet om husarbeid, vi hadde ikke lenger tid til å prate sammen og være par. Vi jobbet så mye, glemte å være nok interesserte i den andres jobb og følelser fordi det var så travelt hele tiden.

Høstens podcast-snakkis Havarikommisjonen, er titting inn i andre og ukjentes mest private liv, som også minner mistenkelig mye om vårt eget

Med andre ord: De er innom varianter av tidsklemma, som jo kan være et kleint begrep, men som egentlig betyr at man er i ferd med å miste kontrollen over egen hverdag. Og kontroll over egen hverdag, det er et gammelt kvinne – og arbeidskrav. Derfor bør vi bry oss om Havarikommisjonens fortellinger, fordi folks hverdagshistorier er det vi bør bygge politikk oppå, vi må lytte til fortellinger om hverdagsstress, og om hva slags konsekvenser dette kan få. I dette tilfellet: Skilsmisse – med alt det koster, både emosjonelt og økonomisk, for alle involverte og for samfunnet som helhet.

Det betyr ikke at all verdens sosiale ordninger eller hundre barnevaktende bestemødre kunne reddet akkurat disse podcast-parene, vi vet selvsagt ikke alt om akkurat dem og deres problemer. Men fellestrekkene dem imellom, og med livene til så mange av oss som lytter, gir likevel sterke hint om moderne norske par og levemåten vår.

Vi var forelsket og alt var fint. Men så fikk vi barn, vi var alltid slitne, vi kranglet om husarbeid, vi hadde ikke lenger tid til å prate sammen og være par

De erfarne parterapeutene, som Sissel Gran og Catrin Sagen, gir parene og lytterne gode råd underveis. Vi kan alle lære og bli bedre partnere, jeg anbefaler podcasten til alle. Men underveis i lyttingen snek det seg også inne en følelse av: Skal jeg prestere her også? Skal også ekteskapet bli et sted der jeg må huske hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre, hvordan oppføre meg, hvordan si ting på den riktige måten, hvordan unngå krangle på den feil måten, hvordan være en god partner, hvordan huske å «vanne hagen»  – som er paret? Hvordan skal jeg klare å huske det, tenkte jeg underveis, når hagen i perioder av livet er et eneste stort kratt av ville vekster man kjemper i til enhver tid og i alle fall ikke finner noen ryddig, avslappet rolig krok med partneren.

Vi er noen ganger så alene i villniset, i måten vi har organisert oss på, med små kjernefamilier; alle voksne i full jobb hver dag, og vi har verken storfamilier, deltidsjobber eller trygge småsamfunn å lene oss på i hverdagen med småbarn – eller andre omsorgsforpliktelser som pågår i den ulønnede delen av livet.

Det private er politisk, er ikke bare et slagord. Det er den faktiske virkeligheten. Politikk griper inn i det mest private, i hus og hjem og familie, for eksempel via den bestemte lengden på normalarbeidsdagen, som er 7,5 time i Norge. Det betyr, for mange voksne folk, med eller uten barn, med eller uten lang reisevei, i mange ulike jobber, at de må forholde seg til denne arbeidstiden. Hvis de velger å avvike fra den rene arbeidslinje, ved for eksempel jobbe deltid, være hjemmeværende, eller selvstendig næringsdrivende, avviker de samtidig fra tilgangen til alskens velferdsgoder, som man ellers tar for gitt, som feriepenger og sykepenger og en skikkelig pensjon.

Politikk griper inn i det mest private, i hjem og familie, for eksempel via den bestemte lengden på normalarbeidsdagen, som er 7,5 time i Norge

Hvorfor tar vi ikke folks fortellinger på alvor, og diskuterer dette opp mot politiske endringer som sekstimers arbeidsdag? Forslag om arbeidstidsforkortelse kommer stadig vekk på agendaen uten å få skikkelig gjennomslag.

Og når forslagene kommer, hva er begrunnelsen? Noen ganger handler også det om hensyn til arbeidslivet, fremfor fokus på hensynet til det ulønnende livet. I Stavanger ligger det på bordet et forslag om å teste ut sekstimersdagen i budsjettforslaget til SV, Rødt, MDG, Ap, Sp og FNB. Argumentasjonen er at sekstimersdagen kan bidra til arbeidsdeling, et vektig og godt argument i en tid med arbeidsløshet, og av hensyn til slitasje i yrker innenfor renhold, helse og industri.

Men argument rettet mot det ulønnede hjemme glimrer med sitt fravær: Hensynet til familien, til barna, til husarbeidet, til likestilling i det, hensyn til samliv, parliv, familieliv, alenetid, hviletid. For ikke å snakke om det helt store: Hvordan hele ideen sekstimersdagen utfordrer tanken om kapitalens evige vekst, som vi vet per nå er ødeleggende for ikke bare privatliv, men alt liv.

Tidsklemma diskuterer vi i Norge omtrent i syvårssykluser. Hver gang nye unge voksne bikker 30 og står i småbarnslivet, kommer nye kronikker om stress og slitasje og uro og «hvorfor snakker vi ikke om dette». Vel, det gjorde vi for cirka syv år siden. Men da var du ung og singel og kunne ikke fatte og begripe hva de sytete unge voksne klaget over, og du syntes sekstimersdagen var noe tull. Men – hvis vi hever debatten opp på et politisk plan, og gjøre det private og ulønnede til en politisk affære og hever verdien av det, vil kanskje flere føle eierskap til debatten. For dette handler ikke bare om samliv, det handler om plassen i livet vi gir privatlivet.

Mange skilsmisser er en lettelse og en sann glede for alle – på sikt. Men Havarikommisjonens sitt mandat på NRK er å spørre: Kunne det vært unngått? Fordi, en gang, for ikke veldig lenge siden, var disse parene så inderlig glade i hverandre.

Størst av alt er ikke alltid kjærligheten. Det hender boliggjelden er større. Antall ubesvarte eposter i innboksen. Regningsbunken. Oppvasken.

Skal man forfølge den linjen, og ønsker å gi par gode råd, så må man også, gi dem en dose sosiologi og ikke bare psykologi, tenker jeg. For «fienden» kan godt være verden utenfor paret, og ikke den andre parten hjemme. Det kan være et samfunn som krever det lille ekstra på arbeidsplassen, men som ikke verdsetter det lille ekstra i ulønnet sektor; som ikke engang anerkjenner at ulønnet sektor også er en arbeidsplass, som krever innsats og tid.

Fienden utenfor kan også være arbeidslinja, som avkrever av deg fulltidsjobb, eller et løpsk boligmarked, villet av politikerne, som setter dere i bunnløs gjeld i sårbare unge år. Om man forstår dette, forstår man at ikke alt i verden kan løses privat av den andre part. Mye kan kun løses kollektivt og på strukturelt plan. Hvis man ikke ser dette, kan man ende med å plage seg selv og den andre til samlivsdøden, med alt man burde gjort annerledes via selvhjelp og personlig endring. Men kanskje, for noen, er utfordringen utenfor parets kontroll?

Kjærligheten er også politisk, og kan støttes av kortere normalarbeidsdag

Størst av alt er ikke alltid kjærligheten. Det hender boliggjelden er større. Antall ubesvarte eposter i innboksen. Regningsbunken. Oppvasken. Rotet i huset. Ansvaret for barna. Plikten på jobben.

Kjærligheten er også politisk, og kan støttes av kortere normalarbeidsdag. Et mer regulert boligmarked. Et mer fantasifullt boligmarked, så vi kan bo med storfamilie eller venner og ha barnepass og fellesskap på nye måter. En litt slakkere arbeidslinje, så det er mulig å avtre fra den i perioder. Et arbeidsmarked der det er mulig å yte 70 prosent og være god nok, i perioder. Et politisk blikk på det ulønnende arbeidet som pågår hjemme hos alle, alltid. Som er forutsetningen for at folk fungerer i lønnet arbeid, slik at verdien av, og tiden dette arbeidet tar, anerkjennes.

Kanskje kunne et og annet havari vært unngått?