Klassereise i tynn luft

De skilte seg litt ut fra oss andre på gaten på flyplassen. Tre glade gutter på rundt ti år, alle tre ganske gira og derfor nokså høylytte. Tydeligvis på vei, sammen, til et eventyr. En ishockeyturnering, om man skulle dømme etter klær og prat.

Foreldrene tok bilder. «Gutta krutt», sa en av mødrene, stolt og glad. «Bort med den Colaflaska, da», sa en annen, tydelig ikke veldig fornøyd med at guttungen hennes dekket for det smilende ansiktet sitt. «Ikke lukke øya nå da».

Glede. Samhold mellom lagkamerater, venner, gutta som står sammen på banen mot resten av verden.

Det er ikke synd på gutter som har råd til å reise med mamma på ishockey-turnering i en annen by.

Så åpnet gaten og vi kunne boarde flyet.

To av gutta gikk, plutselig selvbevisste og verdensvante, rett gjennom skranken og ombord på flyet sammen med mamma og pappa. De ble borte der nede i tunnelen som fører passasjerene ombord.

De var jo kategori A. De med forrang.

Den tredje gutten ble stående igjen med mamma, som, litt hektisk og uten å løfte blikket, åpnet appen enda en gang for å sjekke når det kunne bli deres tur.

Gutten sa ingenting, gjorde ingenting. Men han sank liksom litt sammen. Fryden over eventyret lå ikke utenpå ham nå. Her gjaldt det bare å bevare fatning og ære for både mor og barn.

Det skyldes kanskje debatten om barneidrett som har pågått. Om at altfor mange ikke får være med.

For dem som ikke har kjøpt seg forrang. Som må vente sammen med alle andre mens vennene, lagkameratene, blir vant til at de har litt mer enn alle andre, med alt det medfører av selvbilde og selvtillit.

Det ble resten av passasjerenes tur til slutt. Det blir jo alltids vanlige folks tur – en eller annen gang, etter at andre har forsynt seg.

Vi ruslet ombord, rykkvis, som man gjør på fly. Mammaen og den litt mer sammensunkne gutten hennes måtte smile og vinke, med hodet litt senket, til vennene, lagkameratene, de to andre «gutta krutt», som selvsagt hadde seter på første rad, når de endelig var ombord.

Før de fant plassen sin på rad sju, første seterad bak SAS pluss. Et av få steder klassesamfunnet virkelig viser sitt grimme ansikt i Norge, helt uten å be om forlatelse.

Gutten sa fortsatt ingenting, viste ikke mammaen sin at dette var kjedelig og trist. Mammaen lot det også bare henge i lufta at jo, det er forskjell på deg og de to kameratene dine.

Trolig var de forberedt på dette, både mor og sønn. På at vennene kommer fra bedrestilte familier og at dette ville skje.

Denne lille gutten skulle på denne flyturen, kanskje for første gang, få lære seg at noen er likere enn andre.

Heldigvis så gutten aldri at piloten kom ut av cockpiten og satte seg på huk for å snakke med gutta på første rad. Klart barna skal få en opplevelse, men bare de som har betalt for den.

Selv satt jeg noen rader bak mor og sønn, og hadde bare lyst til å gå bort å holde om dem, både mamma og barn, og fortelle dem at dette ikke betyr noe, at denne helga som de sikkert har gledet og kanskje gruet seg litt til lenge nå, blir like fin selv om de sitter seks rader bak de andre kameratene.

Jeg gjorde det aldri. Jeg bare satt der på et fly på vei fra det sosialdemokratiske Norges største by til en annen viktig by – og skammet meg.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble så rørt og rasende.

Kanskje leste jeg ting inn i situasjonen som ikke finnes. Det skyldes kanskje den nasjonale debatten om midler og barneidrett som har pågått i vinter. Om at altfor mange ikke får være med.

Det er ikke synd på gutter som har råd til å reise med mamma på ishockeyturnering i en annen by. Gutten på rad sju er bedre stilt enn mange andre.

Men denne lille gutten skulle på denne flyturen, kanskje for første gang, få lære seg at noen er likere enn andre. At noen kjøper seg plass på første rad mens han sitter der seks rader lenger bak og ikke skjønner helt hva som skjedde. At noen sniker i køa fordi de har penger, mens alle andre pent må vente.

Jeg satt bak dem og kjente på en klump i magen.

Og på et brennende ønske om at gutten på rad sju ville spille skjorta og skøytene av de to andre og bli hyllet som den store helten av sine lagkamerater. Også av de to som hadde kjøpt seg et sete på første rad.