Knivstikk i ryggen

«Fanget i en brennende bygning», kalte den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan tilstanden i dagens Tyrkia. I teksten, publisert i den pro-kurdiske avisa Özgür Gündem i 2015, skildres den gradvise utviklingen av en brann i en bygning, der det tar lang tid før beboerne skjønner hva som skjer. Først mot slutten forstår vi at den skal leses politisk: Fascismen kommer snikende. Og vi bør frykte røyken mer enn flammene. Ingen vet dette bedre enn nettopp kurderne.

Over 40 000 mennesker ble drept i konflikten.

9. oktober angrep Tyrkia kurderne i Nord-Syria under påskudd av selvforsvar – å nøytralisere terrorister fra organisasjonen YPG, som de mener står i ledtog med den tyrkiske organisasjonen PKK, som regjeringen også mener er terrorister. Samt angivelig for å skape en sikker sone for to millioner syriske flyktninger som i dag befinner seg i Tyrkia. Dette ble først mulig etter at USA trakk seg ut etter å ha fått avgjørende hjelp av de samme kurdiske «terroristene» i kampen mot IS. «Et knivstikk i ryggen», er tilbaketrekningen beskrevet som fra YPG-hold.

På propagandabildene fra operasjon «Peace spring» ser vi tyrkiske soldater som gir vann og te til sivilbefolkningen og kysser kvinner og barn. Som om de er ønsket velkommen. Men realiteten er at folk er livredde og flykter i hopetall. På fredag meldte FN at over 100 000 har flyktet. Operasjonen som skal gjøre plass til flyktninger skaper altså flere flyktninger.

Dette er foreløpig siste crescendo i en eviglang sørgesang. Kurderne ble lovet et eget land av de vestlige allierte da de delte opp Det osmanske riket i kjølvannet av første verdenskrig. Løftet ble ikke holdt. Dermed bor det i dag rundt 30 millioner kurdere i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, halvparten av dem i Tyrkia. De fleste er muslimer, og dermed måtte de pent tilpasse seg landsfader Ataturks nasjonalisme-prosjekt fra 1920-tallet av. Kurderne ble undertrykt og diskriminert.

Fredsforhandlingene, som offisielt startet i 2013, tok brått slutt i 2015. Hvorfor?

Konflikten eskalerte på 1980-tallet. Staten begikk overgrep, PKK svarte med terrorangrep. Tusenvis av sivile ble drept i gatene, landsbyer ble brent ned. Hvis man kritiserte militærdiktaturets brutalitet, ble man puttet i fengsel. På 1980- og 1990-tallet hadde journalister forbud mot å rapportere fra krigen mot kurderne. Over 40 000 mennesker ble drept i konflikten.

Dette ville Erdogan løse da han kom til makten tidlig på 2000-tallet. Partiet hevet unntakstilstanden i de kurdiske områdene og det ble lov å vise tv-programmer på kurdisk. «Kurderne kan være stolte over at de er kurdere», sa Erdogan, en uttalelse som ville vært utenkelig tidligere.

Men han smigret selvfølgelig av en grunn. Erdogan ville ha deres stemmer. Eller som andre har spekulert i: For å komme i en forhandlingssituasjon med kurderne for å få tilgang til i oljen i Nord-Irak.

Alt var et spill. Erdogan sa det skulle være lov med undervisning på kurdisk i private institusjoner. Dermed ble det etablert kultur- og språkskoler, men loven sa at du måtte være over 18 år for å kunne delta. Samtidig ble det innført strenge regler for størrelsen på dører og vinduer i slike institusjoner. 90 prosent av disse skolene måtte nedlegges, på grunn av noen centimeter med for mye glass. Kun to fikk fortsette, men de hadde ingen studenter.

Fredsforhandlingene, som offisielt startet i 2013, tok brått slutt i 2015. Hvorfor?

Det var valg i juni 2015 og AKP mistet majoriteten, blant annet fordi det kurdiske partiet fikk over 10 prosent av stemmene. To måneder senere blusset krigen opp igjen. Mellom 2013 og 2015 ble ikke en eneste sak åpnet mot kurdiske aviser eller noen av avisas medarbeidere. Etter 2015 startet hundrevis av rettssaker. Og journalistene og redaktørene ble beskyldt for å være ledende medlemmer av PKK.

Så når Erdogan hevder dette ikke er en krig mot kurderne, men mot terrorister, er det forståelig at noen betviler hans oppriktighet.

– Dette skjedde aldri på 1990-tallet, fortalte forfatter Asli Erdogan da jeg traff henne i Oslo i 2017.

– Journalister kunne bli drept, men aldri åpent beskyldt for å være terrorister. Dette gjør at folk er enda reddere enn før. Hver gang jeg kritiserte militæret på 1990-tallet, fikk jeg drapstrusler. Men jeg visste hvilken pris jeg måtte betale. Nå aner jeg ikke. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli arrestert, anklaget for å være en terrorist og deretter havne i fengsel i fire måneder. Ingen vet hva som provoserer myndighetene, sa Asli Erdogan.

Ta for eksempel alle de absurde tiltalene mot journalister og forfattere. I en av dem kunne man lese at tiltalte hadde vært i kontakt med PKK-geriljaen, noe de hadde kunnet lese seg til i dagboka. Navnene på kontaktpersonene i PKK, var Spinoza og Albert Camus. To for lengst døde filosofer. En spøk? Nei, dessverre.

Så når Erdogan hevder dette ikke er en krig mot kurderne, men mot terrorister, er det forståelig at noen betviler hans oppriktighet. Han har brukt de fire siste årene på å sette likhetstegn mellom kurdere og terrorisme. Derfor er det ikke rart at mange leter etter alternative forklaringer, som at han ønsker oppmerksomhet vekk fra politiske og økonomiske utfordringer på hjemmebane. Det er heller ikke godt nytt, for slik «avledningsmanøvre» har hatt en lei tendens til å ramme kurderne hardt.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 14. oktober 2019).