Klimakamp er klassekamp

På NRK P2 sist uke hørte jeg en samtale mellom filosof Kaja Melsom og Naturvernforbundets Truls Gulowsen om hvorvidt man skulle moralsk irettesette venner som reiste med fly til storbyferier eller som hadde vært på ferie rundt Middelhavet i sommer.

Jeg tenkte at hele premisset for denne samtalen oppsummerer så mye av det som er feil med klimadebatten: At vi tror krisen skal løses ved individuelle og personlige endringer, og at disse endringene skal komme ved å appellere til vår moral og samvittighet.

Ingenting gjøres, ikke noe skjer, vi kan like gjerne leve mens vi overlever og fortrenge alt det vi ikke orker tenke på.

Tenk om det er motsatt, at denne moral-metoden fører oss lenger inn i klimakrisen, fordi vi tidvis kan komme til å føle oss mer redde for løsningene på klimakrisen, enn for krisen i seg selv. Og at dette er en av de mange årsakene til at virkelig endring ikke skjer, fordi vi borgere faktisk ikke krever av våre folkevalgte de klimaendringer som trengs. Og da skjer det ikke heller.

Der Gulowsen mente man varsomt kunne be venner reflektere rundt egne valg, men hadde forståelse for at man ikke ville risikere vennskap, satte filosofen raskt skapet befriende på plass. Hun sa: «Vi må gå etter de store skurkene, som oljeselskapene, for de er på sin side glade for at vi sitter her og plasserer ansvaret på individet. Den moralske skittkastingen går nedover, der de rike sitter med sine dobbeltgarasjer og helgeturer, mens bompenger svir for andre som behøver bilen til jobben. Klimakampen må bli mer sosial og vi må få politikk og regler som virkelig hjelper, det er ikke nok at enkeltpersoner gjør ting».

Melsom har rett. For ikke bare kan vi bli redde for at klimaløsninger tar fra oss alt som betyr noe (besøke familien i Pakistan/offentlig velferd), men vi kjenner også på den opplagte sosiale urettferdigheten som kan skje dersom klimaløsninger ikke tar med klasse som en naturlig ingrediens. Oppå dette er mange reelt redde for katastrofen som ulmer. Der vi for få år siden snakket om økosorg etter den varme sommeren 2018, begynner vi nærme oss økoapati. Ingenting gjøres, ikke noe skjer, vi kan like gjerne leve mens vi overlever og fortrenge alt det vi ikke orker tenke på.

Skal de på oval weekend i Paris får de ta tog, akkurat som ungdommen din.

Troen på vår individuelle moral i klimakampen ødelegger klimakampen. «Alle» vil fly, på tvers av klasse. Mange har svært gode grunner: Familie i andre land. Unge som trenger å møte andre kulturer. Det betyr også at flyreiser og muligheter til å krysse landegrenser burde vært demokratisert. Også en ungdom i Malawi eller Sri Lanka hadde hatt godt av å reise. I dag stenger ikke bare privatøkonomien, men også den globale grensepolitikken, altfor mange ute. Det må vi også snakke om, når vi snakker om rettferdighet innen reise og demokratisering i møte med klimagrep.

Klimaforkjempere burde si: Slapp av. Vi skal ikke slutte å fly, men du som alle andre vil få begrensninger på flyreiser nå som dette skal reguleres strengt. Det betyr også at alle rike får konfiskert sine privatfly, og at de får akkurat de samme begrensningene på reise som deg. Skal de på oval weekend i Paris får de ta tog, akkurat som ungdommen din. Så blir det sikkert mye tull med svartebørssalg, unntaksregler og penger under bordet, men da får vi heller deale med det, fremfor å deale med ellevill oppheting minutt for minutt.

Det er en sammenheng mellom klimaendringer, politikk og klasse. Men det følger ikke gamle skillelinjer. Noen ganger kan det være felles interesser som forener på tvers av klasse: Som å ville fly. Eller mer komplisert; den uheldige klasse-alliansen der alle vi som er avhengige av offentlige velferdsgoder i årevis har blitt fortalt at det ikke blir velferd uten olje, den samme oljeutvinningen andre klasser har aksjer i, og ikke er villige til å tape en eneste oljekrone på. Dermed tvinnes man inn i hverandres liv, og felles motstand med ulike motiv, mot å fase ut oljeutvinningen. Selv om det ikke er sant en gang, at oljen er en forutsetning for velferd. Noen må bare si det høyere.

På gruppenivå er det likevel slik at det finnes et «vi» i verden som bidrar mest til denne katastrofen, og som likevel reiser på første klasse, mens de som bidrar minst er stuet sammen under dekk.

At vi alle er i samme skip i møte med klimaendringer, er en gammel metafor for at katastrofen vil ramme alle uansett klasse. Denne metaforen trenger å utfordres skal vi forstå spillet mellom klasse og klima, for det er komplisert. For det første er det slik at folk i denne båten har ulikt ansvar for at endringene skjer. Men det går ikke rent langs geografiske linjer på individnivå, så enkelt er det dessverre ikke. En rik person i Asia er ansvarlig for mer utslipp enn en hjemløs i New York, men en norsk fattig kvinne kan samtidig være mer beskyttet for klimaendringer enn en rik mann i Pakistan.

På gruppenivå er det likevel slik at det finnes et «vi» i verden som bidrar mest til denne katastrofen, og som likevel reiser på første klasse, mens de som bidrar minst er stuet sammen under dekk. Det er som med Titanic: Skipet i seg selv kan være et bilde på politikk og ulikhetene vi lever i sammen, men livbåtene de rikeste fikk tilgang til, er også et bilde på mulighetene vi rikeste har til å slippe unna de verste konsekvensene.

Så lenge kapitalismen er systemet som muliggjør krisen, kan ikke klimakamp frakobles kapitalismekritikk.

Alt dette klasse-rotet i møte med klima skaper nye utfordringer for fagforeninger og LO, som muligens må utvikle en ny type øko-marxistisk analyse og våge gå til klimastreik mens man trygger medlemmer med at klimaløsninger ikke skal ta fra dem hus, hjem og den lokale helsestasjonen. Vi skal ikke bare miste, men også få: Sekstimers arbeidsdag, for eksempel.

Klimapolitikk kan ikke være en nøytral affære som er blind for politiske skillelinjer. Så lenge kapitalismen er systemet som muliggjør krisen, kan ikke klimakamp frakobles kapitalismekritikk. Da blir det partipolitisk, og da blir det fagforeninger som er nøkkelen som presser fram demokratiske endringer. Vi som har sett filmen «Oppenheimer» vet at stater kan hvis de vil: Kaste penger etter de beste vitenskapsfolkene og jage gjennombrudd inntil målet er nådd. Den gang var det med mål om destruksjon, denne gangen er målet å hindre det samme.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 4. august 2023.