Kjønn til jul

«Ånei, hva om jeg bare får enhjørningsting fra nå av?!» Datteren min hadde ønsket seg pysj med enhjørninger på til jul for et par år siden. Hun fikk en pysj, en nattkjole, tøfler og sengetøy, og satt igjen med en slags careful what you wish for-følelse.

Det er kanskje ikke så rart, for enhjørninger er overalt. Og alle jenter elsker vel enhjørninger?

Sønnen min, derimot, har ingen enhjørninger. Men han har biler. Mange biler. Hundrevis av biler. Han er gutt, elsker biler, og da er det det han får. Forståelig nok, det også.

Han lurer på om bitene er rosa og blå. Så etablert er fargekodingen.

Helt fra før de er født, har vi ulike forventninger til jenter og gutter, til hva slags farger og motiver de skal ha på klærne, hvilke leker de liker og hvilke interesser de har.

Jo tidligere i barnas liv vi starter med disse kjønnsforventningene, jo mer forsterker vi de tradisjonelle kjønnsrollene. Og så lager vi oss noen selvoppfyllende profetier.

Les også: Plaggene vi kler barna våre i, sier mye om hvem vi forventer at de skal være.

Det du gjør mye av, blir du god til. Det gjelder kjønn også. Jo mer vi forteller jenter hvordan jenter skal være, jo mer tilpasser jenter seg den rollen. Det samme gjelder for gutter. Og de er ganske små når de begynner å forstå at de må like noe eller være på en spesiell måte fordi det er sånn gutter/jenter gjør.

Det føles tryggest å velge tradisjonelt.

Sønnen min er fem år og går i barnehagen. Når jeg spør hva han ønsker seg til jul, er han tydelig på at han ikke vil ha «sånne jentegreier». Men han kan ikke fortelle meg hva det er, annet enn at det er noen sider i lekekatalogen som ikke er ment for ham som er gutt. For det er jo ingen gutter på bildene. Samtidig elsker han både lilla og rosa og er veldig nysgjerrig på hvem som har bestemt hvem som får være gutt og hvem som får være jente.

Jeg forteller sønnen min at barn får en bit fra mammaen og en bit fra pappaen, og at det bestemmer hvilket kjønn man får. Han lurer på om bitene er rosa og blå. Så etablert er fargekodingen.

Det føles tryggest å velge tradisjonelt. Du kjøper ikke Barbie til en gutt (med mindre du har blitt fortalt at det er noe han ønsker seg), eller en monstertruck til en jente. Du safer med å kjøpe «det gutter liker» til gutter og «det jenter liker» til jenter. Og innen de har nådd en viss alder, har de lært seg å tilpasse seg, sånn at det du kjøper sannsynligvis stemmer med det de sier at de vil ha.

Når barna er gamle nok til å velge selv, har vi voksne allerede gjort veldig mange valg for dem. Hvis vi da ikke er bevisst disse valgene, risikerer vi å reprodusere kjønnsroller.

De som tjener på det, er rike menn(esker) som bli enda rikere på din frykt for at gutten din skal bli ertet fordi han har rosa sykkel.

«Jeg liker også traktorer», mumlet datteren min til meg da lillebror fikk sin n-te traktor i gave. For lillebror er gutt og liker kjøretøy, mens storesøster er jente og får ikke sånt.

Og sånn går jul etter jul, bursdag etter bursdag. Lillebror fortviler over at han ikke får leke med storesøsters Barbie-hus, og fryder seg når hun vil leke med biler sammen med ham.

Jeg tenker ofte at barna er heldige som har ulike kjønn. Jeg tror de tross alt får et bredere spekter av både klær, leker og barne-TV å velge i. Da jeg var gravid med yngstemann, ville jeg ikke vite kjønnet på forhånd. Mannen min fikk vite det, og det syntes folk rundt oss var lurt. For da kunne han kjøpe det vi trengte hvis vi fikk en gutt. Vi hadde to jenter fra før og manglet verken klær eller utstyr, men en gutt kunne jo ikke arve søstrene sine, må vite.

Hvem er det egentlig som tjener på at vi går rundt og tror at jenter og gutter ikke kan leke med de samme lekene og gå i de samme klærne? At gutter ikke kan ha rosa akebrett eller at jenter må ha rosa hockey-skøyter?

Ikke barna, som blir fratatt så mange valg og går glipp av så mange muligheter.

Vi ser kun de egenskapene og interessene som stemmer overens med våre forventninger til kjønnene deres

Ikke vi foreldre, som blir fortalt at vi må kjøpe dobbelt opp hvis vi har barn av hvert kjønn.

Ikke samfunnet, som aldri blir likestilt så lenge barndommen er så kjønnsdelt.

De som tjener på det, er rike menn(esker) som bli enda rikere på din frykt for at gutten din skal bli ertet fordi han har rosa sykkel.

Folk er forskjellige, og det er åpenbart bra. Men når vi lager kjønnsforskjellene mye større enn de hadde trengt å være, fratar vi barna våre friheten til å velge hvem de vil være og hva de vil drive med. Vi ser kun de egenskapene og interessene som stemmer overens med våre forventninger til kjønnene deres, og overser de som ikke stemmer.

Les også: Når fordommene mot kvinner i naturvitenskap er så sterke, hva går vi glipp av?

Når sønnen min elsker biler, begrunnes det med at han er gutt. Men da jeg var fem-seks år, likte jeg også bedre å leke med biler enn dukker. Så kanskje han bare slekter på moren sin?

Husk at det finnes julegaver som ikke forsterker kjønnsroller.

I en tekst i Agenda Magasin skrev elektriker Sandra Åberg Kristiansen om hvordan hun ble møtt med helt andre holdninger enn guttene da hun valgte linje på videregående. Hun fikk kritiske spørsmål, mens guttene ble heiet på. Fordi folk forventet at hun som jente skulle velge noe innen helsesektoren, møtte hun motstand da hun valgte et yrke med lav kvinneandel. «Jeg sitter igjen med inntrykket av at jeg som kvinne ble oppfordra til å velge det trygge og det man behersker. I motsetning til gutta, som heller fikk en oppfordring om å prøve seg», skrev hun.

Vi må ikke glemme at når det gjelder interesser og egenskaper, er det større forskjeller innad i kjønnene enn mellom dem. Det er greit å ha i bakhodet når vi skal velge julegaver også. Og husk at det finnes julegaver som ikke forsterker kjønnsroller. De er kanskje litt vanskeligere å finne, men barna har nok godt av det. Eller du kan være modig og kjøpe noe som går på tvers av kjønnsforventninger.

Sønnen min har nok biler. Men kanskje han blir glad for en enhjørning?