Klimafornektelsens politiske slagside

At mange Frp-ere fornekter klimavitenskapen, er en kjent sak, og det er blitt skrevet mye om fenomenet, blant annet i en grundig sak i Filter Nyheter tidligere i sommer.

Like kjent er det kanskje ikke at også mange Høyre-folk nekter for at mennesker kan påvirke klimaet.

I en undersøkelse gjort av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) i 2012, skilte Frp og Høyre seg ut med en klart større andel klimaskeptikere, eller klimafornektere, enn de andre partene.

Kanskje det er den mest borgerlige delen av Sp som slår følge med Frp i Høyre i klimaspørsmål.

Noen år senere, i 2017, viste en Norstat-undersøkelse at nesten annenhver Frp-er (45 prosent) og 20 prosent av Høyre-velgerne var uenig i setningen “Klimaendringene er menneskeskapte”.

Den høye andelen kan ha med utformingen av undersøkelsen å gjøre, for klimaendringene er både naturlige og påvirket av mennesker, og da kan det være vanskelig å svare at de er menneskeskapte.

Likevel er tendensen klar: I den blå enden av det politiske landskapet er motviljen mot klimaforskningen størst.

Les første artikkel i serien om norsk klimafornektelse her. 

I løpet av de siste årene har riktignok Frp og Høyre fått selskap av Senterpartiet. I Norstat-undersøkelsen var det flere Sp-velgere enn Høyre-velgere som var klimafornektere, og Cicero senter for klimaforskning har fortalt oss at de jobber med en analyse som blant annet vil vise at det er Frp-velgere som er minst bekymret for klimaendringer, og deretter kommer Høyre- og Sp-velgere.

Kanskje det er den mest borgerlige delen av Sp som slår følge med Frp i Høyre i klimaspørsmål

Uansett er det noe spesielt med de rent blå partiene. Som vi skrev i den første artikkelen i vår serie om klimafornektelse, Den norske klimafornektelsen, er Høyre og Frp også de eneste partiene der et flertall av velgerne mener at Norge bør øke oljeproduksjonen.

Høyres oljevennlighet

I Stavanger Aftenblad i juni gjentok to kandidater til kommunestyret fra Høyre en del velkjente argumenter fra oljebransjen. De advarte mot at “en politisk styrt avvikling av petroleumsindustrien vil føre til masseledighet og ruinere den norske økonomien”, og understreket at “selv i 2050 vil 29 prosent av verdens energibehov komme fra fossile brennstoff.”

Regjeringens klimarisikoutvalg skriver at selv om oljen i dag står for en femtedel av verdiskapningen, er dens andel av nasjonalformuen bare tre prosent. Nasjonalformuen består i hovedsak av human kapital, altså verdien av nordmenns kompetanse og arbeid, og den blir ikke borte når oljen forsvinner.[1]

Oljeindustrien ledet an i den industrielle omstillingen på sytti- og åttitallet som gjorde at vi unngikk masseledighet og ruin. Gitt at inntektene fra oljefondet[2] allerede er større enn inntektene fra oljen (ca. 300 milliarder mot ca. 250 milliarder), er Norge på noen vis bedre rustet for en omstilling nå enn da.

Høyre ønsker seg en internasjonal karbonskatt som ville rette opp markedssvikt fremfor drastiske nasjonale tiltak, som å slutte å lete etter olje og gass på norsk sokkel.

Typisk nok har Høyre aldri hatt noen egen oljeklubb eller et oljenettverk, slik Arbeiderpartiet har hatt.

Man kan stille spørsmål ved om ønsket er realistisk og om ikke Norge hadde rustet seg bedre mot både overgangsrisiko (omkostninger av den nødvendige klima-omstillingen i norsk økonomi) og fysisk risiko (konsekvensene av klimaendringer) med en mer aktiv klimapolitikk, men her er det en politisk uenighet.

Høyre-politikerne i Stavanger påstår både at norsk olje- og gassproduksjon er “mest miljøvennlig” og at norsk gass driver det grønne skiftet i EU ved å erstatte kull. Begge påstandene er sannheter med modifikasjoner, men ikke helt på jordet.

Norsk gass kan i en overgansgperiode erstatte kull, men den konkurrerer også mot fornybare kilder, noe som igjen kan utsette det grønne skiftet.

De to Høyre-representantene gjentar også en påstand fra bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass om at en fjerdedel av energibehovet i verden er nødt til å komme fra fossile kilder i 2050, og at dette tilsier at Norge fortsatt må lete etter mer olje og gass.

Annonse

Påstanden baserer seg på en kreativ lesning av Klimapanelets 1,5 gradersrapport fra 2018 og er tilbakevist av Klimapanelets norske medlemmer.

Klimapanelet har ikke uttrykt at det må være en høy andel fossil energi i 2050. Forskerne påpeker at rapporten tvert imot sier at vi står foran en “betydelig omstilling fra produksjon av fossil til fornybar energi.” En skulle tro at representantene hadde fått med seg dette.

Den mest utbredte formen for norsk klimafornektelse er den der du anerkjenner at noe skjer, men du er usikker på hva effekten vil bli og motstander av kostbare klimatiltak.

Typisk nok har Høyre aldri hatt noen egen oljeklubb eller et oljenettverk, slik Arbeiderpartiet har hatt. De har ganske enkelt ikke hatt behov for det. For mens Ap preges av sterke motsetninger i olje- og klimapolitikken, har det gått pent og rolig for seg i Høyre, der stor oppslutning om oljevirksomheten er standarden.

Høyre har heller ikke markert seg som et klimaparti. Slik har det i alle fall vært til nå. Enkelte politikere, som stortingsrepresentantene Lene Westgaard-Halle og Stefan Heggelund, og nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, jobber for å reformere partiet i retning av større klimaambisjoner.

Kan det være at noe av utfordringen deres er å overvinne holdninger i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva og høyresidens tenketank Civita, blant annet omfavnelsen av Bjørn Lomborg?

Bjørn Lomborgs metode

Den mest utbredte formen for norsk klimafornektelse er den der du anerkjenner at noe skjer, men du er usikker på hva effekten vil bli og motstander av kostbare klimatiltak. Ledestjernen for dette miljøet som på engelsk kalles lukewarmers (de lunkne), er den danske akademikerkjendisen Bjørn Lomborg.

Lomborg brukes tungt av klimafornektende tenketanker finansiert av olje- og energibransjen, som The Heartland Institute.

Gjennomgangsmelodien i bidragene hans er at klimapolitikk er dyrt og bortkastet, og at konsekvensene av menneskeskapt oppvarming også kan være positive.

Klimavitenskapen understreker usikkerhet i sine projeksjoner, og som sådan åpner den opp for lunkenhet. Men lunkenhet er likevel en posisjon som gjerne kjennetegnes av fornektelse av en rekke klimavitenskapelige fakta, metoder og prediksjoner.

Fra et risikofaglig, altså et økonomisk, ståsted, er lunkenhet ofte assosiert med naivitet. De lunkne argumenterer gjerne mot dyr klimapolitikk. Men når vi forsikrer huset mot brann, gjør vi ikke det fordi vi er sikre på at det vil brenne, men for å garantere oss i tilfelle det skjer.

Sjekk ut vår podcast!

Lomborgs to bøker, Verdens sande tilstand (1998) og Hold hodet kaldt! (2007, norsk oversettelse i 2008), ble bestselgere. Artiklene hans er publisert i medier som Wall Street Journal, The Times, Economist, Los Angeles Times, og han har vært mye på TV. Kanskje fordi media så gjerne vil ha motstemmer.

Lomborg brukes tungt av klimafornektende tenketanker finansiert av olje- og energibransjen, som The Heartland Institute, og har tidligere vært oppført på deres ekspertliste. De siste 20 årene er han gjentatte ganger kritisert for å være uetterrettelig i vitenskapelige miljøer (se også http://www.lomborg-errors.dk), inkludert i sentrale tidsskrifter som Nature og Scientific American.

Problemet er at han stadig kommer med påstander han ikke har dekning for. For eksempel er en av hans teser i Hold hodet kaldt! at selv om hundretusener vil dø i hetebølger, vil enda flere reddes fra kuldedøden. Studiene han refererer til, viser ikke det.

Lomborgs hovedpoeng synes å være at klimavitenskapen er politikk i forkledning.

I samme bok hevder han at isbjørner ikke trues av oppvarming, og refererer igjen til studier som ikke viser dette, samtidig som han overser autoritative studier som viser det motsatte.

Gjennom å velge ut deler av statistikken over oppvarming og havstigning, finner han tall som kan brukes til å stille spørsmål ved om oppvarming foregår og om havet stiger. Han fremstiller det som om klimaforskerne ønsker å holde disse tallene skjult, enda de stort sett skriver seg fra klimavitenskapens egne tabeller.

Han setter gjerne ting opp mot hverandre, såkalt falske dikotomier, igjen ofte basert på tvilsomme fakta. Om Bangladesh sier han at det er “nesten umoralsk” å fokusere på klimaet i stedet for ernæring til barn, blant annet fordi Nederlands diker har vist at havstigning ikke er et problem.

Nå kan man vel gjøre begge deler, både jobbe med klimaspørsmål og ernæring. Dessuten kan ikke Nederlands kystlinje sammenlignes med deltaene og syklonene som preger Bangladesh.

Grunnleggende fremstilles Det internasjonale klimapanelet som et radikalt “politisk produkt”.

Lomborgs hovedpoeng synes å være at klimavitenskapen er politikk i forkledning.

Når mønsteret av uetterrettelighet, selektiv faktabruk og statistiske metodefeil gjentas over tid, skulle man imidlertid tro at Lomborg på et eller annet tidspunkt ville havne i bakgrunnen. Men så er ikke tilfelle. Minerva og Civita, som pleier å være på lag med fakta og vitenskapen, har flere ganger vist til Lomborg.

Et kjapt søk på artikler om Lomborg i Minervanett, ga åtte artikler fra 2007 til 2019, hvorav sju var positive i omtalen av dansken og én (Bjørn Stærk) var negativ.

Minervas lunkne mellomposisjon

Mens Minerva i lang tid har sluppet til alle de tre formene for klimafornektelse og samtidig dekket Klimapanelets rapporter, har deler av Høyre forsøkt å “gjenoppdage mellomposisjonen” i klimadebatten, som Civita-rådgiver Eirik Løkke uttrykte det i en Unge Høyre-publikasjon fra 2008 (som inkluderte bidrag fra Lomborg).

“Ikke kvel uenigheten”, blogget Torbjørn Røe Isaksen i 2009. Mellomposisjonen synes å befinne seg et sted mellom FNs klimapanel og den outrerte klimaskepsisen som benekter menneskeskapt oppvarming.

Grunnleggende fremstilles Det internasjonale klimapanelet som et radikalt “politisk produkt” – for å bruke Høyres Fredrik Gierløffs ord. Han har også sagt at “demoniseringen av klimaskeptikere er instrumentelt effektiv”, og snakket da antakelig på vegne av flere partifeller som mener at det er for vanskelig å være motstander av klimakonsensusen.

Klimarealistene har kritisert klimavitenskapen over flere år og hadde i fjor et ublidt møte med faktasjekken i NRKs program Folkeopplysningen.

Minerva-kommentator Jan Arild Snoen kritiserte klimaforskningen for å være normativ og hevdet at “forskere som ikke jatter med”, ikke finansieres. Han kritiserer også klimapanelet for å feiltolke empirien knyttet til bresmelting: “Det som meget vel kan være naturlige variasjoner tolkes som uttrykk for en forsterket trend”.

I 2017 ga Snoen bred og positiv omtale til «klimarealisten» Morten Jødals bok Miljømytene, som tok et oppgjør med miljø- og klimaforskningen. Klimarealistene har slagordet «Det er sola som styrer klimaet» på sin nettside og tilhører dermed den andre gruppen klimafornektere (som benekter at mennesker bidrar til klimaendringene).

Klimarealistene har kritisert klimavitenskapen over flere år og hadde i fjor et ublidt møte med faktasjekken i NRKs program Folkeopplysningen.

Jødal tviler på om biodiversiteten virkelig er truet av artstap og om det er mer ekstremvær nå enn før, men begge deler er slått fast av solid forskning.

Minerva gjengir også Jødals teori om at Australias Great Barrier Reef, verdens største rev, ikke er truet av global oppvarming, men av lokal forurensing. Dette er en påstand som avvises av australske myndigheter og forskere, men det nevner ikke Snoen.

“Boken er i all hovedsak godt kildebelagt”, skriver Snoen, “og kan ikke avvises bare fordi den gir svar som på de fleste områder er i mindretall for tiden.”

Les andre artikkel om norsk klimafornektelse her. 

Poenget hans er det samme som i 2008 da han skrev at “klimadebatten trenger fremdeles dissens”. Problemet er at dissensen ofte er uvitenskapelig som Jødal og uetterrettelig som Lomborg. Å finne en mellomposisjon mellom vitenskap og humbug er krevende.

Clemets retoriske vending

Civita-sjef og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet oppdaget dette allerede i 2007, da Civita publiserte Lomborgs rapport “Perspective on Climate Change”. Clemet var kritisk til FNs klimapanel, men møtte motbør for sitt forsvar av Lomborg. I et tilsvar skrev hun at hun kjente “ubehag ved debattklimaet som er i ferd med å utvikle seg.”

Det er forståelig at noen synes det er ubehagelig med informasjon om klimakrisen, massive tap av arter og andre dramatiske nyheter, men å la være å snakke om det, er ikke ansvarlig politikk.

“Nå brukes alle tenkelige midler for å latterliggjøre dem som mener noe annet enn majoriteten”, skrev Clemet, “debattklimaet er så ubehagelig at det skal sterk rygg og mye kunnskap til for i det hele tatt å tørre å åpne munnen.”

Clemet kan her sies å ha innledet den retoriske vendingen i norsk klimadebatt. Problemet var ikke lenger klimaet, men debattklimaet. Vendingen innebar at deler av høyresiden gikk over fra å diskutere sak til å diskutere form.

Den uttalte hensikten med Clemets retoriske vending var å åpne debatten og diskutere handling, men spørsmålet er om fokus på form var særlig effektivt.

I en kronikk i Aftenposten i vår, skrev Clemet at «frykt, hastverk og et hardt debattklima kan føre til at vi tar dårlige beslutninger». Hun viste til den amerikanske økonomen Paul A. Romer som har sagt at “farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske”.

En drøy uke før Clemets kronikk ble publisert, fylte klimastreikende barn og unge gatene i Oslo og andre byer og tettsteder i Norge. Apati er ikke ordet som best beskriver en av Norgeshistoriens største demonstrasjoner. De unge streikende viste til klimaforskning og krevde handling.

En skulle tro at å bevare klima og miljø nettopp burde være kjernesaker for konservative politikere.

Det er forståelig at noen synes det er ubehagelig med informasjon om klimakrisen, massive tap av arter og andre dramatiske nyheter, men å la være å snakke om det, er ikke ansvarlig politikk. Det er også forståelig at det er mer motiverende å legge vekt på arbeidet med løsninger, men problemforståelsen bør ligge til grunn først.

Clemet virker fremdeles å synes at klimadebatten blir for drøy. I Aftenposten-kronikken skrev hun at det «neppe (er) noen som er mot at vi flyr mindre, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal tåle».

Hun var ikke direkte avvisende til klimatiltak, men stilte kritiske spørsmål til retorikken, og konklusjonen hennes var at man bør «skynde seg langsomt».

En skulle tro at å bevare klima og miljø nettopp burde være kjernesaker for konservative politikere, men trass i sin posisjon som Norges kanskje mest innflytelsesrike politiske tankesmie, har Civita ofte fremstått mer som bremsekloss enn verksted for klimapolitikk. Kanskje har den retoriske vendingen bidratt.

“Minervas egne skribenter skriver sjelden om klimapolitikk, og når de gjør det er det på en abstrakt måte.” skriver Bjørn Stærk i 2017 om “blå klima-stillhet”. “Civita deltar i klimadebatten, men den røde tråden i engasjementet deres er at de er mot konkrete tiltak, og liker seg best i teorienes verden.”

Artikkelforfatteren kommer med et litt tvetydig kompliment til sekstenåringen.

Også Civita-medarbeider Bård Larsen skriver at høyresidens “klimaskepsis (bør) være et paradoks” siden det er “uholdbart og illiberalt å benekte vitenskapelige funn som så massivt og entydig forteller oss at klimaendringen er en av de største –  om ikke den største trusselen menneskeheten står ovenfor.” Begge disse profilerte skribentene tilhører selv høyresiden.

I rettferdighetens navn har enkelte Civita-medarbeidere (som Haakon Riekeles fra Venstre) skrevet mye om klimaavtaler og overgangsrisiko, men Stærk og Larsen peker likevel på et problem i egne rekker.

Angrepet på Greta Thunberg

Den retoriske vendingen i Minerva fikk et foreløpig høydepunkt med en kritisk artikkel om Greta Thunberg og hennes “mandelformede alvorlige øyne og lange fletter” i Minerva i mars i år.

Artikkelforfatteren kommer med et litt tvetydig kompliment til sekstenåringen: “Prestasjonene hennes er usedvanlig imponerende for en ung jente som dertil – som hun selv er åpen om – lider av flere psykiske helseproblemer.”

Hun sier ikke hvem “noen” og “andre” er, men bruker disse postulerte mørke kreftene til å skape et rom der hun kan hevde at “god klimapolitikk er god borgerlig politikk”.

Budskapet er ellers at Thunbergs retorikk er “simplistisk, følelsesladd, anklagende og apokalyptisk”, noe som reflekterer at “barnlig uskyldighet er blitt miljøbevegelsens budskap.” Ideene hennes blir karakterisert som “udemokratiske, fatalistsiske og berøvet det håpet og optimismen som trengs for (å) oppnå forandringer”.

I hovedsak er vel ideene hennes at man må lytte til klimavitenskapen og innføre drastiske klimatiltak straks, men ved å fokusere på budbringeren og formen, tar artikkelen fokus vekk fra Thunbergs angivelig “kyniske og pessimistiske” budskap.

I stedet resirkulerer Minerva igjen Bjørn Lomborg som har uttalt at Thunbergs løsning er umulig siden den vil koste milliarder av dollar og at man ikke bør kaste penger etter vind- og solkraft.

“Noen vil stoppe veksten, fjerne markedsøkonomien og angripe demokratiet vårt for å redde klimaet,” skrev Kristin Clemet i en ny Aftenposten-kronikk i juni. “Andre vil ha revolusjon eller kommer med totalt urealistiske forslag.”

Hun sier ikke hvem “noen” og “andre” er, men bruker disse postulerte mørke kreftene til å skape et rom der hun kan hevde at “god klimapolitikk er god borgerlig politikk”.

Men kan hende innebærer Clemets omfavnelse av føre var-prinsippet at Civita fremover vil bruke mer tid på klimaet enn debattklimaet.

Tiltakene hun ser for seg er igjen en internasjonal karbonskatt, samt teknologiutvikling, slik at markedet vil løse problemet. Forslagene er fine, de er de samme som for ti år siden, og Clemet diskuterer ikke innvendingene som i mange år har kommet mot at dette er utilstrekkelig og urealistisk.

Samtidig innebærer innspillet et nytt alvor, som kanskje innevarsler et skifte. Selv om hun gjentar den lunken-aktige uttalelsen om at “vi ikke kan være helt sikre på hvor alvorlige klimaproblemene kan bli”, skriver hun at “usikkerhet gjør at vi bør følge et godt borgerlig føre var-prinsipp”.

Årsaken til lunkenheten som har preget deler av høyresiden, er kanskje at noen, tidlig på totusentallet, oppfattet klimaforskning som venstreorientert kapitalismekritikk mer enn vitenskap, og at den forestillingen ble rådende for hvordan de siden har forholdt seg til klimadebatten.

Men kan hende innebærer Clemets omfavnelse av føre var-prinsippet at Civita fremover vil bruke mer tid på klimaet enn debattklimaet. Det vil gagne norsk politikk og bringe Høyre mer i takt med det store flertallet av velgere, som ifølge alle undersøkelser er opptatt av klimapolitikk.

RETTELSE: Opprinnelig stod det i teksten at Lomborg er tilknyttet klimafornektende tenketanker finansiert av olje- og energibransjen, som The Heartland Institute. Dette er det ikke grunnlag for å hevde.

(Dette er tredje og siste artikkel om norsk klimafornektelse. Den første kan leses her, den andre kan leses her.) 

[1] NOU 2018:17, s. 70.

[2] Oljefondet er på i overkant av ni billioner. Handlingsregelen sier at staten kan bruke opptil tre promille i budsjettet. Tre promille av ni billioner er 300 milliarder.