Klassekamp for demokratiet

I LOs beretning for 1921 het det at arbeidsgiverne det året hadde «heist kampens fane».

Den internasjonale reaksjonære bølgen som slo over Europa og USA på denne tida «gav våre hjemlige arbeidsgivere blod på tann», het det. Kampviljen ga seg blant annet utslag i krav om store lønnskutt, og førte LO ut i en av de største streikene noensinne, der nær sagt samtlige medlemmer ble tatt ut.

I likhet med arbeidsgiverne i andre land organiserte det norske borgerskapet en streikebryterorganisasjon for å svekke fagorganisasjonens kampvåpen. «Samfunnshjelpen» fikk studenter og arbeidsløse til å påta seg streikebryterarbeid, og ble et viktig fundament for det som kort tid etterpå skulle utvikle seg til en norsk fascisme – akkurat slik det gikk i en rekke andre land.

På østkanten i Oslo fikk mange streikebrytere vinduene sine knust av arbeiderungdommen. En av dem som opplevde dette på nært hold var Einar Gerhardsen, som hadde blitt med i Arbeiderpartiet tre år tidligere, og som ble leder av fylkespartiets kampgruppe.

Ingen skulle ha frihet på bekostning av andre menneskers frihet eller de grunnleggende menneskerettighetene.

«Dessverre gikk det bare ut over de streikebryterne som bodde på østkanten», skrev han i erindringene sine mer enn fem tiår seinere.

«Noen stakkars stympere som falt streikende arbeidere i ryggen. Man fant ikke fram til dem som tilhørte Samfunnshjelpen, de som kom fra velstående overklassehjem på vestkanten. De tok imot Judas-pengene, enda de ikke trengte dem. For dem var det et ledd i klassekampen, kampen mot fattige arbeidere».

Også Arbeiderpartiet drev selvsagt med klassekamp, sa Gerhardsen i 1963, mens han ledet sin tredje regjering og kort etterpå skulle lede sin fjerde. Det hadde partiet gjort «i samme grad som våre politiske motstandere har gjort det. Vi var ikke alene om kampen. Men det var en stor forskjell. Vi kjempet for å avvikle klasseskillene, de for å beholde dem».

Gerhardsen var opptatt av at denne kampen mot klasseskillene dypest sett handlet om individuell frihet. I sin tale til landsmøtet i 1953 sa han at arbeiderbevegelsens mål hele tiden hadde vært enkeltmenneskets frihet, med en enkel begrensning:

Ingen skulle ha frihet på bekostning av andre menneskers frihet eller de grunnleggende menneskerettighetene.

I den samme talen sa han at partiet hadde hatt noen år bak seg der «forholdene har tvunget oss til utelukkende å snakke om de nærmeste og mest påtrengende oppgaver – om gjenreisning, produksjon, effektivitet».

Både Gerhardsen og Tranmæl regnet seg som revolusjonære sosialister.

Han advarte om at dette hadde en høy pris, som arbeiderbevegelsen i lengden ikke hadde råd til å betale. «Vi er i ferd med å glemme vår bevegelses ideologiske grunnlag», advarte han. «Og det er verre. De unge hører sjelden eller aldri om den sosialistiske idé, om det sosialistiske framtidssamfunnet – om drømmer som så mange av oss eldre har båret i våre hjerter.»

De siste par-tre årene har jeg sittet en hel del med Einar Gerhardsens og Martin Tranmæls etterlatte papirer i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Da har jeg blitt slått av hvor levende og konkret denne drømmen fortonet seg for dem. Helt til sine siste dager vedble de med å måle både sin egen og bevegelsens innsats opp mot målene om frihet, likhet og solidaritet.

For dem begge var også kampen for folkestyre og demokrati helt sentral. Den målsettingen utviklet seg i møte med to autoritære bevegelser de viet mye av livet sitt til å bekjempe: fascismen i borgerskapet, og den autoritære statssosialismen eller kommunismen, som en stund slo rot blant mange arbeidere – og som også tiltrakk utålmodige og rettferdighetssøkende menn som dem selv.

Da Gerhardsen meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1918 hadde verdens mest autoritære stat, Tsar-Russland, nylig blitt rystet av revolusjon to ganger. Som ung arbeider kom han inn i en arbeiderbevegelse som befant seg i indre strid, ikke om målet – sosialismen – men om veien dit.

Slike diskusjoner kan for ettertiden framstå som teoretiske, men de handlet om blodige realiteter.

Både Gerhardsen og Tranmæl regnet seg som revolusjonære sosialister, men opp gjennom «de store kampårene» avstemte de standpunktene sine mot andre og mer modererende krefter innen arbeiderbevegelsen.

Særlig viktig var LO-leder Ole O. Lian, som i sin ungdom hadde kommet inn i arbeiderbevegelsen via anarkismen. Lian sa at sosialdemokrater ikke ville fraskrive seg retten til å anvende generalstreik, masseaksjon eller revolusjon, som alle var viktige kampmidler arbeiderne hadde rett til å benytte seg av, og som særlig Tranmæl var en talsmann for.

Men i møte med den nye autoritære staten som utviklet seg under Lenin i Sovjetunionen, og fascismen som vokste fram i USA og Europa, ville slike midler bare skade arbeiderklassen, mente Lian.

Om man skulle bli «nødt til revolusjon», var det for å sikre folkestyret, ikke styrte det, sa han. Partiveteranen Carl Jeppesen, som lenge sto i opposisjon til både Gerhardsen og Tranmæl, sa det sånn: «Ulovlige maktmidlers anvendelse er kun berettiget som middel til å komme i besittelse av rettmessige maktmidler. Det har vært alle revolusjoners mål».

Slike diskusjoner kan for ettertiden framstå som teoretiske, men de handlet om blodige realiteter. Etter hvert som 1920-åra ble til 1930-åra, gikk størstedelen av Europa stadig lenger bort fra demokratiet, i retning av fascismen. Noen steder klarte arbeiderbevegelsen først å stå imot, nettopp ved å anvende masse- og generalstreik.

Resepten de foreskrev mot denne utviklingen er relevant også i dag.

Men til slutt ble overmakten for stor, selv i det som på mange vis var den internasjonale arbeiderbevegelsens hovedsete, Tyskland.

«De fascistiske skrullinger er alene nokså ufarlige», skrev Tranmæls Arbeiderbladet i februar 1934. «Men de opmuntres og bæres frem av et reaksjonært borgerskap og dets presse».

I den samme utgaven rapporterte de fra et godt besøkt møte om «Jødene i det tredje rike», der Hermann Kesten, «hvis bøker fikk den ære å bli brent på det nasjonalsosialistiske kjetterbål», holdt foredrag om antisemittismen for Oslo-arbeiderne. «Den nasjonalsosialistiske raselæres seier vidner om at ingen pest er så smittsom som dumheten», skrev Tranmæls avis.

Resepten de foreskrev mot denne utviklingen er relevant også i dag, og er tema i mine to bøker om antifascismens historie. Den viktigste var allikevel kanskje denne: Den radikale visjonen om et bedre og mer rettferdig samfunn, der det var stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som var demokratiets fundament.

(Først publisert i Dagsavisen.)